KUNST-KUPP
hemmelige
Milliardærenes
kunstkupp
Et tungt bevoktet kunstlager i London skjulte i årtier en etterlyst norsk kunstskatt.
En novemberdag tar en businessjet av fra den gamle militærflyplassen Biggin Hill. Om bord er en kjent norsk kunsthandler.
En novemberdag tar en businessjet av fra den gamle militærflyplassen Biggin Hill.
Om bord er en kjent norsk kunsthandler.
Snaut to timer senere lander flyet på Torp. Stablet mellom setene er elleve oljemalerier av Edvard Munch som har vært savnet i 30 år.
Les den ukjente historien om Munch-operasjonen til 170 millioner kroner.
London, 3. november 2008.
Det hvite businessjetflyet, med den verdifulle lasten, letter fra den gamle militærflyplassen Biggin Hill sør for London. Klokken er seks på ettermiddagen.
Da Cessna-flyet lander på Torp flyplass utenfor Sandefjord en time og 38 minutter senere, er det noen få varmegrader, svak vind fra sørvest og gode flyforhold.
Om bord i det lille flyet er det en kjent norsk kunsthandler og en ledsager. Med seg har de 11 oljemalerier av Edvard Munch som har vært forsvunnet i 30 år. Den verdifulle lasten er forsikret for 14 millioner dollar.
Så fort flyet har stoppet på rullebanen, kjører en hvit Mercedes skapbil med to sjåfører, ledsaget av en «Follow me»-bil, bort til flyet. DHL Quality Cargo hadde allerede klarert alt med Tollvesenet slik at de verdifulle maleriene kunne bæres ut av flyet og rett inn i den ventende bilen.
Deretter blir oljemaleriene kjørt direkte til DHLs tollager i Oslo. Kunstlagerets «Strong room» regnes for å være like sikkert som Fort Knox. Blant bildene som var innpakket i gråpapir og stablet inn mellom skinnsetene i den lille flykabinen, var «Kvinne i haven», «Snølandskap fra Kragerø» og «Badende gutter i Åsgårdstrand». Og ikke minst portrettet av Edvard Munchs tyske venn, medisinprofessoren «Felix Auerbach».
Kunsthandleren er mellommann i en hemmelig kunsthandel til 170 millioner kroner. Men hvem var kjøperne? Og hvem var selgerne i denne spektakulære kunstoperasjonen som har vært en hemmelighet i mer enn ti år?
Tekst Knut Gjernes, Kjetil Sæter og stian øvrebø johannessen
Presentasjon
Kari Live Rønningen og anders stensen
London/Oslo/Tønsberg
Tekst Knut Gjernes, Kjetil Sæter og stian øvrebø johannessen
Presentasjon
Kari Live Rønningen
og anders stensen
London/Oslo/Tønsberg
Les DNs dokumentar:
Kunstlageret kalles «Fort Knox» – så forsvant tre Munch-bilder
Gåten
«Snølandskap fra Kragerø»
Olje, Woll-nummer 999
«Felix Auerbach»
Olje, Woll-nummer 686
«Kvinne i hagen»
Olje, Woll-nummer 1646
«Badende gutter i Åsgårdstrand»
Olje, Woll-nummer 1714
Alle Edvard Munch-maleriene er avfotografert fra boken «Oljemaleriene: Edvard Munchs samlede malerier» av Gerd Woll.
Alle Edvard Munch-maleriene er avfotografert fra boken «Oljemaleriene: Edvard Munchs samlede malerier» av Gerd Woll.
Gåten
Da Cessna-flyet landet på Torp denne novemberdagen i 2008, hadde Munch-ekspert Gerd Woll akkurat lagt siste hånd på et stort bokverk der samtlige av Munchs 1789 kjente malerier beskrives i detalj. I fire år hadde Woll og kolleger på Munchmuseet i Oslo dokumentert og beskrevet bildene. Bøkene regnes i dag som hovedkatalogen over Edvard Munchs malerier og står i bokhyllen til kunstsamlere og museer over hele verden.
I april 1940 testamenterte Edvard Munch all kunsten han fortsatt eide selv til Oslo kommune. Munchmuseet eier derfor drøyt tusen av Munchs oljemalerier. De resterende er i museer eller i private samlinger. Woll fant de fleste, men ikke de 11 oljemaleriene som landet på Torp høsten 2008. Hvor disse maleriene hadde vært de siste 30 årene, hadde Woll og hennes kolleger rett og slett ingen anelse om.
I eposter hun sendte til Munch-kjennere omtalte hun flere av disse maleriene som «etterlyst». Hun skrev at hun ønsket opplysninger om den såkalte proveniensen, eierhistorikken, til maleriene. Munchmuseet rykket også inn annonse i Aftenposten der museet ba Munch-eiere om å melde seg, men heller ikke da dukket det opp informasjon om de 11 maleriene. Derfor står det i dag «current location unknown» ved de fleste av de 11 maleriene i bokverket. Flere er kun avbildet i svart-hvitt. Ett av dem, «Sceneutkast til Ibsens Gjengangere», har aldri vært innom Munchmuseet. Siste kjente informasjon om dette maleriet er fra 1915, står det i boken.
Det var først etter at firebindsverket var sendt til trykkeriet, at Woll fikk en svært interessant telefon. En kunsthandler fra Tønsberg kunne fortelle at han hadde ny informasjon om de 11 maleriene.
– Det er mye rart i kunstverdenen. Mye hemmelighold. Det var ganske merkelig at de dukket opp på denne måten, sier Gerd Woll i dag.
Da Gerd Woll jobbet ved Munchmuseet, skrev hun bokverket der alle Munchs oljemalerier er beskrevet. Noen få malerier, som var sporløst borte, ble etterlyst – men uten resultat.
Foto: Elin Høyland
Da Gerd Woll jobbet ved Munchmuseet, skrev hun bokverket der alle Munchs oljemalerier er beskrevet. Noen få malerier, som var sporløst borte, ble etterlyst – men uten resultat.
