Viktor Kemboi (12) bruker 10–12 minutter på å løpe hjem fra skolen.
Skal rekke skolen
Hvorfor er kenyanerne så gode til å løpe?
Et idiotspørsmål! De vil jo bare rekke skolen!
– Kom, så skal jeg vise deg dem, legger han til og nærmest drar en lett forbauset DN-reporter med seg rundt i skolegården.
Den ene gutten er ifølge Kiptoo ekstremt tykk. Så definitivt et definisjonsspørsmål. I Norge ville ingen hentet frem slike karakteristikker av gutten. Han er normalvektig etter vestlige mål. Det er to slike på denne skolen. Lærerne har allerede bedt foreldrene om ikke å kjøre dem med moped til og fra, slik at de må ta bena fatt.
Den største stjerna
Dresskledd og med ubesudlede joggesko, inne på sitt eget hotell, fiklende med nøkkelen til hans sotrutede suv. Vi skal være med den forjettede løperen på gudstjeneste, et søndagsritual han verdsetter høyt og som går foran treningen.
Den tidligere politimannen investerer nå i eiendom, driver hotell og vinner maraton. Senest i London første helgen i påsken, på forhånd omtalt som det sterkeste startfeltet noensinne. Med usvikelig sikkerhet setter Kipsang farten og vinner overlegent. Noen timer senere takker han gud–på Twitter–for prestasjonen.
Smertens folk
Kipsang er en kalenjin, en etnisk gruppe med nilotisk opphav bosatt her i Great Rift Valley i vestlige Kenya. De er pastoralister og baserer tilværelsen på landbruksdrift med dyr som kveg, geiter og sau. Besetningen flyttes i jakten etter friskt vann og beite. Verdensrekordløpet i Berlin i 2013 bekreftet det vitenskapsfolk og sportsinteresserte lenge har antydet: det er noe usedvanlig med denne stammen. Alle fire plassene bak Kipsang, samt tre av de fire beste kvinnene, var ikke bare kenyanere, men fra denne etniske folkegruppen som utgjør omtrent 10 prosent av Kenyas befolkning. Forfatter av boken «The Sports Gene», David Epstein, mener det nesten er komisk hvor overlegne de er.
«17 amerikanske menn har løpt under 2.10 på maraton gjennom tidene. Bare i november 2011 var det 32 fra kalenjin som gjorde det samme», skriver han i boken.
Berkleyantropolog Vincent Sarich har tidligere estimert at en gjennomsnittskalenjin løper fra 90 prosent av verdens befolkning.
– Etter frokost ble jeg ofte sendt ut for å passe dyrene da jeg var ung. Jeg fikk ikke med lunsj eller vann og kunne løpe helt opp mot 70 kilometer om dagen. Jeg måtte hente næring fra trær og busker. Selvfølgelig var det tøft, hadde lyst til å bryte sammen, men jeg måtte finne motivasjon til å fortsette uansett hvor sliten jeg var, forteller Kipsang.
– Ellers har jeg løpt hele tiden. Det er effektivt. Og jeg elsker å løpe.
Verdensrekordholderen peker til hodet sitt flere ganger. Å løpe på høy intensitet forbindes med noe uutholdelig. Smerten er dog et svært sammensatt fenomen som influeres av flere forhold. Følelsen er subjektiv; samme utløsende årsak gir varierende grad av smerte hos forskjellige individer. I kalenjin omfavnes smerten, man har lært seg å leve med det ubehagelige. Kipsang mener dette har definert ham som mann, som idrettsutøver. Å løpe på tom mage lærte han tidlig, bære tungt, klare seg selv, jobbe hardt og aldri sutre åpenlyst.
– Vi kan ha det så vondt som bare det, men det ligger ikke i kulturen vår å vise det. Hvis en unge faller på sykkelen, er det sjelden de gråter. Sånn har det egentlig vært hele tiden, sier han.
Løper for penger
Bondesamfunnet Iten ligger nesten 2500 meter over havet i et småbølgete, grønt og idyllisk område i provinsen Rift Valley.
Bosetningen er spartansk. Folk er fattige, men få sulter. Her er samfunnet selvforsynt og komplekse karbohydrater og melkeprodukter utgjør store deler av kostholdet.
Årlig inntekt per capita i landet er i overkant av 10.000 kroner. Selv for en andre- eller tredjerangs løper er dette en sum man relativt lett kan tjene inn hvis man får sjansen.
