Valgdeltagelsen ved årets kommune- og fylkestingsvalg var skremmende lav, under 60 prosent. Det betyr at førti prosent av oss definerer oss mer eller mindre som «politiske observatører». Vi deltar ikke, bruker ikke vår borgerplikt, en plikt som var en heftig tilkjempet rett for om lag et århundre siden her i landet.
Hva er årsaken?
Det finnes muligens flere svar. Statsvitenskapelige kapasiteter har sine teorier. Men vi, halvoffisielt det som kan betegnes som underklassen av det politiske folk, har en annen tilnærming: For oss fremsto årets valg nærmest som et valg mellom pest eller kolera, og et valg mellom detaljer og uinteressante detaljer. Ingen appellerte med tyngde og overbevisning.
Det ble «hardkjør» i media rundt spørsmålet om en verdig eldreomsorg, sykkelstier i byene eller 8000 eller mindre flyktninger i løpet av noen år. Hareide i KrF ble av media kåret til «årets valgvinner» – antagelig fordi han er pen å se på. Noe som helst av prinsipiell karakter klarte han imidlertid ikke å frembringe. Ingen andre politikere heller, forsåvidt.
Hvis eldreomsorg skal debatteres på nivået fem hundre flere eller færre pleiere, så må man spørre: Hvorfor ikke debattere fem hundre flere pleiere i kreftomsorgen? Hvorfor ikke debattere for eller imot uføretrygd osv.
Og så var det ytterligere kjedelig å oppleve alle som bare sto å skrek sitt eget budskap inn i eteren istedenfor å lytte til hverandre.
Ikke rart «observatørpartiet» vokser.
Liv Hegna, Oslo
Les også: Tester om SMS-varsling ga økt valgdeltakelse
Et sviende nederlag for Solberg
Spår tøff tid i vente for Erna
Les hele avisen(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.