Foto: Elin Høyland
Les DNs dokumentar:
Uppstrøms hemmelige Warhol-operasjon
Kunsthandler i kryssilden
Kunsthandler i kryssilden
– Hvordan har du fått nyss i dette? Det er ikke mange som kjenner til denne historien, utbryter kunsthandler Einar-Tore Ulving.
I et trehus i Tønsberg sentrum, har Ulving i flere tiår vært en av Norges største forhandlere av Edvard Munch-bilder. Fra det lille kontoret i andre etasje planla han høsten 2008 hvordan han i det stille skulle frakte de 11 Munch-maleriene fra London til Oslo på vegne av kjøperen i et innleid jetfly.
– Det var den rimeligste, raskeste og tryggeste måten å bringe maleriene til Norge på, sier Ulving om flyturen.
Ulvings lidenskap for Munch har gitt ham mange gode kunstdealer, men det har også gitt ham mye bråk og trøbbel. Han har havnet i klammeri med både skatteoppkrevere, politi og røvere. For ni år siden ble han og kona ranet og torturert av fem maskerte menn i hjemmet sitt i Tønsberg. Ulving ble banket til blods og truet med pistol, hagle og avbitertang, har han fortalt.
I fjor sommer sto Ulving frem på tv og fortalte en dramatisk historie om at noen hadde forsøkt å tenne på villaen hans i Tønsberg med bensin. Ulving er også mannen som bidro til at Munchs «Skrik» kom til rette etter at det verdenskjente maleriet ble stjålet fra Nasjonalgalleriet dagen før Lillehammer-OL åpnet i 1994.
Selv om det har vært mye klabb og babb, er det kunsthandler Ulving først og fremst har vært. Og funnet av Munch-skatten i London høsten 2008 er den største handelen han har vært med på.
– Hvem var det som kjøpte bildene?
– Det kan jeg ikke si, sier kunsthandleren.
– Alt dette er konfidensielt, du må snakke med dem som organiserte dette i London.
For å komme til bunns i Munch-mysteriet, må vi spole tilbake. Noen uker før det lille jetflyet landet på Torp med Munch-skatten, fikk et kunstlager i London besøk fra Bermuda.
Sommeren 2008 fikk kunsthandler Einar-Tore Ulving i Tønsberg en telefon fra en bekjent i London. Kunne han finne kjøpere til 11 oljemalerier og 54 grafiske arbeider av Edvard Munch? Det var starten på Ulvings største kunsthandel.
Foto: Privat
Gråmarkedet for kunst
- I en serie artikler har DN skrevet om store og skjulte transaksjoner i kunstmarkedet, som regnes som den største uregulerte økonomien i verden.
- Sentralt i denne lite gjennomsiktige økonomien er bruk av såkalte frihavner og tollagre, der kunst kan oppbevares under myndighetenes radar. En fersk EU-rapport er kritisk til at frihavner og tollagre ikke har plikt til å oppgi hvem som er den reelle eieren av kunsten. De er heller ikke underlagt rapporteringsplikt til politiet om mistenkelige transaksjoner etter hvitvaskingsloven, slik banker, forsikringsselskaper og andre verdipapirforetak avkreves.
- Det største tollageret for kunst i Norge drives av logistikkgiganten DHL. 25. oktober publiserte DN en dokumentar om at kunsthandler Tor Arne Uppstrøm har kjøpt og solgt kunst for et tresifret millionbeløp under radaren til kreditorer og den norske staten. Mye av Uppstrøms kunsthandel har foregått fra tollageret til DHL på Kalbakken i Oslo.
- DN publiserte i mai i år en annen dokumentar om tre verdifulle Edvard Munch-bilder som har forsvunnet fra det samme DHL-lageret på Kalbakken. Bildene hadde vært borte i lengre tid uten at eierne hadde blitt informert. Alle de tre sakene har havnet i rettsapparatet. En er forlikt, mens de to andre ikke er avgjort.
- Etter DNs dokumentarer har både Skattekrim, Tollvesenet og Kemneren i Oslo aksjonert mot DHL-lageret.
Gåten
«Sceneutkast til Gjengangerne»
Olje, Woll-nummer 704
«Ved bordet i hagen»
Olje, Woll-nummer 63
«Marius Selmer»
Olje, Woll-nummer 153
«Tømmerhogst»
Olje, Woll-nummer 1000
«Veldig konfidensielt»
London, 25. september 2008. I nyhetene denne høstdagen handlet det meste om kollapsen i banken Lehman Brothers og kaos i verdensøkonomien. Men representantene for det anonyme Bermuda-selskapet Ruby Transactions, som ankom et anonymt lagerbygg i Nine Elms sør for Themsen, hadde dype lommer.
Ifølge auksjonshuset Christie’s var 42 Ponton Road «the world’s premier storage provider for fine art, antiques and collectibles». Blant kunstskattene på innsiden var blant annet Munch-maleriene Gerd Woll og Munchmuseet hadde etterlyst. Flere av disse maleriene ble kjøpt hos nettopp Christie’s på slutten av 1970-tallet. Siden hadde de vært godt bevoktet på auksjonshusets «high security fine art warehouse».
Det var ingen «Skrik» eller «Madonna» i samlingen, men de 11 oljemaleriene representantene for Ruby Transactions skulle inspisere var likevel svært kostbare.
Samme septemberdag ble det signert en avtale mellom Ruby Transactions og den britiske kunsthandleren Simon Theobald. Han skulle ha ti prosent av salgssummen som finnerlønn, står det i avtalen, som DN har tilgang til.
Simon Theobald kjenner Christie’s svært godt. I mange år jobbet han som senior director hos auksjonshuset. Så begynte han for seg selv som kunsthandler og mellommann for rike kunstinvestorer. Og han har god kjennskap til Edvard Munch, blant annet gjennom kontakten med kunsthandler Einar-Tore Ulving i Tønsberg.
