Kristen Aaby (55) er en av svært få som har videreført hugstarven etter gamle idrettshelter. Et skarpt brøl skjærer gjennom minusgradene i det han ruser opp motorsagen. I den 38 meter brede kraftgaten begynner trær og busker å falle i konkurransefart.
Frostrøyken slår taktfast ut av munnen i den klare høstluften. Et langt liv med mye røft arbeid i skog og mark har betalt seg med oppsiktsvekkende resultater, selv i 55-årsalder. Den tidligere toppløperen som driver hardt fremover i det ulendte terrenget, holder verdensklasse når verneklærne faller og løpetightsen kommer til syne.
– Jeg syns jeg kommer ganske billig til det nå med det jeg greier på bena. Jeg trener ikke spesielt mye, men jeg har klart å holde nivået bra. Jeg er vel kanskje bare to minutter dårligere enn da jeg var på topp på ti kilometer løping, sier Aaby.
I år har en plundrete hamstringskade satt en stopper for konkurransetider, men det han presterte gjennom fjoråret var tett på verdensrekordfart i årskullet. Og tiden 1.11.52, som han presterte under Oslo Halvmaraton, ble karakterisert som topp verdensnivå. Nå oppsøker Aaby en gjeng lokale sprekinger i 20- og 30-årene når han skal dra på litt ekstra.
– Sammenlignet med mange andre, har jeg kanskje forfalt mindre. De som var virkelig gode da de var på det beste har stort sett sluttet, sier Aaby som før hadde konkurrenter som Pål Gunnar Mikkelsplass, Vegard Ulvang og Oddvar Brå.
Sigdal-karen skapte seg et navn i den nasjonale skieliten på 1980-tallet, der han vaket rett under landslagsklasse. Men i motsetning til de fleste konkurrentene, drev han samtidig med hugst. Han var allerede da en del av en utdøende type skiløpere på bygdene.
Tøffere enn tømmer
– Jeg var vel egentlig etter generasjonen med skogsarbeidere og langrennsløpere. Den tiden var over på begynnelsen av 1970-tallet, da Oddvar Brå og Ivar Formo kom. Da var det ikke mange igjen som drev den kombinasjonen, sier Aaby.
Da han selv satset som hardest, kunne dagen ute blant stubbene bli rundet av i totiden, før han lot en skiøkt avslutte dagen.
Tightsen var gjerne på under verneklærne, og om høsten kunne fulle arbeidsdager bli avsluttet i høstmørket med opptil et par mil på bena.
– Det kan være at jeg ikke fikk optimalt ut av det, da jeg skulle være som best i 20-årene. Det ble kanskje for slitsomt og for lite strukturert trening. Det ble sausetrening og halvhardt, sier Aaby som de siste 15 årene har drevet firmaet TK Skog.
– Jeg vil påstå at det er det aller hardeste skogarbeidet som finnes. Det er mye tøffere enn å hugge tømmer. Det er tung redskap og mye gåing i alt mulig slags klima. Det er sommer med 30 pluss, eller høljregn på Vestlandet på høsten. Det er tøffe tak, sier Aaby.
Nå for tiden har maskiner tatt over mye av tømmerhuggingen her til lands og det er vanskelig å finne norske ansatte til det manuelle ryddearbeidet i kraftgatene. Aaby administrerer nå en del av arbeidet til en rekke arbeidere, men er fortsatt ute og jobber i skogen én til to ganger i uken.
Fremgang siste årene
Med motorsag og verneklær plassert i bilen drar den slanke kroppen seg lett opp lia, der han har vært med å grave ut turstien. «Mördarbacken» står det på et skilt der bakken bikker oppover. Det er 191. gang i år at furuleggene er tause tilskuere til økta opp til Allemannsåsen.
– Det var sist år jeg begynte skikkelig med intervall igjen. Det var mange år jeg ikke drev med det i det hele tatt. Jeg tror det var litt derfor jeg fikk fremgang ifjor, sier Aaby, som har merket at nivået hans faktisk har fått et løft de tre–fire siste årene.
Ifjor ble Aaby nummer 62 av samtlige i New York Marathon og beste norske løper. I sin aldersklasse ble han bare slått av Martin Fiz, spanjolen som ble verdensmester i maraton i 1995.
– Jeg lurer på de tidene jeg fikk på halvmaraton, tikilometer og femkilometer. I forhold til alder tror jeg det jeg gjorde på bena ifjor, kan være det beste jeg har prestert, sier Aaby.
Herdet kroppen i skogen
Aaby syns det er artig at han har vært en liten del av den rikholdige skihistorien, der unge karer lystne på skikarrierer i tidligere tider oppsøkte skogen for å bli herdet. En av dem var den tidligere storløperen Ole Ellefsæter (77).
– Huggingen ga en alvorlig styrke i hele kroppen. Det er flere som har hevdet at man blir treg av det. Men styrke gir hurtighet, sier Ellefsæter som tok OL-gull på femmil og stafett under vinterlekene i Grenoble i 1968.
Tidlig i skikarrieren ga også 8.43 på 3000 meter hinder plass i EM i friidrett i 1962. Etter ungdomsårene fikk han etterhvert lettere arbeid i skogen som tømmerblinking og måling. Valget var bevisst med hensyn til satsingen.
– Det ville blitt for hardt å ta det siste steget inn i toppen med hogging. Det ville blitt for lite hvile på den måten. Det handler ikke bare om å trene, sier Ellefsæter.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.