Milliardkuppet

7. april 2014: En tørr pressemelding om et vanvittig kupp. Bergens-milliardæren Trond Mohn melder om at han har solgt pumpeprodusenten Framo til svenske Alfa Laval. Den tradisjonsrike bergensbedriften har vært en gullgruve for Mohn-familien i generasjoner allerede, men når Mohn nå velger å selge til Sverige, kan han og søsteren Marit putte 13 milliarder kroner i gevinst på bok i sitt private holdingselskap Wimoh.

Det er den største private gevinsten i norgeshistorien, og inntil for få år siden ville et slikt salg ført til milliarder av kroner i skatt til den norske statskassen.

Men ikke nå. Etter at politikerne på Stortinget innførte ny skattelov i 2006, kunne Mohn selge hele selskapet uten å betale en krone i skatt. Den ubeskattede gevinsten ligger i hans holdingselskap. Der kan han fortsette å investere pengene i nye eventyr, uten å betale skatt først, enten det er å finansiere ny industri eller legge verdiene passivt i eiendom, aksjer og rentefond for å sikre at formuen leverer jevn avkastning for fremtidige Mohn-generasjoner.

Pengebingene

Mohn er ikke alene om å bygge opp en privat pengebinge basert på ubeskattede utbytter og gevinster.

Det går en strøm av penger – fra industriselskapet Orkla til Stein Erik Hagens holdingselskap Canica, fra Aker til Kjell Inge Røkkes The Resource Group, og fra hotellselskapet Nordic Choice til eieren Petter Stordalens private pengebinge, Strawberry Group. Alt sammen skattefritt. I fjor alene fikk de tre milliardærene overført 3600 millioner kroner til sine holdingselskaper.

Skatteregningen i holdingselskapene er tilnærmet lik null.

Fra holdingselskapene kan de ubeskattede inntektene reinvesteres for å tjene mer penger eller fylle andre behov.

Trond Mohn har kjøpt en mengde bygårder på Frogner i Oslo, og en solid eierandel i Equinors internasjonale hovedkvarter på Fornebu.

Rema 1000-eier Odd Reitan kostet på seg et jetfly til 267 millioner kroner, mens andre, som den styrtrike Rasmussen-familien i Kristiansand, salter ned hundrevis av millioner i rentepapirer og kombinasjonsfond.

Slik bygges dynastier. Nye generasjoner overtar milliardformuer passivt plassert i eiendommer og fond, slik at rikdommen er sikret i mange generasjoner fremover.

DN har sett nærmere på hva den såkalte fritaksmetoden i skatteloven betyr for oppbyggingen av privat rikdom i Norge.

Hypervekst

DN har hentet inn tall fra Skatteetaten og analysert tallene opp mot selskapsregnskaper for flere tusen av Norges rikeste familier.  

Tallene fra Skatteetaten viser at norske bedriftseiere de tre siste årene har hentet ut over 200 milliarder kroner skattefritt fra bedriftene de eier, og flyttet dem til private holdingselskaper.  

For har du et privat holdingselskap, er både utbytter og gevinster fra salg av aksjer, skattefrie. Og de kan forbrukes eller reinvesteres i holdingselskapet uten at det må betales skatt først.

Over tid gir muligheten til å reinvestere pengene skattefritt en snøballeffekt, det økonomene kaller eksponentiell vekst.  

Det betyr at snøballen ruller fortere og fortere.

Det gjør at også formuene til de rikeste øker raskere år for år. 

De siste fem årene er antall milliardærer som figurerer i de offisielle skattelistene nesten fordoblet, fra 32 til 63 personer.

Men skattetall viser bare en brøkdel av de virkelige formuene. De reelle tallene er mye høyere.

På sin årlige liste over de 400 rikeste personene i Norge, forsøker Kapital å beregne de reelle formuene. Der er antallet milliardærer økt fra 86 personer i 2006, da fritaksmetoden ble innført, til 341 i 2019.