– Jeg kan dessverre ikke fortelle deg noe, er jeg redd, sier Theobald i dag om den store Munch-handelen han var med på i 2008.
– Hvorfor ikke?
– Alt jeg er involvert i er alltid veldig konfidensielt, så jeg kan ikke kommentere noe som helst.
– Hvem solgte maleriene?
– Jeg er takknemlig for at du ringte meg. Thank you very much, indeed, sier den hemmelighetsfulle britiske kunsthandleren. Så legger han på.
På avtalen Theobald skrev under på, og som sikret ham 700.000 pund i finnerlønn, har et kjent navn signert på vegne av Ruby Transactions: Den norskfødte skipsrederen, milliardæren, Munch-samleren, Per Arnstein Arneberg.
Den britiske kunsthandleren Simon Theobald var i mange år «senior director» hos auksjonshuset Christie's. – Jeg er takknemlig for at du ringte meg. «Thank you very much, indeed», sa Theobald da DN spurte ham om hans rolle i den store Munch-handelen i 2008.
Foto: simontheobald.com
Den britiske kunsthandleren Simon Theobald var i mange år «senior director» hos auksjonshuset Christie's. – Jeg er takknemlig for at du ringte meg. «Thank you very much, indeed», sa Theobald da DN spurte ham om hans rolle i den store Munch-handelen i 2008.
Foto: simontheobald.com
Fra Pepsi til Munch
Fra Pepsi til Munch
Per Arnstein Arneberg har i årtier drevet business fra hemmelighetsfulle stiftelser og selskaper på Bermuda. Etter at han flyttet fra Norge i 1952, finnes det få offentlige spor etter forretningene hans, og ingen av selskapene er på børs. Derfor har hverken Forbes eller Kapital fanget opp formuen til Arneberg. De første store pengene skal han ha tjent på en lisens på leskedrikken Pepsi Cola i det gamle Sovjetunionen.
Ruby Transactions, selskapet som kjøpte de 11 oljemaleriene, holder til i en hvit murbygning som kalles The Vallis Building, hundre meter fra havnen i Bermudas hovedstad Hamilton. I Hamilton ligger også hovedkontoret til Arnebergs rederivirksomhet Fram Shipowning, og det er i det lille skatteparadiset langt ut i Atlanterhavet at Arneberg for det meste har oppholdt seg. Skipsmeglingen har vært drevet gjennom selskapet Peraco Chartering, med kontor i Greenwich utenfor New York.
Arneberg-familiens eiendomsportefølje er også imponerende. Når Arneberg ikke har vært på Bermuda, har han i lange perioder bodd på en gigantisk eiendom i Connecticut, hvor kong Harald og dronning Sonja skal ha overnattet. I Norge overtok han barndomshjemmet, en villa i fornemme Madserud allé i Oslo med utsikt til Frognerkilen. I Tokke i Telemark, på grensen til Setesdal, har familien en eiendom på 14.000 mål med fiskevann og jaktrett. Hit pleide han å ankomme med helikopter. Sommerferiene har familien ofte tilbrakt i sommerhuset i Åsgårdstrand. I tillegg har familien et laksegods ved Gaula i Trøndelag.
Skipsrederen har fire barn. Fra sitt første ekteskap har han to barn med en av arvingene etter en av gründerne av det som nå heter ExxonMobil, et av verdens største oljeselskaper.
Skipsrederens far, den kjente arkitekten Arnstein Arneberg, som blant annet tegnet Oslo rådhus og Skaugum, var personlig venn av Edvard Munch. Per Arnstein Arneberg vokste derfor opp med Munch-bilder på veggen, og arvet farens lidenskap for den kjente norske kunstneren. Det ryktes at Arneberg-samlingen omfatter Munch-bilder verdt hundrevis av millioner gjennom en hemmelighetsfull trust på Bermuda. Og da Per Arnstein Arneberg ble tilbudt å kjøpe 11 Munch-malerier høsten 2008, var det en gyllen mulighet til å bygge på Munch-samlingen, som han har kalt «the Fram Trust Collection». Riktignok var det dårlig timing, finanskrisen hadde truffet med orkan styrke både på Bermuda og i Connecticut. Men det stoppet ikke den utvandrede skipsrederen, han hadde penger på bok.
Men hvem var det egentlig Per Arnstein Arneberg kjøpte oljemaleriene av? Kjøpsavtalen er signert av Hugh Gibson. Sammen med faren driver han firmaet Thomas Gibson Fine Art Ltd, som har kontor rett ved The Ritz Hotel i Mayfair i London.
DN tok kontakt med Per Arnstein Arneberg i mai i år. Her er han fotografert i London i 2006.
Foto: Elin Høyland
Det mystiske selskapet Ruby Transactions, som kjøpte elleve Munch-malerier i 2008, har forretningsadresse i «The Vallis Building» i Hamilton på Bermuda. Øya i Atlanterhavet er et av verdens fremste skatteparadiser.
Foto: Google Earth
Skipsreder Per Arnstein Arneberg var sønn av den kjente arkitekten Arnstein Arneberg, som var god venn av Edvard Munch. Munch laget denne tegningen av Arneberg senior i 1918.
Fra Pepsi til Munch
Per Arnstein Arneberg har i årtier drevet business fra hemmelighetsfulle stiftelser og selskaper på Bermuda. Etter at han flyttet fra Norge i 1952, finnes det få offentlige spor etter forretningene hans, og ingen av selskapene er på børs. Derfor har hverken Forbes eller Kapital fanget opp formuen til Arneberg. De første store pengene skal han ha tjent på en lisens på leskedrikken Pepsi Cola i det gamle Sovjetunionen.
Ruby Transactions, selskapet som kjøpte de 11 oljemaleriene, holder til i en hvit murbygning som kalles The Vallis Building, hundre meter fra havnen i Bermudas hovedstad Hamilton. I Hamilton ligger også hovedkontoret til Arnebergs rederivirksomhet Fram Shipowning, og det er i det lille skatteparadiset langt ut i Atlanterhavet at Arneberg for det meste har oppholdt seg. Skipsmeglingen har vært drevet gjennom selskapet Peraco Chartering, med kontor i Greenwich utenfor New York.
