DN har de siste dagene hatt to artikler om hvor få kvinnelige partnere det er i landets største forretningsadvokatkontorer og hvilket «gubbevelde» som hersker i disse firmaene. Avisen har intervjuet en kvinnelig leder for en svensk stiftelse som arbeider for flere kvinner i ledelsesstillinger og styrer, og som mener situasjonen i Norge er nedslående.

Professor Geir Woxholth mener det ikke er en selvfølge at alle kan bli partnere.
Professor Geir Woxholth mener det ikke er en selvfølge at alle kan bli partnere.
Hun gjør bruk av slagordpreget argumentasjon, som den at «med 14-timers dager er det ikke rart at andelen kvinnelige partnere er såpass lav», og legger ikke skjul på at skylden for denne miseren har mennene, som holder kvinnene nede.

La oss se på saken med litt andre øyne.

Målsetningen om å bli partner i et av de største forretningsadvokatfirmaene er den eneste sikre måten å bli «rik» på, etter å ha tatt en lang akademisk utdannelse. Vi snakker ikke om gründere, meglere eller andre med langt kortere eller ingen utdannelse eller ledere i børsnoterte foretak underlagt spesielle krav til eierstrukturer, men eierne av et advokatfirma.

De har kommet dit de er etter en årrekke med knallhard jobbing og forsakelse, ja med 14 timers arbeidsdag, i sterk konkurranse, ikke bare med kvinner, men også med andre menn som ikke når opp til partnerposisjon.

Realiteten er videre den at det er en ekstrem intern konkurranse mellom firmaene om størst bunnlinje og høyest mulig plassering på all verdens (nokså latterlige) rankinger. Dette legger et press på firmaene.

Konkurransen har fulgt disse advokatene fra studiedagene. Der gjaldt det også å bli best. Så derfor er dette, helt korrekt, en arena for en kultur som priser vinnerne. Ingen tvil om det.

Jeg har bevisst valgt akademia – og ikke å bli rik på penger – men forstår kolleger som har gjort andre valg, herunder det å bli partner i disse firmaene. Jeg stiller disse spørsmålene:

  • Med hvilken rett; etisk eller juridisk, kan man mene at firmaene bør legge om hele sin rekrutteringspraksis, fordi den ikke prefererer kvinner?
  • Er det sånn at alle jobber som en utdannelse kvalifiserer for, per definisjon må eller skal være like godt egnet for begge kjønn?
  • Er det etiske normer og rettferdsprinsipper som skal avgjøre hvordan et advokatfirma ønsker å organisere seg?

I denne diskusjonen er det lett å overse følgende to helt grunnleggende argumenter og to like grunnleggende spørsmål:

Argument nr. 1: Det er så menn ikke yrkesforbud for kvinnelige jurister. Det blir stadig flere av dem. Syv av ti som uteksamineres fra de juridiske fakultetene i landet er kvinner – og de er dyktige – mange dyktigere enn sine mannlige kolleger. De får av den grunn, rimeligvis, stillinger i det offentlige, herunder i departementene og i domstolene, som deres mannlige kolleger ikke når opp til – i adskillig grad fordi mennene har dårligere karakterer. Det samme gjelder stillinger i advokatfirmaer og ellers i det private.

Argument nr. 2: Ved vurderingen av partnerstatus er det ikke slik som mange tror at man utelukkende ser etter «flinkhet». Det er en grense for hvor mange «flinke» advokater et stort firma behøver. Firmaene er opptatt av å rekruttere partnere som (også) har andre egenskaper, for eksempel et særskilt klienttekke, såkalte «rainmakers». Det krever en offensiv holdning, og her er menn ofte de mest pågående. Like it or not.

Så til spørsmålene.

Spørsmål nr. 1: Gir de kvinnelige juristenes karakterfortrinn og faglige dyktighet dem en «rett» til å bli partner, etter at de gjennom årene har jobbet langt mindre i firmaet enn mannlige kolleger som gjennom sin arbeidsinnsats har vist at de når opp til partnernivå? Er det etisk «rimelig», vurdert opp mot deres mannlige kolleger?

Mitt svar er: Nei.

Spørsmål nr. 2: Er det rimelig å forvente at advokatfirmaene ikke skal ta hensyn til potensiell fremtidig inntjening? Er det rimelig å forvente at firmaene skal utnevne relativt sett flere kvinnelige partnere, når de vet at det er en inntil visshet grensende sannsynlighet for at disse i årene fremover bidrar betydelig mindre til firmaenes inntjening, fordi de ikke tåler «14 timers arbeidsdager»?

Mitt svar er: Nei.

Disse spørsmålene leder over i følgende: Hvorfor skal ikke mannlige advokater, med dårligere karakterer, ha en mulighet til å kompensere for dette gjennom hardt arbeid i en årrekke – hvis dette anses som prioritert av firmaene selv? Hvor langt skal karakterhysteriet forfølge en jurist?

Vis alle stillinger

Så til slutt et innspill i likestillingsdebatten: En grunnleggende premiss for at kvinner skal få anledning til å kombinere familie med partnerambisjoner i større grad enn menn skal få anledning til, er at hardtarbeidende menn må se seg forbigått av mindrearbeidende kvinner. Bare fordi de er kvinner. Er det likestilling?

Geir Woxholth, professor dr. juris

Les hele avisen her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.