Tverrpolitisk

Fritaksmetoden er et ektefødt barn av Skauge-utvalget. Det var finansminister Per-Kristian Foss i Bondevik-regjeringen som nedsatte Skatteutvalget i 2002, med sin Høyre-partifelle, tidligere finansminister Arne Skauge, som leder. Utvalget hadde et klart mandat: Å skape bedre harmoni mellom lønnsinntekter og kapitalinntekter, som renter, utbytter og aksjegevinster. Dårlig samsvar mellom disse gjorde at mange fusket det til for å gjøre lønnsinntekter om til kapitalinntekter og dermed kutte skatteregningen.

Da utvalget leverte sin innstilling, var det med en ny modell som skapte harmoni – eller «nøytralitet» som det heter på skattespråket. Kort fortalt gikk det ut på at hvis en krone ble tjent i et selskap, og deretter tatt ut som utbytte, ville den totale skatten være nøyaktig like stor som om pengene var utbetalt i lønn. Det var en stor endring, fordi den innførte utbytteskatt for privatpersoner som tok ut utbytte, men opprettholdt skattefritak hvis mottageren var et selskap.

Høsten 2004 ble utvalgets innstilling vedtatt som ny skattelov. Det var bred politisk enighet, alle fra SV til Høyre rakk opp hånden og stemte for.

Lik skatt på arbeid og kapital. Hvem kunne være mot dette?

I samme operasjon avskaffet Stortinget gevinstskatt på aksjer, også såfremt mottageren var et selskap.

På denne måten ville finansinntekter i holdingselskaper for alle praktiske formål bli helt skattefrie.

Derav også navnet: Fritaksmetoden.

Gullrushet

Resultatet lot ikke vente på seg. Bedriftseiere og kapitalister løp til sine advokater og rådgivere for å opprette private holdingselskaper der skattefrie utbytter og gevinster kunne oppbevares.

60.000 nye selskaper ble opprettet, en mangedobling fra årene før skattereformen.

Selskapene ble en skattefri mellomstasjon mellom bedriftene de eide og den private bankkontoen.

Det gjorde at eiere av bedrifter eller aksjeporteføljer tilpasset seg slik at de kunne høste utbytter og gevinster fra virksomhetene de drev, uten å betale skatt.

Ikke bare det: De kunne egentlig selge hele bedriften uten å utløse gevinstskatt.

For dem som allerede har en stor nok økonomi til at utbytter blir satt av til sparing eller nye investeringer, var det på mange måter hipp som happ om pengene sto på egen konto eller i et privat holdingselskap før 2006.

Etterpå var det mye mer gunstig å ha sparebøssen sin i et aksjeselskap.

Bred politisk enighet

Politikernes mål var å stimulere norske «eiermiljøer», for å hindre at bedrifter blir solgt til utlandet, og for å motvirke at staten ble en for dominerende eier i norsk næringsliv.

Pengene skulle ikke beskattes så lenge de ble i selskapene og skapte arbeidsplasser og ny økonomisk vekst. Bare dersom pengene tas ut av selskapet til privatpersoner, skal utbyttet beskattes.

Men hva skjer hvis de ikke trenger å ta ut pengene? Man kan jo bare spise og drikke en viss mengde hummer og champagne. Resten vil det være mer lønnsomt å la ligge i selskapene, for å vokse uten å betale skatt på dem.

Hvis mesteparten av pengene aldri tas ut, men blir liggende i selskapene, vil eierne kunne slippe å betale skatt til evig tid.

Dette bekymret utvalget en bitte liten smule, for begravd langt inne i Skauge-utvalgets utredning står det:

«Systemet åpner bl.a. for at det kan bygges opp store skattekreditter innenfor selskapssektoren, med fare for at overskudd over alternativavkastningen aldri kommer til beskatning i Norge.»

Men konsekvensene fikk utvalget aldri tid til å utrede.