DN tok kontakt med Per Arnstein Arneberg i mai i år. Her er han fotografert i London i 2006.
Foto: Elin Høyland
Det mystiske selskapet Ruby Transactions, som kjøpte elleve Munch-malerier i 2008, har forretningsadresse i «The Vallis Building» i Hamilton på Bermuda. Øya i Atlanterhavet er et av verdens fremste skatteparadiser.
Foto: Google Earth
Skipsreder Per Arnstein Arneberg var sønn av den kjente arkitekten Arnstein Arneberg, som var god venn av Edvard Munch. Munch laget denne tegningen av Arneberg senior i 1918.
Det mystiske selskapet Ruby Transactions, som kjøpte elleve Munch-malerier i 2008, har forretningsadresse i «The Vallis Building» i Hamilton på Bermuda. Øya i Atlanterhavet er et av verdens fremste skatteparadiser.
Foto: Google Earth
Arneberg-familiens eiendomsportefølje er også imponerende. Når Arneberg ikke har vært på Bermuda, har han i lange perioder bodd på en gigantisk eiendom i Connecticut, hvor kong Harald og dronning Sonja skal ha overnattet. I Norge overtok han barndomshjemmet, en villa i fornemme Madserud allé i Oslo med utsikt til Frognerkilen. I Tokke i Telemark, på grensen til Setesdal, har familien en eiendom på 14.000 mål med fiskevann og jaktrett. Hit pleide han å ankomme med helikopter. Sommerferiene har familien ofte tilbrakt i sommerhuset i Åsgårdstrand. I tillegg har familien et laksegods ved Gaula i Trøndelag.
Skipsrederen har fire barn. Fra sitt første ekteskap har han to barn med en av arvingene etter en av gründerne av det som nå heter ExxonMobil, et av verdens største oljeselskaper.
Skipsrederens far, den kjente arkitekten Arnstein Arneberg, som blant annet tegnet Oslo rådhus og Skaugum, var personlig venn av Edvard Munch. Per Arnstein Arneberg vokste derfor opp med Munch-bilder på veggen, og arvet farens lidenskap for den kjente norske kunstneren. Det ryktes at Arneberg-samlingen omfatter Munch-bilder verdt hundrevis av millioner gjennom en hemmelighetsfull trust på Bermuda. Og da Per Arnstein Arneberg ble tilbudt å kjøpe 11 Munch-malerier høsten 2008, var det en gyllen mulighet til å bygge på Munch-samlingen, som han har kalt «the Fram Trust Collection». Riktignok var det dårlig timing, finanskrisen hadde truffet med orkan styrke både på Bermuda og i Connecticut. Men det stoppet ikke den utvandrede skipsrederen, han hadde penger på bok.
Men hvem var det egentlig Per Arnstein Arneberg kjøpte oljemaleriene av? Kjøpsavtalen er signert av Hugh Gibson. Sammen med faren driver han firmaet Thomas Gibson Fine Art Ltd, som har kontor rett ved The Ritz Hotel i Mayfair i London.
Det mystiske selskapet Ruby Transactions, som kjøpte elleve Munch-malerier i 2008, har forretningsadresse i «The Vallis Building» i Hamilton på Bermuda. Øya i Atlanterhavet er et av verdens fremste skatteparadiser.
Foto: Google Earth
Skipsreder Per Arnstein Arneberg var sønn av den kjente arkitekten Arnstein Arneberg, som var god venn av Edvard Munch. Munch laget denne tegningen av Arneberg senior i 1918.
Skipsreder Per Arnstein Arneberg var sønn av den kjente arkitekten Arnstein Arneberg, som var god venn av Edvard Munch. Munch laget denne tegningen av Arneberg senior i 1918.
Gåten
«Sjalusi i badet»
Olje, Woll-nummer 434
«Spasertur i hagen»
Olje, Woll-nummer 1667
«Halvakt med senket hode»
Olje, Woll-nummer 1522
Finnerlønn
London, 1. oktober 2008. I London ble det høsten 2008 for alvor fart på den store kunsthandelen etter at delegasjonen fra Bermuda hadde inspisert de 11 Munch-maleriene. Etter at advokatene hadde tatt en titt på mulige skatteforpliktelser og sørget for at alle klausulene i avtalen var tilfredsstillende, ble en ny avtale signert 1. oktober. Denne gangen med selskapet Thomas Gibson Fine Art. Arneberg skulle betale syv millioner pund for de 11 maleriene – rundt 70 millioner kroner. I tillegg kom drøyt syv millioner kroner til Simon Theobald i finnerlønn.
Arneberg tok kontakt med Nordea for å skaffe penger, men der var det finanskrise og lite penger å låne ut til kunstkjøp. Arneberg ble irritert. Han laget en tegning som han sendte til to Nordea-sjefer. På tegningen står det: «Nordea Fine Art Department closed for business. Gone fishing.» Og med følgende hale: «With NOK 350.000.000.000 from Norwegian government – I hope «fine art departement» will again open for business???»
Men Arneberg greide seg uten banken og noen uker senere var handelen i boks. Syv millioner pund ble overført til selgerens konto i en av Irlands største banker, Allied Irish Bank. Så ble bildene forsikret, pakket og sendt med fly til Norge og plassert på DHLs tollager i Oslo. Der kunne de stå ufortollet og ute av syne, slik de hadde gjort hos Christie’s.
Men det var mer Munch i Christie’s-lageret ved Themsen. 54 grafiske blad ble hentet opp fra dypet i Nine Elms i London. Og igjen ble Einar-Tore Ulving og Simon Theobald sendt på jakt etter en norsk kjøper.
I Oslo satt en eiendomsbaron med ambisjoner om å bygge en stor Munch-samling.
