Jeg er 47 år gammel, advokat, skilt, og har tre barn på 8, 12 og 15 år som burde vært fulgt opp bedre. Jeg trener flere timer hver uke hele året. Ikke fordi jeg syns at det er spesielt morsomt, eller fordi jeg har tid til det, men jeg har ett mål for øye; oppnå en bra tid i Marcialongaen, som jeg kan skryte av resten av året ved diverse anledninger overfor familie, venner og finanskolleger.
Jeg har topp utstyr til tusenvis av kroner, og jeg forsaker det meste for å få til en treningstur. Jeg går ikke av veien for å komme med voldsomme utbrudd hvis en gjeng med skiunger står i veien for meg og ødelegger min rytme i 4x10 minutters stakedrag.
Etter å ha spisset teknikken og formen de siste ukene – og skiene var preparert av en tidligere landslagssmører, etter alle kunstens regler med fluorpulver og andre tekniske detaljer – bar det nedover til Dolomittene. Dagen før rennet var det testing av ski på Val di Fiemme skistadion og planlegging av taktikk. Selvsagt skulle jeg som eliten gå på blanke ski.
Renndagen var det bare å brøyte seg vei fremover i startbåsen for å få en god posisjon. Det var selvsagt ikke noe å bry seg om at høflige svensker og italienere som hadde stilt seg opp tidlig i kø ble presset til side. Det var viktig for mitt opplegg at jeg kunne varme opp til fem minutter før start.
Rennet ble gjennomført på sedvanlig vis; det var å skrike til alle de som ikke umiddelbart flyttet seg, og det at jeg brakk stavene til et par italienere og presset en tysker ut av løypa brydde jeg meg lite om.
På vanlig måte var de som sto på matstasjonen altfor trege til å gi meg drikke slik at jeg tapte dyrebare sekunder. Jeg er sikker på at denne slurvingen fra arrangørens side førte til at jeg mistet fem-ti plasser, og det er av vesentlig betydning.
Litt eder og galle til arrangøren i målområdet var også på sin plass fordi de ikke hadde papir til å legge mellom mine superski da de ble stripset sammen. Den fine strukturen i mine ski ble helt sikkert skadet. Selv om tiden kunne vært bedre – og jeg var litt usikker på om den holdt til å gjøre tilstrekkelig inntrykk – var jeg tålelig bra fornøyd.
Etter en bedre lunsj med vinsmaking med mine finanskolleger i Verona var sjokket enormt da jeg bladde opp i DN på flyet hjem mandag ettermiddag. Ifølge DNs liste over resultater hadde jeg gått på 3.39.57.
Min tid var 2.53.10.
DN hadde plassert meg i gapestokken overfor hele Finans-Norge, og min første tanke var at det ville bli en enorm oppgave å formidle at denne viktige begivenheten var presentert feil.
Etter flere mislykkede forsøk på å få DN til å rette opp fadesen var det bare slukøret å konstatere at den ultimate skuffelsen var et faktum. Klage til PFU har jeg vurdert, men det er foreløpig lagt på is.
Det er nå ett år igjen til jeg på nytt vil få sjansen til å vise omverden hvor vellykket og flink jeg er. At mine tre barn igjen blir forsaket, og mange lovende og glade skiunger kommer til å få unngjelde i skiløypen, får så være.
En ting er i alle fall sikkert; jeg kommer til å være enda mer kynisk i mine prioriteringer og brutal ved gjennomføringen av rennet, for målet om å oppnå en bra tid jeg kan skryte av teller mer enn noe annet.
Christian Lundin, advokat, partner i Advokatfirmaet Ness Lundin DA
Les hele avisen(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.