Hvem er Wang-Naveens «hvite kulturmann»?
Rasisme er et ubetinget onde. Det tjener ikke saken å prøve å skape generelle fiendebilder av typen «hvit kulturmann».
Wang-Naveen anmeldte ikke saken, til tross for at hennes daværende arbeidsgiver Aftenposten ønsket at hun skulle gjøre det. Gjerningsmannen tok kontakt og unnskyldte seg dagen etter, og selv skulle hun lansere en bok, og ønsket ikke oppstuss.
« … jeg skulle ha anmeldt ham og – som Sumaya – delt opplevelsen på Facebook. Da hadde jeg kanskje stoppet ham, for denne mannen lærte ingenting. I stedet har han brukt mange år på å henge ut en annen mørkhudet kvinne i norsk offentlighet.»
Ja, lovbrudd bør anmeldes, og åpenhet og samfunnsdebatt kan bidra til å bekjempe fordommer. Men utover dette er Wang-Naveens tekst mer problematisk. Grepet hun anlegger, er langt på vei på linje med den diskrimineringen hun selv vil til livs.
«Kjære hvite kulturmann, jeg tror din tid er over!», lyder nemlig tittelen på teksten. Kanskje prøver hun å tegne en høyere himmel over de to egenopplevde episodene. Men hun oppnår i stedet å dra alle som opplever seg selv eller oppfattes som «hvit kulturmann», med i dragsuget.
Teksten er selvmotsigende på flere måter. Wang-Naveen skriver på den ene siden dette:
«I alle mine år som journalist har jeg opplevd «kulturboblen» som ganske trygg (...) Kolleger har stemt stort sett det samme, tankegodset har vært liberalt». På slutten av kommentaren skriver hun dette:
«Jeg forstår at kulturmennene må stå på bar og brøle i ansiktet på den yngre generasjon. De befinner seg jo plutselig i 2022, året diktsamlingen «Kvit norsk mann» kommer i tredje opplag (...)»
Utgangspunktet for teksten er to temmelig ekstreme episoder gjennom en årrekke som kulturjournalist, som hun selv antyder, ikke er representative for det trygge livet i «kulturboblen».
Om «jævla muslimhore»-historien skriver hun at ingen av de andre gjestene gjorde noe, før en av dem la kulturmannen i bakken. Hendelsesforløpet beskrives som kort og brutalt. Dermed er dette en litt underlig formulering. Gjerningsmannen ble altså lagt i bakken av en av de andre gjestene. Da var det vel ikke sånn at ingen gjorde noe?
Diskriminering handler om å vurdere individer negativt på generelt grunnlag, ut fra deres gruppetilhørighet. «Hvit kulturmann», for eksempel. Hvis jeg skulle anvendt Wang-Naveens eget grep, kunne det hørtes sånn ut: Kjære brune kulturdame, jeg synes du generaliserer, og det på en måte som gjør at du skyter deg selv i foten.
Det går selvfølgelig ikke an å si, det hører man med en gang. Det ville være å kjøre rett ut i den samme grøften jeg mener kommentarforfatteren befinner seg. Hun generaliserer, ikke som representant for en gruppe, men som individet Mala Wang-Naveen.
Det kan også godt være at norsk kulturbransje fortsatt er for dominert av hvite menn. Men disse to forholdene bør ikke sauses sammen i en utydelig tekst som selv fremstår fordomsfull. Til det er rasisme et altfor alvorlig problem.