Denne uken offentliggjorde oljefondet nye kjøp i det internasjonale eiendomsmarkedet. Det helstatlige fondet har slått til i Berlins Kurfürstendamm, i Frankfurts forretningsdistrikt og i England, der det har betalt 3,2 milliarder kroner for halvparten av kjøpesenteret Meadowhall.
Eiendomsporteføljen nærmer seg nå 20 milliarder kroner. Det er likevel småtteri. Innen 2020 skal fondet investere 250–300 milliarder kroner i kontorbygg, kjøpesentre og annen eiendom, noe som vil gjøre den norske stat til en av verdens største eiendomsbesittere.
Det økonomiske rasjonalet for at Stortinget har gitt grønt lys for slike investeringer er at det skal gjøre oss alle rikere. Økte investeringer i eiendom vil de neste årene gå på bekostning av fondets beholdning av statsobligasjoner. Det er det knapt noen som finner grunn til å kritisere all den stund stadig flere land har problemer med å betale det de skylder. Sammenlignet med statsgjeld har eiendom også den fordel at den gir eieren beskyttelse mot prisstigning. Høyere inflasjon vil normalt medføre at leieprisene blir regulert opp.
Et annet argument som ofte benyttes i favør av eiendom, er at eiendom kan være vanskelig å omsette og dermed gir høyere avkastning.
Alt dette er vel og bra.
Men eiendom har også problematiske sider, spesielt for et fond som eies av alle norske borgere som derfor må tåle å bli sett i kortene av offentligheten.
Eiendomsinvesteringer skjer i det lukkede rom, uten offentlig innsyn. Noen objektiv markedspris finnes som regel ikke, her styrer skjønn og magefølelse.
– Selv om enkelte er skeptiske til forhandlinger bak «lukkede dører», mener vi det gir de beste transaksjoner over tid, sier fondets investeringsdirektør Karsten Kallevig i gårsdagens DN.
Det kan godt tenkes. Men når forvaltningen skjer bak stengte dører, blir det også vanskeligere for offentligheten å vite hvordan den utøves. Representantskapet – Stortingets forlengede arm i kontrollen med fondet – har blant annet bekymret seg for at eiendomsinvesteringene gjør det vanskeligere for representantskapet å gjøre jobben det er satt til.
Den jevne stortingspolitikers evne til å gå fondets disposisjoner etter i sømmene er nok uansett begrenset, men det kan jo ikke være et argument for å gjøre det enda vanskeligere.
Det er heller ikke gitt at eiendom vil være mer gullkantet enn alternativet – å putte mer penger i aksjer.
Aksjemarkedet beskytter investorene mot inflasjonens farer enda bedre enn eiendom. Aksjekurser svinger riktignok mye mer enn eiendomspriser, men for en langsiktig investor, som kan sitte gjennom store fall på børsene, betyr det bare muligheter til å kjøpe billig.
I aksjeforvaltning er det dessuten store skalafordeler, det vil si at når fondet vokser, bør kostnadene synke. Det er ikke tilfellet i eiendom.
En kan også lure på hvordan et statlig norsk fond på bortebane vil gjøre det i konkurransen med private eiendomsaktører på hjemmebane. Hva kan ansatte i Norges Bank egentlig om drift av kjøpesentre? Er det noen grunn til å tro at Kallevig og hans folk i snitt vil gjøre smartere eiendomshandler enn denne verdens Donald Trump’er?
– Vi er ydmyke med tanke på vår egen evne til å gjøre det enda bedre enn etablerte eiendomsmagnater i New York, forsikrer Kallevig i DN.
Det er ikke bare kledelig, men også klok beskjedenhet. Men det gjør jo ikke saken nødvendigvis så mye bedre.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.