En god sesong med deltagelse i løp med stødige premiepotter, kan være nok til å sikre familien flere tiår økonomisk.
Det vet alle som løper, og det holder dem gående dag etter dag.
– Jeg løper tre turer hver dag utenom søndag. Når jeg er i god form, ringer jeg manageren min som prøver å finne et løp til meg. Jeg prøver å løpe så mange konkurranser jeg kan, spesielt i Europa der det er mest pengepremier, sier 20 år gamle Abraham Kapsis. Han er terrengløper og har hevdet seg høyt i internasjonale konkurranser.
Nå vasker han klærne sine i en balje på treningscampen der han holder hus noen hundre meter unna Kipsangs hotell. Stedet er organisert av managere og trenere. Selv skal han også i kirken. De troende løperne viker aldri fra håpet om å lykkes. Det er ikke et alternativ å gi opp. Ifølge Kapsis kan alle bli raske løpere.
– Du også, sier han og ser over på undertegnede.
– Nei, jeg kunne ikke blitt en god løper.
– Jo, du har jo ikke prøvd.
– Hallo. Se på de korte og tykke bena da.
– Haha, bare løp så blir du god. Tre ganger om dagen. Løp og løp. Det er oppskriften, sier Kapsis og vinner den korte diskusjonen.
På lag med trærne
Wilson Kipsang bøyer hodet og folder hendene. I nesten en time har han sittet dypt konsentrert i et hjørne for seg selv i Outreach Revival Church i sentrum av byen. Han ropes opp som «the owner of the marathon record», snakker til forsamlingen, trekker parallellene mellom tro og trening. Tåkeskyene trenger inn idet åpne kirkebygget, det blir fuktig og klamt.
– Jeg løper alltid grytidlig, starter mens det er mørkt, sier han til DN etter gudstjenesten.
– Hvorfor så tidlig?
– Om natten suger trær og vegetasjon til seg oksygen og under den første økten min er det mindre oksygen i luften. Det er en fordel for meg, og jeg løper ikke harde økter så tidlig. Det venter jeg med til det er mer oksygen i luften senere på dagen da jeg vil at det skal gå fortere.
Når DN konfronterer Norges beste løper, Sindre Buraas, med Kipsangs oksygenforklaring, smiler han bredt.
– Så det er derfor de løper så innmari tidlig! Det må isåfall være marginale forskjeller, for dette har jeg aldri hørt om sier Buraas og legger til:
– Men det viser hva som gjør kenyanerne så gode. De tror på seg selv og holder seg til programmet. Han er tross alt den beste.
«Latere og latere»
Ved Kamariny Primary School er flertallet av elevene kalenjin. Mange av dem kommer garantert til å løpe seg inn i verdenseliten om få år. Men Robert Kiptoo påpeker allikevel at man også i Kenya ser tegn til at aktivitetsnivået faller.
– Ungene blir latere og latere også her. En enkel forklaring er at det blir flere skoler og kortere skolevei for mange barn, sier læreren.
– Kanskje det ligger et ansvar på oss som lærere. For det er ikke mange årene siden vi også løp til og fra arbeidsplassen. Det er det ikke mange som gjør nå lenger. Lærere blir faktisk oppfordret til å holde seg i bedre form, for ikke å påvirke ungene negativt, sier Kiptoo.
Å løpe er en måte å komme seg fortere frem på enn å gå. Har man penger og bil, er det ikke lenger nødvendig å bruke bena. Og denne gruppen blir stadig større.
– Trenger man ikke løpe, så løper man ikke her. Men man kommer vel snart til et punkt hvor også vi i Kenya må trene for helsens skyld, som i den vestlige verden.
I fabelens land
Lunsjen er over, Victor Kemboi har dårlig tid. På vei tilbake til skolen møter han flere av vennene som står langs stien og venter, og henger seg på den løpende elevflokken.
Vakende rundt syregrensen henger jeg på. Victor og vennene stopper ikke, de går ikke i de bratteste bakkene, de løper uanstrengt overalt og prater, snur seg og ler.
– White guy, are you tired?, høres fremme i feltet.
Men ingen får svar. Han bakerst har allerede tatt skrittet ut i fabelens land. Og der har elefantene vinger og skifter snart farge til rosa.
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.