Fremskrittspartiets Per Sandberg har fått berettiget kritikk etter at han i Stortinget anklaget Arbeiderpartiet for å «spille offer» etter massakren på Utøya. Han har helt betimelig bedt om unnskyldning.

Samtidig bør episoden bidra til refleksjon over hvordan vi har møtt grusomhetene, og hvor veien går videre.

Noe kan være nasjonalkarakter. Det er, for eksempel, nær umulig å forestille seg at flere medlemmer av det britiske Underhuset skulle forlate salen gråtende etter en tilsvarende ordveksling. Det ville vært buing, men «Britain can take it!»-normene sitter dypt i den politiske klassen, mer enn 70 år etter at 40.000 sivile ble drept i Hitlers bomberegn.

Norske politikere tar følelser alvorlig, og større katastrofer følges normalt av etablering av støttegrupper, til gjensidig hjelp og for å sikre ofre og pårørende offentlig støtte.

Det er grunn til å tro at norsk empati er å foretrekke fremfor stiv britisk overleppe, men også vår måte gir utfordringer.

Sandbergs overtramp kom etter at Frp-politikere mente AUF-leder Eskil Pedersen hadde gitt Frp et medansvar for Utøya-massakren.

Hvor langt Pedersen egentlig gikk, er diskutabelt. Det er likevel all grunn for ham og andre til å trå ekstremt forsiktig.

En implisitt påstand om sammenheng mellom Breiviks handlinger og «hatske holdninger» i Frp mangler empirisk grunnlag. Hvis Pedersen mener dette, må han vente å bli motsagt. I sin innvandrerskepsis er Frp mildere i form og innhold enn nesten alle andre høyrepopulistiske partier i Europa. Skulle det vært en slik klar sammenheng, burde en Breivik først ha dukket opp i Italia, Sveits, Nederland eller Danmark.

De mulige politiske effektene av en slik tankemåte er dessuten ekstremt ubehagelige: Parallellene er venstreorienterte samfunnskritikere i USA som ble kneblet under McCarthy-tiden, yrkesforbud i offentlig sektor for radikalere under Bader-Meinhof-terroren i Tyskland og dagens påstander om at alle muslimer har et slags medansvar for jihadistenes blinde brutalitet.

Arbeiderpartiets politikere spilte ikke ofre; de var ofre. Men de har også en rolle å spille. Det er all grunn til å vise dyp respekt for følelsene hos dem som ble rammet av tragedien, noe Sandberg ikke gjorde. Men så lenge ofrene ytrer seg i de offentlige rom, har de også et ansvar. Vi skal leve med ettervirkningene av 22. juli i mange år. Vi må finne en måte som ikke ødelegger den offentlige samtalen om innvandring og integrering.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.