Norge var et av landene som slapp flest bomber over Libya før Gaddafi ble styrtet og drept av opprørere med luftstøtte fra den vestlige forsvarsalliansen i 2011.
Siden den gang har ulike væpnede grupper kjempet om makten, og situasjonen har forverret seg det siste året. IS har erobret et betydelig område, og fra den libyske kysten forsøker tusener av desperate båtflyktninger å krysse Middelhavet.
FN håper Libyas to konkurrerende nasjonalforsamlinger skal bli enige om en avtale om en samlingsregjering torsdag. Men om avtalen kan få slutt på kampene på bakken, er høyst uklart.
– Jeg vil anta at livet for vanlige folk er verre nå enn under Gaddafis regime, sier seniorforsker Morten Bøås ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI).
Utrygg tilværelse
Libyere som opponerte mot Gaddafis styre, risikerte forfølgelse og tortur. Likevel var det mulig å leve forutsigbare liv med en viss materiell velstand for dem som aksepterte systemet.
– Den fysiske, sosiale og økonomiske tryggheten er nå revet bort, sier Bøås til NTB.
Ved siden av IS er grupper med bånd til al-Qaida aktive i landet. Terrorister med tilknytning til Libya har gjennomført flere angrep i nabolandene Tunisia og Algerie – blant annet mot gassanlegget i In Aménas, hvor fem Statoil-ansatte ble drept. Libyske ekstremister skal ha gitt våpentrening til gjerningsmannen bak massakren på en turiststrand i Tunisia i forrige uke.
I tillegg er konflikten i nabolandet Mali forsterket av våpen og krigere som har strømmet over grensen fra Libya.
Ytterliggående islamistiske libyske grupper fantes også under Gaddafi, men de har fått en sterkere posisjon etter hans fall.
– Indirekte åpnet vi landet for deres innflytelse, sier Bøås, med henvisning til NATOs rolle da en broket koalisjon av opprørere styrtet Gaddafi.
Dyp splittelse
Bøås mener at det i forkant av NATO-operasjonen var lett å fastslå at kaos var det mest sannsynlige utfallet hvis opprørerne grep makten.
Han får støtte fra statsviter og professor Øyvind Østerud, som har uttalt at et “minimum av kunnskap» om politiske forhold i Libya var nok til å forutse sammenbruddet. Årsaken var svake statlige institusjoner og dyp splittelse mellom folkegrupper og regioner.
Vanskelig valg
Også historieprofessor Knut Vikør ved Universitetet i Bergen mener det var klart at NATO-aksjonen var svært risikabel. Han sa følgende i et intervju med TV 2 noen uker før forsvarsalliansen begynte å bombe i Libya i 2011:
– De som nå slåss mot Gaddafi, kan etter hvert begynne å slåss mot hverandre om hvem som skal ha mest makt etter hans fall. Det kan bli kaos, advarte Vikør, som er enig i at forholdene i Libya nå er verre enn under Gaddafi.
Han understreker samtidig at norske politikere sto overfor et vanskelig valg da de besluttet å delta i NATO-operasjonen som ble begrunnet med behovet for å beskytte sivile.
I forkant av operasjonen var både daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) og USAs forsvarsdepartement skeptiske til å gripe inn i borgerkrigen som hadde brutt ut i Libya.
Likevel ble militæraksjonen raskt iverksatt etter et vedtak i FNs sikkerhetsråd om beskyttelse av libyske sivile med alle nødvendige midler. Bakgrunnen var frykt for at Gaddafi skulle angripe befolkningen i byen Benghazi. (©NTB)(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.