Hva de egentlig driver med, kan være vanskelig å få tak i, men forretningsmodellen ser ut til å være å gå inn i styret og ledelsen i selskaper, ofte basert på løfter om å skaffe investorer eller kapital, skriver Dagens Næringsliv i dag.
Børresen og Trollebø var gamle bekjente fra Handelshøjskolen i København og møttes igjen over meglerbordet i Fearnley Finans på midten av 1980-tallet. Der ble de kjent med den pertentlig utseende statsautoriserte revisoren Knut Stärk-Johansen.
Flod av luksus og konkurser
Etter noen hete år med tank, kommandittandeler og eiendomsprosjekter, brøt de tre ut av Fearnleys og startet for seg selv i storslagne lokaler på Aker Brygge i 1991. Med litt drahjelp fra den romerske lykkegudinnen Fortuna, satte de kursen mot et liv i luksus og overflod gjennom tilrettelegging av shipping- og eiendomsprosjekter. Selskapene deres fikk navn som Fortuna Holding og Fortuna Management. 16 år senere jobber de fortsatt så tett at de deler kontor.
Men Fortuna Holding ble bare ett av mange foretak i et sinnrikt system av selskaper som i et forrykende tempo skiftet navn og gikk konkurs om hverandre. Tilbake sitter rådville konkursbostyrere, forbannede kreditorer og fortvilte investorer med tap på flere hundre millioner kroner, for ikke å nevne en håndfull mennesker som har betalt dyrt for møtet med tripp-trapp-tresko.
- Fikk aldri noen aksjer
Startkapitalen kom blant annet fra stålarvingen Helene Christensen Quintana i 1991, som gikk på skole med Frode Trollebøs kone.
De overtalte meg til å investere masse penger i startkapital. Så ble det plutselig ikke noe av prosjektet, og de startet et nytt selskap. Jeg fikk aldri noen aksjer, forteller Quintana, som nå bor i USA.
15 år senere har hun fortsatt ti millioner kroner utestående hos Trollebø & co, ifølge Fortuna Holdings konkursrapport.
De var ganske overbevisende og visste hvordan de skulle snakke deg rundt. Men tingene ble ikke slik jeg ble forespeilet, sier hun.
Det var ikke siste gang den dresskledde trioen presenterte luftige planer og prospekter med løfter om rask profitt
En real grunnstøting
Kort tid etter at de tre Fearnley-kollegene startet for seg selv, fikk de tilbud om å overta styringen av det lille børsnoterte rederiet Gyda, som hadde vært herjet av aksjonærkonflikter. Fortuna-gruppen ble hentet inn av en svensk aksjonærgruppe for å skape ro og orden i selskapet. Slik ble det ikke. Snart haglet beskyldninger om falske skipsavtaler, oppblåste verdier og grådige honoraruttak. Våren 1994 besluttet Gyda-styret å inndra Fortunas fullmakter med umiddelbar virkning. Samtidig troppet advokater opp på trioens kontor på Aker Brygge og forlangte å få utlevert alle selskapets dokumenter. De tre etterlot Gyda med en slunken kasse og i et salig regnskapskaos.
Kun én hensikt
Deretter fulgte en serie kjappe shippingetableringer under navnet Normar.
De fleste endte med konkurs.
Samtidig var det få som visste at de tre hadde havnet i svensk økokrims søkelys etter en rekke selskapsoppkjøp i Sverige på midten av 1990-tallet. Selskapene hadde store overskudd, velfylte kasser og skyldte store beløp i skatt. Men i stedet for å betale skatten, ble selskapene raskt tømt for penger og overlatt til konkurs.
Det var nettopp det som var hensikten, å tilegne seg pengene selv.
De hadde aldri planer om å betale skatteregningen, sier statsadvokat Gunnel Skeppholm i Ekobrottsmyndigheten i Stockholm.
Hun var aktor i en av de mest omfattende sakene svensk økokrim har ført for retten. Både Ole Z. Børresen og Knut Stärk-Johansen satt på tiltalebenken. Det gjorde også 14 svenske advokater, revisorer og forretningsmenn.
Frikjent!
Dommen slo fast at selskapsoppkjøpene ikke hadde noe annet formål enn å tømme selskapene og stikke fra skatteregningen, og at dette utgjorde både skatteunndragelse og grovt bedrageri. Fem personer ble dømt for Gyda-transaksjonene. Ole Z. Børresen og Knut Stärk-Johansen ble frikjent.