Det mulige provenytapet – tapet i skatteinntekter ved denne modellen – ble anslått til 500 millioner i året. Finansdepartementet antok at aksjeeiere ville tape nesten like mye som de tjente i aksjemarkedet. Det var kanskje en merkelig forutsetning. Og, skal det vise seg, feil.

«Straffeskatt»

Pareto-milliardær Svein Støle er blitt en av Norges rikeste menn gjennom sitt eierskap i meglerhuset Pareto Securities. Selskapets suksess har ført til at det har regnet penger over Støle de siste årene, og de gunstige skattereglene i fritaksmetoden har ført til at Støle har kunnet bygge opp en enorm privat formue.

Hvert eneste år de siste årene har Støles private holdingselskap mottatt mellom 500 millioner og en milliard kroner i utbytter.

I takt med den raskt voksende formuen, har også Støle privat blitt en av Norges største skattytere. I 2017 alene kom skatteregningen på over 60 millioner kroner, hovedsakelig i formuesskatt.

Støle er en uttalt motstander av formuesskatten, som han har omtalt som en «straffeskatt». 

Nå har Støle flyttet formuen som er opparbeidet ved utbytter og gevinster fra finanskonsernet til et nytt selskap: Pareto Invest, som er adskilt fra virksomheten i Pareto.

Regnskapene viser at Pareto Invest har overtatt rundt fem milliarder kroner plassert i aksjer i USA, Sør-Korea, Sverige, Norge og eurosonen.

I 2018 fikk han nok av «norske forhold», og flyttet til Sveits.

Og så langt tyder alt derfor på at gevinstene hans «aldri kommer til beskatning i Norge», akkurat slik Skauge-utvalget fryktet.

– Jeg har ingen ytterligere kommentarer utover det jeg uttalte til dere da jeg flyttet for et drøyt år siden, skriver Støle i en epost til DN.

Den gangen sa han:

– Det er mange forhold som spiller inn i en flyttebeslutning. Livskvalitet og rammebetingelser er naturligvis viktig. Sveits scorer høyt på begge områder.

Milliardærboomen

Men selv om noen flytter ut, blir det stadig flere milliardærer. Og det blir stadig tøffere å hevde seg i toppen.

Norges yngste milliardær er Kiwi-arving Bettina Burud (23). I 2013 var hun på 202. plass på Kapitals kåring av Norges 400 rikeste, med en formue på 820 millioner kroner. I år hadde hun falt 118 plasser, til 320, selv om formuen har økt med over 200 millioner på disse årene.

Mer enn hundre andre milliardærer hadde blitt rikere enn henne på disse seks årene.

Denne velstandsveksten er på mange måter en effekt politikerne ønsket seg da de vedtok reglene.

– Norge trenger et sterkere privat næringsliv for ikke å ende opp med en for tung offentlig sektor, og da må man tillate privat kapitaloppbygging, sier skatteprofessor Ole Gjems-Onstad ved Handelshøyskolen BI.

Skattefritaket i fritaksmetoden skulle stimulere private investorer til å ta risiko – til å investere og skape arbeidsplasser i Norge.

Men tall fra Oslo Børs viser at både staten og utlendinger eier nesten nøyaktig like stor andel av verdiene på Oslo Børs som da regelen ble innført.

DNs gjennomgåelse viser at mange bruker skattefritaket til å bygge opp enorme pengebinger, med passiv kapital plassert i verdipapirer, eiendom og luksusgoder som privatfly og bilsamlinger.

Og bolig til barna.

Toppleiligheten

En kritthvit bygård på beste Frogner i Oslo. Her bor Emilie Stordalen, markedssjefen på hotellet The Hub i Oslo.

Som datter av hotellmogulen Petter Stordalen er Emilie den av barna som peker seg ut som sin fars etterfølger.

Leiligheten hun bor i er en 200 kvadratmeter stor perle, med eksklusive innredninger, flere balkonger, kakkelovn og et hjørnekarnapp med buede vinduer og utsikt til Bygdøy, der hun er vokst opp.

Leiligheten ble kjøpt for 16 millioner kroner i 2017, av selskapet Strawberry Fields.

