Under ett av sine mange besøk til New York kom statsminister Jens Stoltenberg med en litt stillfaren sympatierklæring til USAs president Barack Obama, som da sto oppi enda en pengekrangel med republikanerne. Stoltenberg mente en norsk statsminister måtte være ydmyk. En amerikansk president kan ikke engang kontrollere sitt eget budsjett, påpekte Stoltenberg overfor til DN.

Denne uken er en ny budsjettkrangel med Kongressen i ferd med å toppe seg i USA. Professor i statsvitenskap Karen Kedrowski ved Winthorp University mener nettopp maktfordelingen mellom presidenten og Kongressen er nøkkelen til å forstå rabalderet. Hun mener den amerikanske kongressen er verdens mektigste folkevalgte forsamling.

– I andre land kan presidenten eller statsministeren si at dette er vårt budsjett, og mer eller mindre få sin vilje nokså lett. I USA er de folkevalgte i kongressen helt uavhengige av presidenten. Han kan forsøke å overtale dem, men han har ingen standing i Kongressen, og har begrenset mulighet til å straffe medlemmer av eget parti dersom de ikke følger linjen, sier hun.

Samtidig er grunnloven designet slik at det skal være vanskelig å fatte beslutninger i Kongressen. Begge hus i Kongressen, samt presidenten, må godkjenne alle lover. Når ulike partier har makten i Representantenes hus, Senatet og Det hvite hus, blir lite gjort. Dermed har det ifølge Kedrowski oppstått et system der politikerne forsøker å gi seg selv tidsfrister, samtidig som de hele tiden utsetter vanskelige beslutninger, særlig i håp om en annen maktkonstellasjon etter neste valg. I Representantenes hus varer valgperiodene bare i to år.

Nå foregår budsjettkampen i USA på minst fire arenaer:

  • Statsbudsjettet: Kongressen har ikke klart å vedta noe statsbudsjett siden 2009. Alle presidentens budsjettforslag har strandet. Hovedårsaken er at det er stor uenighet om hvordan USAs enorme budsjettunderskudd skal lukkes. De siste par årene har det republikansk-kontrollerte Representantenes hus sendt svært ideologiske kuttbudsjetter til Senatet, anført av Husets budsjettkomiteformann Paul Ryan, Det demokratiske flertallet i Senatet har nektet å stemme over dem. Demokratene ønsket ikke å binde seg til upopulære velferdskutt i forkant av valget i fjor høst, eller foreslå upopulære skatteøkninger.
  • Gjeldstaket: Kongressen bestemmer hvor stor gjeld den føderale regjeringen har lov til å ta opp. I tidligere tider var økning av gjeldstaket gjerne rutinevedtak i Kongressen, men etter 2010 har høyresiden brukt gjeldstaket som forhandlingskort for å tvinge frem nye budsjettkutt. Sensommeren 2011 endte dragkampen rundt det såkalte gjeldstaket med at kredittbyrået Standard & Poors nedgraderte USAs kredittverdighet. Halvannet år senere har USA allerede passert det nye gjeldstaket på 16.400 milliarder dollar, men republikanerne har suspendert gjeldstakdebatten til 19. mai. Hvis ikke gjeldstaket heves, kan USA i verste fall måtte misligholde statsgjeld. Enkelte demokrater hevder presidenten da kan ignorere gjeldstaket, ettersom grunnloven dikterer at gyldigheten av USAs statsgjeld ikke skal trekkes i tvil.
  • «The sequester»: Som en del av gjeldstak-kompromisset sommeren 2011, vedtok Kongressen en serie automatiske budsjettkutt som skulle slå inn ved årsskiftet 2012–2013 dersom Kongressen ikke ble enig om en annen måte å redusere USAs budsjettunderskudd på. Meningen var at disse budsjettkuttene skulle være så brutale og meningsløse at de ville tvinge begge partier til kompromiss. Pakken dikterer budsjettkutt på 1200 milliarder dollar over det neste tiåret, hvorav halvparten skal tas av forsvaret – tradisjonelt republikanernes hjertebarn. Ved nyttår valgte Kongressen å utsette tidsfristen til første mars. Nå, dagen før fristen, er det likevel få tegn til løsning.
  • «Continuing resolution»: 27. mars er det duket for enda et budsjettoppgjør. Da løper finansieringen av statsapparatet ut. Tidsfristen er knyttet til mangelen på statsbudsjett. Når Kongressen ikke klarer å bli enig om et statsbudsjett, vedtar den nemlig i stedet å opprettholde finansieringen av statsapparatet på fjorårets nivå i en viss periode – en såkalt «continuing resolution». Dersom en slik videreføring av finansieringen ikke blir vedtatt, må statsapparatet stenge ned all ikke-vital aktivitet. Under speaker Newt Gingrich forsøkte republikanerne i representantenes hus denne strategien mot daværende president Bill Clinton i 1995 og 1996.

I likhet med mange politiske eksperter mener statsviter Kedrowski at Kongressen er mer dysfunksjonell enn noensinne. Hun mener det skyldes at partiene står lenger fra hverandre enn før. Likevel tror hun ikke på noen snarlig reform av Kongressens virkemåte.

– Det som kan skje, er at folkemeningen kan endres, slik at presset øker på det ene eller det andre partiet, sier hun.

Derfor bruker demokratene og republikanerne mesteparten av tiden før budsjettidsfristene på å skylde på hverandre i offentligheten. Så langt ligger Obama best an i meningsmålingene. Er han heldig, klarer han å utsette tidsfristene og skyve på problemene. Så kan han håpe på rent flertall etter neste valg.

Les også: USA står igjen ved stupet (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.