Årsaken var at retten ikke fant det bevist at de hadde opptrådt i kriminell hensikt. Retten kunne ikke utelukke at Børresen hadde stilt Gyda Shipping og andre selskaper til disposisjon som et verktøy for de svenske partene, uten å være fullt klar over hva formålet var.
Svenske skattemyndigheter opplyser til DN at staten tapte over 100 millioner kroner på de 17 selskapene Børresen og Fortuna-gruppen var involvert i tømmingen av. Samtlige gikk konkurs med store, ubetalte skatteregninger.
Og nordmennene hadde for alvor fått sansen for selskaper med velfylte kasser.
- Lever av å utvikle prosjekter
Fortuna-trioen Ole Z. Børresen, Knut Stärk-Johansen og Frode Trollebø benekter at de lever av å tømme selskaper.
- Den ondskapsfulle påstanden tar vi sterkt avstand fra. Vi har levd av å utvikle prosjekter og bygge opp bedrifter enten fra scratch eller som har hatt økonomiske og/eller eiermessige problemer, sier Knut Stärk-Johansen.
Han har valgt å svare på DNs spørsmål per e-post på vegne av Fortuna-trioen.
Stärk-Johansen mener de mange og store uttakene og belastningene av private utgifter, særlig i Aminotech, er noe trioen hadde krav på:
- Disse uttakene er ført mot de honorarkrav som vårt managementselskap til enhver tid har hatt mot Aminotech as. At det er betalt beløp til utenforstående direkte fra Aminotechs konto, er selvfølgelig dumt (det burde gått via vår konto), men alle utbetalinger som ikke gjelder direkte Aminotech, er motregnet det tilgodehavende managementselskapet til enhver tid har hatt, sier Stärk-Johansen.
Dette står i sterk kontrast til versjonen Aminotechs styre har valgt å offentliggjøre i årsrapporten, der det fremgår at selskapet krever store millionbeløp tilbakebetalt, selv etter at Fortuna-trioen har fått sine honorarer.
- Det dreier seg om et tosifret antall millioner, sier Aminotechs administrerende direktør William Gram til DN.
Stärk-Johansen mener det tvert imot er Aminotech som skylder Fortuna-gruppen penger. Det samme mener han er tilfelle i forholdet til Bjercke-fondet, som for en tid siden saksøkte Fortuna-trioen for 17 millioner kroner.
- I våre bøker er det vi som har to millioner kroner til gode hos Bjercke-fondet. Vi har strøket dette mellomværendet som ledd i et forlik med fondet, sier Stärk-Johansen.
Fortuna-gruppen avviser også kjennskap til fakturaene fra Belmont-konsulent Kjetil Onstad, som fikk utbetalt 1,8 millioner kroner fra Aminotech. Stärk-Johansen sier Onstad jobbet for pengene, og hvis det ikke er tilfelle, oppfordrer han Onstad til å betale dem tilbake.
Stärk-Johansen innrømmer at det er Fortuna-gruppen som har produsert analysen som ble forelagt Jon Marthinsen da han kjøpte aksjer i Aminotech. Aminotech anmeldte analysen som dokumentfalsk. Stärk-Johansen benekter imidlertid at det var Fortuna som ga analysen til Marthinsen.
- Dette dokument har Marthinsen ikke mottatt fra oss, men åpenbart fra noen mellommenn.
- Hvorfor er det laget en analyse som viser andre tall enn selskapets egne?
- Vi var uenige med selskapet om hvilke kostnader som var nødvendige, sier Stärk-Johansen.
Han innrømmer imidlertid at trekløveret ikke alltid har vært like heldige:
- Noen selverkjennelser har vi nok gjort oss selv. Vi er sannsynlig for optimistiske av natur, men jeg lover at det er med kun ærlige hensikter. Vi har visjoner og ønsker å skape noe. Vi tør å ta sjanser, og vi hopper ikke av fordi ting går galt.
Stärk-Johansen og hans kolleger anklager DN for å bli brukt av den ene siden i en aksjonærkonflikt i Aminotech, som vil hindre trioen i å få kontroll over selskapet igjen.
- Det er tre faktorer som styrer dem som har satt i gang klapperjakten på oss: grådighet, misunnelse og jantelov! sier Stärk-Johansen.
Les resten av artikkelen om selskapstømmerne i dagens utgave av Dagens Næringsliv. (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.