Høyere prisvekst gjør budsjettet strammere

Utvalget mener det er bra at regjeringen har tatt ned pengebruken etter koronapandemien, i tråd med det finanspolitiske rammeverket. Robusthet overfor et fall i fondsverdien, et stramt arbeidsmarked og et langsiktig inndekningsbehov, er faktorer som tilsier en pengebruk klart under tre prosent av verdien av Oljefondet.

Samtidig skriver utvalget at ekstra utgifter ved høyere prisvekst enn forutsatt i budsjettet, og fortsatt krig i Ukraina, kan begrunne at pengebruken kommer noe nærmere tre prosent.

I Nasjonalbudsjettet 2023 legges det stor vekt på at oljepengebruken reduseres for å dempe presset i norsk økonomi, og for å dempe prisveksten. Utvalget mener hensynet til at finanspolitikken skal bidra til å få ned inflasjonen, tillegges for stor vekt i argumentasjonen.

Ved et inflasjonsmål har pengepolitikken en sentral rolle i stabiliseringspolitikken, og generell finanspolitikk er lite effektivt for å oppnå lavere inflasjon. Økt pengebruk ville gitt høyere rente, men renteøkningene synes så langt ikke å skape betydelige, negative virkninger i økonomien.

I tillegg fører høy prisvekst til redusert kjøpekraft og strammere budsjetter for husholdninger og mange virksomheter. Hvis finanspolitikken er stram, vil det kunne forsterke belastningen for husholdninger og virksomheter.

Samlet tilsier det makroøkonomiske bildet et budsjett med nøytral virkning på økonomien. Det er i tråd med de beregninger av budsjettet som ble lagt frem i fjor høst.

Samtidig peker utvalget på at prisveksten i 2023 ligger an til å bli klart høyere enn antatt i budsjettet. Det vil gi en betydelig kostnadsøkning for offentlige virksomheter og andre mottagere av midler over statsbudsjettet. Budsjettet vil dermed virke mer innstrammende på økonomien enn beregnet. Utvalget skriver at dette bør vurderes i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett.

Her har det skjedd en utvikling etter at utvalgets uttalelse ble ferdigstilt, ved at finansministeren fredag 3. februar varslet at i revidert nasjonalbudsjett vil det gis kompensasjon for høyere prisvekst enn antatt i budsjettet.

For langsiktige statsfinanser kan innretningen på budsjettet være vel så viktig som samlet pengebruk. Et par av de store innstramningene i budsjettet, høyprisbidrag og økt arbeidsgiver­avgift for høye lønninger, er midlertidige, og har dermed bare effekt mens innstramningene varer. Det gir liten gevinst for langsiktig bærekraft.

Det er viktigere å begrense varige utgiftsøkninger og sikre et godt skattegrunnlag fremover.

Mer grunnrenteskatter

Utvalget viser til fjorårets uttalelse om sårbarheten for finanspolitikken ved at bruken av fondsmidler er knyttet til forventet realavkastning av Oljefondet. Fondsverdien kan falle kraftig og langvarig, og det vil gi en alvorlig belastning for finanspolitikken.

Utvalget gjentar forslaget om at det gjennomføres en grundig, faglig utredning av hvordan handlingsregelen bør tilpasses at uttak fra Oljefondet dekker nær 20 prosent av utgiftene på statsbudsjettet. Utredning og gjennomføring av en slik justering bør ikke drøye lenge.

Utvalget fremhever at grunnrenteskatter gir lavere samfunnsmessige kostnader ved beskatning enn andre skatteformer. Derfor bør de brukes mer, slik at mer vridende skatter kan brukes mindre.

Utvalget støtter innføring av grunnrenteskatt på havbruk, men utformingen kan forbedres. Det foreslåtte bunnfradraget vil gi vridninger, og det bør utelates eller settes så lavt som mulig. Det kan kompenseres med noe lavere skattesats enn regjeringens forslag på 40 prosent.

Mer effektiv klimapolitikk

Utvalget skriver at det er verdt å bruke store ressurser for å redusere utslipp av klimagasser, og for å tilpasse seg til de klimaendringer som vil inntreffe. Men klimapolitikken bør bli mer effektiv, for å gi størst mulig effekt og begrense kostnadene for økonomien. Våre bidrag må sikte mot størst mulig global klimaeffekt.

Karbonprising er et effektivt virkemiddel som bør brukes mer enn i dag. Det er også viktig med offentlig støtte til utvikling av grønn teknologi. Men dette er vanskelig å gjøre på en god måte. Transparens om mål og prioriteringer, og synlig kostnadsfordeling mellom offentlige og private aktører, kan gi mer effektive tiltak og begrense kostnadene for det offentlige.

Myndighetene bør sørge for at det lages oppdatert oversikt og vurderinger over kostnader og virkninger av gjeldende politikk og aktuelle alternativer.

Norge må oppfylle sine klimaforpliktelser, i samarbeid med EU. Det er viktig med utveksling av utslippsreduksjoner med EU for ikke-kvotepliktig sektor. Innenlandske utslippskutt med høye kostnader bør bare benyttes hvis de kan begrunnes med den globale effekten.

Bidrag og finansiering til klimatiltak i fattige land er nødvendig for å få ned klimautslipp og håndtere konsekvenser av klimaendringene.