Denne tegningen sendte skipsreder Per Arnstein Arneberg til sine bankkontakter i Nordea da banken ikke ville låne ham penger til Munch-kjøp under finanskrisen i 2008.
Foto: Privat
Denne tegningen sendte skipsreder Per Arnstein Arneberg til sine bankkontakter i Nordea da banken ikke ville låne ham penger til Munch-kjøp under finanskrisen i 2008.
Foto: Privat
Eventyrhistorie
Eventyrhistorie
Tilbudet eiendomsinvestor Pål Georg Gundersen fikk av Munch-selgerne i England var kostbart, men det ville gjøre ham til en av verdens fremste Munch-samlere. Han kunne ikke si nei.
– Jeg måtte klype meg selv i armen. Plutselig dukket det opp et varehus fullt av Munch. Dette var en mulighet jeg ikke kunne la gå fra meg, selv om det var midt i finanskrisen, sier Gundersen i dag.
Gundersen har investert en solid andel av pengene han har tjent på bygårder og hoteller i kunst. Og i 2008 hadde han allerede en anstendig mengde Munch på veggen på hotellet han eide på Geilo, men det tok tid å bygge opp en stor samling ved å kjøpe ett bilde her og ett bilde der. Så da han plutselig ble tilbudt å kjøpe en pakke med 54 grafiske Munch-arbeider, fikk han muligheten til å skaffe en av verdens flotteste private samlinger med håndkolorert Munch-grafikk, over natten. Gjemt på kunstlageret i Nine Elms lå blant annet flotte versjoner av «Madonna», «Vampyr» og «Sykt barn».
– Det er en eventyrhistorie, sier Gundersen.
Men Gundersen hadde ikke penger på hånden, slik som Arneberg. Derfor var det mye frem og tilbake, og handelen ble ikke endelig fullført før på nyåret 2009. Denne gangen var prislappen i dollar. 14,5 millioner tilsvarte i overkant av 100 millioner kroner.
Men hvem hadde Per Arnstein Arneberg og Pål Gundersen egentlig kjøpt Munch-bildene av?
Pål Georg Gundersen har tjent milliarder på eiendom og hotelldrift. Han eier blant annet hotellene Vestlia, Highland og Bardøla på Geilo. Etter den store Munch-handelen i London i 2008, har Gundersen i dag en av verdens største samlinger av håndkolorert Munch-grafikk.
Foto: Ragnar Hilde/Hallingdølen
«Undisclosed owner»
Pål Georg Gundersen kjøpte Munch-samlingen av samme selger som Per Arnstein Arneberg: Selskapet Thomas Gibson Fine Art Ltd i London. Men en titt på kontraktene viser at det ikke var de britiske kunsthandlerne med kontor i Mayfair i London som var de reelle eierne av bildene. I en tilleggsklausul i avtalen står følgende: «The Seller is acting on behalf of an undisclosed owner (..)». Far og sønn Gibson opererte på vegne av noen andre.
I et tilleggsdokument til avtalen står det at «Thomas Gibson Fine Art Limited garanterer at det har eierens fulle myndighet til å utføre denne transaksjonen og garanterer også at disse verkene er fri for panterett, gebyrer, krav og heftelser.»
I 2010, året etter at handelen var i boks, ga Pål Gundersens ut en bok om sin Munch-samling. I boken nevnes denne spektakulære kunsttransaksjonen. I boken står det at selgerens intensjon trolig hadde vært å bygge opp en samling av Munchs kunst, men at dette aldri ble fullført. Og at det var et dødsbo som hadde solgt alle bildene til Gundersen. Ingen navn.
Hvem er den mystiske Munch-samleren som hadde gjemt bildene sine på et lager i London i 30 år? Og hva er registrert hos verdens fremste Munch-eksperter på Munchmuseet i Oslo?
Gåten
«Sjalusi II»
Grafikk, 1896
«To kvinner ved stranden»
Grafikk, 1898
«Madonna»
Grafikk, 1895
«Vampyr II»
Grafikk, 1895
«Kvinnen i tre stadier»
Grafikk, 1899
«Glemsomhetsepidemi»
Oslo, høsten 2019. På Munchmuseet på Tøyen er det lettere kaotisk. Hele samlingen skal flyttes til Bjørvika der det nye museet skal åpne neste år. Og museumsbiblioteket er helt stengt for besøkende, opplyser damen i resepsjonen. Informasjonen DN leter etter er uansett ikke tilgjengelig for publikum, opplyser kurator for maleri, Petra Pettersen.
– I 2008 fikk vi vite hvem som var eier og hvem som ble eier av de 11 maleriene du refererer til. Det var som sagt etter at katalogen gikk i trykken. Informasjon om eierskap er svært konfidensiell, og Munchmuseet opplyser aldri om eierforhold med mindre eieren selv ønsker det, opplyser Pettersen til DN.
Men den pensjonerte Munch-eksperten Gerd Woll, som skrev Munch-katalogen, har kanskje svar. På den sølvgrå Mac-en Woll har med seg da hun møter DN på en kafé på Grünerløkka, har hun med noen raske tastetrykk tilgang til informasjonen hun har samlet om Munchs kunst gjennom mer enn 40 år som Munch-konservator. Hun skriver navnet «Felix Auerbach» inn i søkefeltet. Så fører hun pekeren til et felt i dataprogrammet og velger fanen «proveniens». På skjermen dukker det opp informasjon om alle som har eid det verdifulle portrettet Edvard Munch malte i 1906.
Den første eieren var mannen som er portrettert, den tyske medisinprofessoren Felix Auerbach. Siden gikk det videre til Auerbachs niese. På 1970-tallet begynte maleriet å bevege seg. Det skal ha blitt solgt hos auksjonshuset Sotheby’s i New York og vært utlånt til Museum of Modern Art på Manhattan. I 1980 ble det solgt nok en gang hos Sotheby’s i New York. Så forsvant «Felix Auerbach» helt fra radaren.
