Det er lett å være enig om at ansatte bør få del i bedriftens verdiskaping. Men hvordan kan en vite når de skaper verdier og når de skaper trøbbel?
Halvannet år etter at avtroppende Hydro-sjef Eivind Reiten fikk en opsjonspakke på 28 millioner kroner, er vi fortsatt ikke kommet over sjokket. Senest i forrige uke kranglet BI-ekspertisen i DNs spalter om aksjeopsjoner overhodet er egnet til å motivere ledere.
Nå skrus varmen opp under norske banksjefer, som må finne seg i at staten setter et tak for hvor mye de skal tjene, dersom de skal nyte godt av statens penger.
Debatten om bankfolks lønninger og bonuser er ikke særnorsk. I USA har den nye administrasjonen gjort sitt for å stoppe pengegaloppen på Wall Street, og både i Sverige og Dan-mark er krisehjelp fra staten be-heftet med krav om moderasjon.
Det er forsåvidt lett å ha en viss sympati med norske banksjefer. Det er langt fra Terje Vareberg og Sparebanken Rogaland til Wall Streets John Thain. Vareberg, som luftet sin misnøye med regjeringens lønnsdiktat, hadde drøye tre millioner kroner i 2007, hvorav 575.000 kroner var bonus. Den sparkede Merrill Lynch-sjefen John Thain tjente i samme år over en halv milliard kroner. Da Thain nylig skulle pusse opp kontoret, brukte han 1400 dollar bare på papirkurven, ifølge Financial Times.
Lønnen til Thain og de andre titanene på Wall Street er naturligvis galskap. Men hva med den norske virkeligheten? Hva med Reitens millioner?
Den tradisjonelle begrunnelsen som gis både for opsjonspakkene og ekstremlønningene i finansbransjen, er noenlunde lik: Ansatte må sitte i samme båt som aksjonærene, ellers kan de bli fristet til å foreta disposisjoner som ikke er i eiernes interesser.
Et annet velkjent argument er lønn som en funksjon av tilbud og etterspørsel. Teft for finans eller lederegenskaper er sjelden vare, derav de enorme summene til de få som har det. Ellers sier de takk for seg, og toppjobbene må besettes av mindre begavede mennesker, til skade både for bedriften og verdiskapingen i samfunnet.
Etter finanskrisen lyder jo begge deler en smule hult. Ingen steder fikk bankfolk høyere bonuser enn på Wall Street, og ingen steder gjorde de mer skade, både for egen bedrift og for verdiskapingen i samfunnet. Det hadde antagelig gått veldig mye bedre for oss alle dersom finansverdenen hadde vært befolket av mindre begavede mennesker. Da hadde de kanskje ikke greid å skru sammen de mange kompliserte instrumentene som nå ligger og surner på bankenes balanser.
Men betyr dette at gulroten heretter skal forvises til kjøkkenet?
Bortsett fra at det ikke er praktisk mulig å gjennomføre i en markedsøkonomi, er ikke det løsningen på problemet. Å gi ansatte del i verdiskapingen er ikke bare en god idé, men en nødvendighet i en kunnskapsbasert økonomi. Problemet ligger i hvordan en måler verdiskapingen - og hvordan incentivsystemene utformes.
Som mål på verdiskapingen i en bedrift er det vanskelig å finne noe bedre enn aksjekursen. Problemet er, som BI-professor Bård Kuvaas påpeker, at ledere med opsjoner kan få et incentiv til å manipulere regnskapet, dersom de ligger bak skjemaet. Det ønsker ingen, aksjonærene minst av alle.
Uansett hvor mye ledelsen manipulerer, vil aksjekursen før eller siden fortelle sannheten. Så lenge horisonten er lang nok, burde derfor problemene med å koble lønn og aksjekurs være små. Den av Wall Street-toppene som fortsatt har litt av æren i behold, Goldman Sachs-sjef Lloyd Blankfein, foreslår for eksempel at bankfolk ideelt sett bør sitte på aksjer i eget selskap minst til de når pensjonsalder.
Lengden på horisonten løser noen problemer, men ikke alle. For hva når endringen i aksjekurs skyldes eksterne faktorer utenfor ledelsens kontroll? Da blir det meningsløst å bruke markedsverdi som mål på suksess.
Markedsverdien av Hydro er i dag 34 milliarder kroner. På vårparten ifjor var den over 100 milliarder kroner. Grunnen til det er åpenbar og utenfor Reitens kontroll: Aluminiumsprisen har i samme tidsrom halvert seg som følge av nedturen i verdensøkonomien.
Det aksjonærene burde være opptatt av, er verdiskaping utover den som følger av at bedriftens marked går opp eller ned. Det burde være en enkel sak å justere innløsningskursen på opsjoner med den generelle kursutviklingen for selskaper i samme bransje. Dersom det hadde blitt gjort med Reitens opsjoner, ville han fortsatt fått et lass med penger fordi Hydro under Reitens ledelse gjorde det langt bedre enn sammenlignbare selskaper. Men det er ingen grunn til at ledere eller bankfolk skal bli mangemillionærer dersom de bare har hatt flaks eller sågar foretatt seg ting som senere viser seg å bli fatale.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.