Å lære gjennom praksis vil si å endre seg ved å observere konsekvensene av egne handlinger. Vi liker derfor å si at vi lærer av våre feil, men gjør vi egentlig det?
Den tyske rikskansleren Otto von Bismarck skal ha sagt at det bare er tullinger som lærer av sine feil. Han mente at det var bedre å lære av feil begått av andre. Bismarck hadde ikke bare et retorisk poeng, for det finnes forskning som kan tyde på at det er vanskelig å lære av egne feil, og kanskje særlig for ledere.
For å lære av feil må man både få kjennskap til feilen og til hvordan dette var feil. En person som kaster piler på en blink får direkte tilbakemelding: Treffer man for lavt må man kaste høyere. Vi tenker derfor ofte at tilbakemeldinger er noe vi lærer av. Men dette gjelder ikke for alle tilbakemeldinger. Sterkt forenklet kan man si at en av tre tilbakemeldinger gjør prestasjonen verre i stedet for bedre. Gode tilbakemeldinger retter oppmerksomheten mot aktiviteten og gir holdepunkter for forbedringer. Dårlige tilbakemeldinger distraherer fra læring og skaper usikkerhet. Vi blir forvirret, lei og lurer på hvorfor vi gidder å anstrenge oss. De verste formene for tilbakemeldinger ser ut til å være slike som treffer selvbildet vårt, for de vil ikke bare være ubehagelige å forstå. De kan føles som uvennlige angrep, og utløser i verste fall forsøk på hevn.
Å være leder er å ha ansvar for avvik og feil. Lederes ubehagelige plikt er å gi medarbeidere og andre tilbakemeldinger. Kunsten er å gi folk effektive tilbakemeldinger, det vil si slike som i minst mulig grad treffer selvbildet deres og i størst mulig grad oppleves som læring.
Men tilbakemelding til ledere – om ledelse – er så å si nødt til å berøre lederens selvbilde. Dette er risikable tilbakemeldinger, noe de fleste medarbeidere vet.
Ledere mottar derfor ofte ikke tilbakemeldinger på sin egen ledelse. Forskning viser dessuten at jo høyere på strå en leder er, jo mer fordreid informasjon får vedkommende, noe som kan føre til skjev situasjonsforståelse hos ledere. Og de tilbakemeldingene man får, kan være ubehagelige og vanskelige å lære av.
Tilbakemeldinger kan ofte være preget av avsenderens frustrasjon og egen opplevelse av situasjonen, og gir få direkte holdepunkter for forbedringer. De fleste lærer ledelse gjennom praksis, men læringen vil være abstrakt, indirekte og medføre følelsesmessige belastninger. Det kan se ut til at såkalt ”avsporet ledelse”, det vil si ledere som skader både medarbeidere og organisasjonen, ofte kan skyldes at man har fått for store lederoppgaver for tidlig.
Bismarcks poeng var neppe flåsete, men noe han hadde kjent på selv. Det er smart å studere andre, for da er prestisjetapet og den følelsesmessige belastningen mindre enn når man stilles overfor egne feil. Dette er sannsynligvis også grunnen til at følelsesmessig stabilitet er en god ressurs for ledere. Å lære ledelse av egne feil krever en balanse mellom å stålsette seg og å gå i stykker. Det krever også tilstrekkelig tillit i omverdenen slik at noen tør å åpne munnen. Ha en lærerik dag!
Jan Ketil Arnulf er professor ved BI, og spesialist i klinisk psykologi og i arbeids- og organisasjonspsykologi.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.