Da Gerd Woll i 2004 begynte arbeidet med sin såkalte Catalogue raisonné over alle Munchs oljemalerier, forsøkte hun å finne ut hva som hadde skjedd med «Felix Auerbach».
«Muligens vet Sotheby’s NY hvem eier er – kanskje også Metropolitan», har hun skrevet i kommentarfeltet i det digitale kartoteket hun viser DN.
– Det kan være vanskelig å få informasjon om proveniens hos auksjonshus som Christie’s og Sotheby’s. Det virker nesten som det går en slags glemsomshetsepidemi i kunstmarkedet angående informasjon om eiere, sier Woll.
– Men vi har jo ikke myndighet til å kreve slik informasjon fra private eiere. Vi er avhengige av velvilje – at de vil snakke med oss, sier hun.
Woll flytter pekeren til et felt der det står PE, en forkortelse for privat eierskap. På neste linje står et gresk navn: Goulandris. Og i feltet som angir hvem som er kilden til informasjonen står følgende: «tlf.: E-T Ulving, 12.8.2008». Altså kunsthandler Einar-Tore Ulving i Tønsberg.
Hun søker opp et av de andre maleriene Arneberg kjøpte i 2008, «Ved bordet i hagen», malt av Munch i 1882. Også der står navnet Goulandris.
– Vi hadde ikke hørt om Goulandris før Ulving ringte. Goulandris var et helt nytt navn for oss, sier Woll.
– Vet dere hvilken Goulandris det er snakk om?
– Nei, avslutter Gerd Woll.
Kunsthandler Einar-Tore Ulving bekrefter at han ringte Woll høsten 2008 og opplyste henne om at de 11 Munch-maleriene hadde kommet til rette. Og hvem som trolig hadde eid bildene.
– Jeg ble fortalt at bildene stammet fra en gresk skipsreder som het Goulandris, sier Ulving til DN i dag.
Panama Papers
Panama Papers
Da den greske skipsrederen Basil Goulandris døde i 1994, etterlot han seg en kunstsamling som angivelig var verdt ufattelige tre milliarder dollar, mer enn 20 milliarder kroner. Samlingen besto blant annet av Picasso, Chagall, Matisse, Monet og van Gogh. Men det var et problem: Den barnløse skipsrederen skrev ikke testamente. Striden om kunstarven etter den søkkrike skipsrederen har foregått i rettssaler i Hellas, Sveits og Liechtenstein i snart 20 år.
Goulandris kom fra et gresk shippingdynasti med røtter på øya Andros. Størst var Goulandris-familien på 70-tallet da den i en periode overgikk selveste Aristoteles Onassis. Mannen som da satt ved roret i Goulandris-familiens shippingkonglomerat, var Basil.
Sammen med kona Elise, handlet den greske skipsrederen kunst i rasende fart. Paret hadde hjem i Sveits, Hellas, Paris og New York, der parets greske fester skal ha vært legendariske blant sosieteten på Manhattan. Da de var på farten, tok de gjerne kunsten med seg. Også om bord på den 68 meter lange superyachten «Paloma». Blant parets venner var Marc Chagall, den hviterussiske maleren som i dag regnes som en av de store ekspresjonistene på 1900-tallet. I dag er mye av Goulandris-samlingen, deriblant Chagalls portrett av Elise Goulandris, utstilt på det nyåpnede Goulandris Museum of Contemporary Art i Aten.
Selv om de fleste kunstverkene i dag eies av en stiftelse og er utstilt på museer i Aten og på Andros, har det vært strid om 83 malerier ekteparet etterlot seg. Heller ikke kona Elise Goulandris etterlot seg klare instruksjoner om hva som skulle skje med disse maleriene da hun gikk bort i 2000. I ettertid har nevøer og nieser fra begge sider vært i tottene på hverandre. Og i 2016 kom den betente striden til overflaten da det dukket opp informasjon om salg av malerier fra Goulandris-samlingen i de såkalte Panama Papers, blant annet fortalt i boken «Secrecy World: Inside the Panama Papers» av gravejournalist Jake Bernstein.
Basil Goulandris skal ifølge Bernstein angivelig ha solgt mye av kunstsamlingen sin til et anonymt Panama-selskap for 31,7 millioner dollar midt på 80-tallet. Gjennom Panama Papers ble det kjent at selskapet var kontrollert av kona til en av Basils brødre. Han skal med andre ord ha solgt kunsten billig til sin egen familie.
Mye er rart med dette angivelige salget, mener arvinger etter Basils kone. For det første var prisen ekstremt lav, for det andre hadde Basil Goulandris og kona fortsatt tilgang til all kunsten de angivelig hadde solgt, og for det tredje skal en papirekspert ha konkludert med at papirtypen salgsavtalen er skrevet på første gang ble produsert tre år etter at avtalen ble signert. En av Elise Goulandris nieser har gått så langt som å si at avtalen er falsk, skapt i ettertid slik at familien til Basil Goulandris skal sikre seg arven. Det har motparten på det sterkeste benektet.
Den greske skipsrederen Basil Goulandris (1913–1994) hadde en av verdens største private kunstsamlinger. Kunsten hadde han med seg på den 68 meter lange superyachten «Paloma». Goulandris hadde originaler av Picasso, Monet, Chagall, Matisse og van Gogh. Men hadde han også en stor Munch-samling?
Foto: David Lees/Corbis/VCG/Getty Images
Mysteriet Goulandris
Mysteriet Goulandris
I den svære haugen av lekkede dokumenter i Panama Papers, dukket det også opp informasjon om flere anonyme skatteparadisselskaper som har solgt malerier fra Goulandris-samlingen. Blant annet gikk to bilder av Marc Chagall på auksjon hos Sotheby’s i London for nesten fem millioner dollar i 2005. Gjennom Panama Papers ble det avslørt at selgeren var Basils nå avdøde søster, som var bosatt i New York.
