– Gratulerer med børsnotering. Hva betyr det for dere fremover?
– For Scandic i Norge isolert sett er det «business as usual», men for selskapet som helhet betyr det at vi blir eksponert på en helt annen måte og på lengre sikt får en annen eierstruktur. Jeg har selv kjøpt aksjer fordi jeg tror på selskapet. Da jeg tok over Scandic Norge i 2011, var vi 15–16 hoteller og cirka 600 ansatte. Nå er vi 85 hoteller og nesten 4000 ansatte. Oppkjøpet av Rica Hotels og integrasjonen har vært en del av historien frem mot børsnoteringen.
– Du har ikke vært like synlig i mediebildet som dine hotellrivaler Petter Stordalen og Olav Thon. Hvorfor?
– Det er ikke riktig å gå i kamp med Thon og Stordalen på deres premisser, som eiere og gründere. Vi har gått fra 25 til nesten 50 prosent mediedekning på saker som har med hotell å gjøre, målt mot Thon & Nordic Choice, og da tar jeg bort det som har med Thons kjøpevirksomhet og Petters stunt. Jeg har hverken ønske eller ambisjon om å bli kjendis, hotell er mye mer enn et «one-man-show». Jeg vil være i en rolle jeg trives i og det er som leder for Scandic i Norge, ikke som klovn eller annet.
– Mener du at andre hotellsjefer oppfører seg klovnete i mediene?
– Jeg ser tendenser til at andre er flinke til å skaffe seg pr rundt ting som ikke har med bedriften å gjøre, og der er nok ikke jeg.
– Du kaller deg selv «hotelljunkie» og «et mareritt å reise med» for familien. Hvis du er innom en storby en helg, hvor mange hoteller må du innom?
– Jeg vil ikke spesifisere antall, for det kan bli brukt mot meg. Men hvis jeg ser et hotell, vil jeg gjerne innom.
– Inn på rommene og alt?
– Det hender nok det. Jeg går i resepsjonen og forteller hvem jeg er. Sist var vi i London, jeg og sønnen min, og han ble så pinlig berørt at han nesten dro hjem. Vi var innom Savoy og jeg spurte om jeg kunne få en omvisning. At jeg i det hele tatt spurte om å få se et rom, reagerte sønnen min på.
– Når skjønte du at du er en ledertype?
– Første gang jeg prøvde meg som leder var på Tostrupkjelleren i Oslo. Jeg var 21 år og hovmester. Jeg pyntet nok litt på sannheten da de spurte hvor mye jeg hadde servert, for det var vel ikke mer enn et par dager. Men jeg var fagutdannet kokk og hadde piggsveis fordi jeg kom rett fra Forsvaret, så jeg tror de synes jeg så litt tøff ut. Jeg jobbet med de hardeste og rammeste servitørene i Oslo. De hadde en snittalder på 50 og hadde jobbet der i 30 år. Jeg vil ha usagt hvem som ledet hvem, men jeg lærte utrolig masse. Det var etter Tostrupkjelleren at jeg bestemte meg for å gå hotellhøyskolen.
– Du ble leder umiddelbart da du gikk ut av hotellhøyskolen?
– Jeg gikk ut i 1993 og ble hotelldirektør i Harstad den dagen jeg sluttet på skolen. Det var under den forrige oljekrisen, og vi måtte nedbemanne ganske kraftig. Vi tok 40 prosent av staben, på et lite hotell i en liten by. Det var beintøft. Jeg husker vi hadde allmøte i restauranten, og jeg sto litt gjemt bak disken fordi bena mine skalv sånn. Jeg var 26 år, og skulle jeg evaluert meg selv som leder i ettertid, hadde jeg gitt meg selv slakt. Hovedsakelig fordi jeg trodde jeg visste mer enn jeg gjorde.
– Ok, nå må du si det. Hvor mange hoteller var dere innom på London-turen deres?
– 20, kanskje ...
– 20 på to dager?
– 20 er heller ikke sånn kjempemye, på én dag i New York har jeg klart 15. Men da la vi et strukturert løp, fra seks om morgenen til syv på kvelden.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.
Les hele avisen.