USA og Kina fra handelskrig til krig?

Krigene de siste tiårene har medført store ødeleggelser og flyktningkrise. Samtidig har verden relativt sett vært stabil og fredelig i lang tid. Det har ikke vært krig mellom de mektigste statene siden annen verdenskrig. Det viktigste spørsmålet i internasjonal politikk er om denne stabiliteten vil vedvare.

Den viktigste endringen er at Kina er blitt en supermakt. Selv om USA fortsatt er mektigst, er maktgapet mellom USA og Kina redusert, og avstanden til andre stater øker. Dette baserer seg på en samlet vurdering av faktorer som staters størrelse, antall innbyggere, økonomisk makt, militær styrke, ressurser, politisk stabilitet og kompetanse. Supermaktene USA og Kina er langt mektigere enn alle andre stater. Dette gjør at vi har fått et nytt bipolart system. Men det nye bipolare systemet innehar større potensial for konflikt enn det forrige under den kalde krigen.

Rivaliseringen mellom USA og Sovjetunionen førte ikke til direkte krig mellom de to tidligere supermaktene. Historikeren John L. Gaddis har treffende beskrevet den kalde krigen som den lange freden. Så hvorfor kan vi ikke forvente den samme stabiliteten i et nytt bipolart system mellom USA og Kina? Fortrinnsvis fordi det geopolitiske landskapet i Øst-Asia er annerledes enn i Europa.

Etter annen verdenskrig var USA underlegne Sovjetunionens landmakt i Europa. For å avskrekke og hindre et eventuelt sovjetisk angrep på Vest-Europa truet amerikanerne med atomvåpen. Avskrekkingen var troverdig fordi USA ikke hadde konvensjonelle styrker som kunne stå imot den røde hær og dermed var nødt til å basere seg på atomvåpen. Dette førte til opprustning, våpenkappløp og en svært spent situasjon, men Europa forble fredelig.

Forholdet mellom USA og Kina mangler disse grunnleggende geopolitiske rammebetingelsene. Det spesielle med det nye supermaktsforholdet er at den geopolitiske rivaliseringen hovedsakelig vil foregå til havs, og ikke på land. Dette øker risikoen for konflikt. USA er nå militært overlegne Kina i konvensjonelle styrker i det maritime domenet hvor rivaliseringen i Øst-Asia vil konsentreres. Ingen av USAs viktigste allierte i regionen (Japan, Sør-Korea, Filipinene og Australia) grenser til Kina, og vann beskytter dem fra Kinas formidable landmakt.

USA trenger derfor ikke å basere seg like tungt på atomvåpen for å forsvare sine allierte. Det kan være nærliggende å tenke at dette er bra for fred og stabilitet, men når avskrekking i hovedsak baserer seg mer på konvensjonell militærmakt skaper det større ustabilitet og høyere risiko for konflikt.

En konflikt kan utløses av en disputt i Sør-Kinahavet, uenighet knyttet til Senkaku/Diaoyu øyene i Østkinahavet og ikke minst Taiwans fremtid. Men det er den underliggende regionale maktbalansen som er avgjørende. Kina ønsker å presse USA ut av Øst-Asia, mens USA ønsker å hindre Kina i å dominere regionen.

Mange har fremhevet at gjensidig økonomisk avhengighet vil hindre en krig mellom USA og Kina. Dagens handelskrig mellom supermaktene har gitt dette argumentet et skudd for baugen. USA og Kina har vært villige til konfrontasjon og ta økonomiske tap uten en sikkerhetspolitisk krise.

Skulle den geopolitiske spenningen utarte til væpnet konflikt hvor for eksempel Kinas kyst blokkeres, vil konsekvensene av dagens handelskrig fremstå som småtteri. Det er den regionale maktkampen som gjør at sikkerhetspolitikken trolig vil trumfe over handelspolitikken.

Hvordan vil en potensiell krig kunne se ut?

Et mektigere Kina ønsker kontroll med havområdene i sin region. Men da støter Kina på den amerikanske marinen. Et sjøslag til havs som inkluderer angrep på militære mål på det kinesiske fastlandet og amerikanske baser i regionen, men ingen invasjon av Kina, USA eller USAs allierte, er trolig det mest aktuelle scenarioet.

Under den kalde krigen var det vanskelig å se for seg at en krig på det europeiske kontinentet ikke ville eskalere til en storkrig. Situasjonen er annerledes i maritime Øst-Asia. I en begrenset krig hvor ingen stater invaderes eller står overfor en eksistensiell trussel, vil bruk av atomvåpen være langt mindre sannsynlig.

Paradoksalt nok øker dette risikoen for at USA og Kina velger ekte krig istedenfor handelskrig i årene som kommer.