De siste årene er det skrevet mye om den opprivende arvestriden etter det kunstglade Goulandris-paret. Malerier av mange kjente kunstnere er beskrevet, men ingen av Edvard Munch. DN har ikke funnet dokumentasjon som bekrefter at det virkelig var Basil Goulandris som nærmest støvsugde markedet for Munch-malerier og grafikk for 30 år siden. Hadde han virkelig en stor Munch-samling? Og hvis han hadde det, hvem var det da som solgte den til de norske milliardærene Per Arnstein Arneberg og Pål Gundersen 14 år etter at Goulandris døde? Hvem er den ukjente eieren som mottok 170 millioner kroner på en konto i en irsk bank?
Via advokat har DN vært i kontakt med mannen som kanskje vet mest om den svære Goulandris-samlingen, Kyriakos Koutsomallis. Han begynte å jobbe for ekteparet Goulandris på 1970-tallet og er i dag direktør i Basil and Elise Goulandris Foundation.
– Det er ingen arbeider av Edvard Munch i samlingen til stiftelsen, skriver advokat Jean-Christophe Diserens.
Og det har heller ikke vært strid om Munch-bilder i rettssakene i forbindelse med arvestriden, ifølge Diserens.
Men på direkte spørsmål om Basil og Elise Goulandris på noe tidspunkt har eid Munch, blir også Diserens hemmelighetsfull. Han gjentar at stiftelsen ikke eier Munch og at Munch ikke har vært tema i rettssakene.
I Oslo blir Munch-ekspert Gerd Woll oppgitt over alt hemmelighetskremmeriet rundt Munch-samlingen som dukket opp i London i 2008 og de 170 millioner kronene selgeren fikk.
– Man kjøper vel ikke slike dyre bilder uten å få bevis på hvem man kjøpte dem av?
Basil Goulandris og kona Elise reiste verden rundt og handlet kunst. I 1957 satte de ny verdensrekord da de kjøpte et verk av Paul Gauguin for to millioner kroner på en auksjon i Paris. Hverken Basil eller Elise etterlot seg detaljerte testamenter. Arvingene har derfor kranglet om kunstarven i snart 20 år.
Foto: Basil & Elise Goulandris Foundation
"Senior is not in"
«Melankoli III»
Grafikk, 1902
«Måneskinn I»
Grafikk, 1898
«Aske II»
Grafikk, 1899
«Løsrivelse I»
Grafikk, 1896
«Senior is not in»
– Senior is not in. He doesn’t come in the office much these days, svarer sekretæren til Per Arnstein Arneberg.
Det er mai i år og DN har kontaktet Arnebergs skipsmeglerfirma Peraco Chartering i Greenwich utenfor New York. Sekretæren ber DN sende en epost til Arneberg, men eposten blir aldri besvart.
Arneberg har aldri pratet offentlig om den store kunsthandelen i London i 2008, men flere av maleriene er beskrevet i Arnebergs bok om sin store Munch-samling, som han kaller The Fram Trust Collection.
Hva med Munch-samler og eiendomsinvestor Pål Georg Gundersen? Vil han bidra til å oppklare mysteriet?
– Den britiske kunsthandleren Simon Theobald fortalte at det var dødsboet etter en gresk skipsreder som var den reelle selgeren, sier Gundersen.
Det var den tidligere Christie's-direktøren Theobald som var bindeleddet mellom de norske milliardærene og selgeren.
– Theobald jobbet hos Christie’s da flere av bildene i sin tid ble kjøpt. Han kjente bildenes eierhistorikk og gikk god for at proveniensen var i orden, sier Gundersen.
– Er du helt sikker på at det var dødsboet etter Basil Goulandris?
– Jeg brydde meg egentlig ikke noe særlig om hvem selgeren var. Jeg var bare ute etter bildene, jeg, sier Pål Gundersen.
Far og sønn Gibson i firmaet Thomas Gibson Fine Art i London, som står som selger av Munch-bildene i salgsavtalene, ønsker ikke å svare på spørsmål om hvem som skjuler seg bak formuleringen «undisclosed owner». Var det arvingene etter Basil Goulandris? Og i så fall, hvem?
– Han har fått eposten med spørsmål. Dere vil få svar i løpet av kort tid, bekreftet sekretæren da DN tidligere i høst ringte for å få kontakt med Hugh Gibson.
Gjentatte purringer har ikke ført frem.
Trøbbel i New York
Trøbbel i New York
I New York må far og sønn Gibson imidlertid svare for seg. En amerikansk kunstsamler har gått til sak mot Thomas Gibson Fine Art i New York Supreme Court. Kunstsamleren hevder at de britiske kunsthandlerne har kjøpt en andel i et verdifullt maleri som er stjålet fra ham. Maleriet, «Bouquet de Giroflées» av Marc Chagall, var utstilt på et galleri på Manhattan. Galleristen på Manhattan skal ha solgt bildet uten at eieren ble informert eller fikk pengene, ifølge rettsdokumenter.
Chagall-maleriet er i dag registeret som stjålet av FBI, men Thomas Gibson Fine Art vil likevel ikke gi fra seg sin andel i bildet. 1. juli i år svarte de britiske kunsthandlerne på anklagene om kjøp av tyvegods. I rettsdokumentene står det at Thomas Gibson Fine Art kjøpte bildet i god tro og til markedspris. Da Chagall-bildet ankom London høsten 2017, hadde britene ikke identifisert noen «røde flagg» eller andre mistenkeligheter ved millionkjøpet.
Rettssaken pågår fortsatt i New York. Far og sønn Gibson har ikke ønsket å kommentere konflikten ovenfor DN.
Den britiske kunsthandleren Hugh Gibson i selskapet Thomas Gibson Fine Art signerte kontraktene med de norske milliardærene i Munch-handelen. I avtalene står det at han solgte på vegne av en «undisclosed owner». Det er det siste sikre sporet om eierskapet til bildene DN har funnet.
Foto: thomasgibsonfineart.com
Døden i Åsgårdstrand.
Torsdag 4. juli i år lå an til å bli en fin og varm sommerdag i idylliske Åsgårdstrand, Edvard Munchs ferieparadis. Skipsreder Per Arnstein Arneberg var på sin årlige ferie i sommerhuset, som ligger midt i den lille byen i Vestfold. Denne dagen hadde Arneberg planlagt en båttur ut til Bolærne. Han kom aldri så langt.
Tolv dager senere ble skipsrederen stedt til hvile i Borre kirke. Presten forrettet på engelsk. Mange av Arnebergs amerikanske venner hadde tatt turen over fra USA. Den yngste sønnen, Per Aleksander Arneberg, var en av flere som holdt tale. Så ble kisten båret ut til tonene fra «Ut mot havet» av komponisten Edvard Fliflet Bræin.
Minnestunden ble holdt på Grand Hotel Åsgårdstrand, som ligger nede ved småbåthavnen, med panoramautsikt utover Oslofjorden. På terrassen sto konkurrenter og kolleger fra shippingmiljøet i USA og Norge, blant annet Arne Blystad og Atle Bergshaven. Men også en kunsthandler fra Tønsberg som var Arnebergs betrodde hoffleverandør av Edvard Munch.
Hva Arneberg visste om eierskapet til de 11 Munch-maleriene han kjøpte i 2008, er en hemmelighet skipsrederen tok med seg i graven.
Ett av bildene, Munchs portrett av den tyske medisinprofessoren Felix Auerbach, har imidlertid kommet frem i lyset igjen.
Skipsreder Per Arnstein Arneberg og sønnen Per Alexander Arneberg delte lidenskapen for laksefiske. Familien Arneberg har et laksegods ved Gaula i Trøndelag. Per Alexander Arneberg skal drive farens forretninger videre. Han har ikke ønsket å kommentere farens store Munch-handel i 2008.
Skipsreder Per Arnstein Arneberg og sønnen Per Alexander Arneberg delte lidenskapen for laksefiske. Familien Arneberg har et laksegods ved Gaula i Trøndelag. Per Alexander Arneberg skal drive farens forretninger videre. Han har ikke ønsket å kommentere farens store Munch-handel i 2008.
En sommerdag i Åsgårsdstrand
I fjor kunne en gledestrålende direktør ved Van Gogh-museet i Amsterdam fortelle at en drøm hadde gått i oppfyllelse. Museet hadde fått tak i «et av de fineste portrettene fra tidlig 1900-tall».
Det står ingenting i pressemeldingen om at museet kjøpte oljemaleriet «Felix Auerbach» av Per Arnstein Arneberg, men det eksisterer bare én versjon av maleriet. Det står heller ingen pris. Men listen over store nederlandske organisasjoner og stiftelser som har spyttet inn penger, tyder på at det var en god slump.
Igjen hadde «Felix Auerbach» blitt solgt i en hemmelighetsfull deal i det ugjennomtrengelige og uregulerte gråmarkedet for kunst.
Fortsatt står flere av Arnebergs Munch-bilder gjemt i kasser på DHLs kunstlager i Oslo. Ufortollet. Og ute av syne.
***
DN har sendt flere spørsmål til avdøde Per Arnstein Arnebergs sønn, Per Aleksander Arneberg. Han er i dag styremedlem i Ruby Transactions, president i Peraco, og konsernsjef i Fram Shipholding.
Etter flere purringer bekrefter han at han har lest spørsmålene.
«Har det veldig travelt med familien for tiden etter at faren min ble borte i sommer. Har ingen kommentar til saken.»
DHL har heller ikke ønsket å kommentere denne saken.
knut.gjernes@dn.no
kjetil.seter@dn.no
stian.johannessen@dn.no
Edvard Munchs portrett av den tyske medisinprofessoren Felix Auerbach var trolig det mest verdifulle av de elleve oljemaleriene skipsreder Per Arnstein Arneberg kjøpte i 2008. I mer enn 40 år var maleriet borte fra offentligheten. I fjor ble det kjent at Van Gogh-museet i Amsterdam hadde kjøpt portrettet. Men museets direktør Axel Rüger og kunstkurator Maite van Dijk oppgir ikke at de kjøpte bildet av den norske skipsrederen.
Foto: The Van Gogh Museum
Trøbbel i New York
KUNST-KUPP
hemmelige
Milliardærenes
kunstkupp
Et tungt bevoktet kunstlager i London skjulte i årtier en etterlyst norsk kunstskatt.
En novemberdag tar en businessjet av fra den gamle militærflyplassen Biggin Hill. Om bord er en kjent norsk kunsthandler.
En novemberdag tar en businessjet av fra den gamle militærflyplassen Biggin Hill.
Om bord er en kjent norsk kunsthandler.
Snaut to timer senere lander flyet på Torp. Stablet mellom setene er elleve oljemalerier av Edvard Munch som har vært savnet i 30 år.
Les den ukjente historien om Munch-operasjonen til 170 millioner kroner.
London, 3. november 2008.
Det hvite businessjetflyet, med den verdifulle lasten, letter fra den gamle militærflyplassen Biggin Hill sør for London. Klokken er seks på ettermiddagen.
Da Cessna-flyet lander på Torp flyplass utenfor Sandefjord en time og 38 minutter senere, er det noen få varmegrader, svak vind fra sørvest og gode flyforhold.
Om bord i det lille flyet er det en kjent norsk kunsthandler og en ledsager. Med seg har de 11 oljemalerier av Edvard Munch som har vært forsvunnet i 30 år. Den verdifulle lasten er forsikret for 14 millioner dollar.
Så fort flyet har stoppet på rullebanen, kjører en hvit Mercedes skapbil med to sjåfører, ledsaget av en «Follow
Tekst Knut Gjernes, Kjetil Sæter og stian øvrebø johannessen
Presentasjon
Kari Live Rønningen og anders stensen