Strawberry Fields er et av pappa Petters selskaper som eier hotelleiendommer i Norge, Sverige og Danmark. Kapitalen i selskapet er bygget på skattefrie aksjegevinster.

Leiligheten ble altså kjøpt av Stordalens selskap Strawberry Fields med inntekter det ikke er betalt skatt av.

Mens vanlige folk må betale skatt først av pengene de kjøper eiendom for, slipper Strawberry Fields.

Slik blir i praksis eiendommene billigere for milliardæren. Skulle han tatt ut penger fra selskapet og betalt utbytteskatt først, måtte Stordalen tatt ut 23 millioner kroner i utbytte fra selskapet for å dekke skatteregningen og prisen på 16 millioner for leiligheten.

For vanlige budgivere er det umulig å konkurrere med milliardærer med skattefrie penger.

Nylig ble det kjent at Stordalen også kjøpte en leilighet for 29 millioner kroner i forbindelse med separasjonen fra kona Gunhild. Også her er det Strawberry Fields som står som eier.

Bruker hotellmilliardæren virkelig selskapenes ubeskattede penger til å kjøpe leiligheter til sine barn og til å finansiere skilsmissen fra Gunhild?

– Skatt var aldri noe motiv for dette, skriver Stordalen i en sms til DN.

Stordalens finansdirektør Mads Breder Koch forklarer at hjemmelen står på selskapet for å hindre innsyn i hvem som bor der. Stordalen har nå kjøpt Gunhilds leilighet ut fra Strawberry Fields, for samme pris.

Leiligheten som datteren bor i er også kjøpt av Stordalen, ifølge Koch, som sier dette skjedde i desember 2017. Men det er det ikke spor av i Foretaksregisteret, der slike kjøp skal rapporteres.

– Takk for at du gjorde oss oppmerksom på det. Alle redegjørelser og protokoller ble signert da overdragelsen ble gjort, men av en eller annen grunn så er det ikke sendt til foretaksregisteret. Det vil da skje omgående, skriver Koch i en epost til DN.

Faktabasert grunnlag

Tidligere i år utga regjeringen «Ulikhetsmeldingen», en stortingsmelding om fordeling og sosial bærekraft. Målet var å gi et «faktabasert grunnlag for å vurdere utviklingen i likhet og ulikhet i Norge».

Selv om antallet milliardærer og store formuer vokser i eksplosiv fart, sier stortingsmeldingen at Norge fortsatt er et paradis av økonomisk likhet og harmoni.

I fargerike stolpediagrammer viser regjeringen at den rikeste tidelens andel av verdiene i kongeriket, har sunket fra 2010 til 2016.

Det mest anerkjente målet SSB bruker på ulikhet, er den såkalte gini-indeksen som måler hvordan inntekten er fordelt.

Den viser at den rikeste tidelen i Norge ikke har hatt noen særskilt vekst i sine inntekter siden 2006. Inntektsforskjellene har ikke økt.

Men de skattefrie inntektene til de rikes holdingselskaper er ikke med i beregningsgrunnlaget.

Fra 2006 har de ti prosent rikeste tilsynelatende ikke hatt noen inntektsvekst sammenlignet med resten av Norge.

Og andelen av verdiene de eier har falt.

Samtidig viser skattelister og regnskaper at de er blitt dramatisk mye rikere. Hvordan kan det ha seg?

Lyver statistikken?

Et hull

– Inntektsbegrepet som benyttes i den offisielle inntektsstatistikken har en del svakheter, sier forsker Rolf Aaberge i SSB. Han har forsket på skattesystemet og økonomisk ulikhet i samfunnet i en mannsalder, og publisert en rekke artikler internasjonalt basert på analyser av norske inntekts- og skattedata.

– Tallgrunnlaget er knyttet til skattesystemet. Derfor er det bare de inntektene som blir beskattet på personlig hånd som fanges opp av denne statistikken, sier Aaberge.

Inntektene som blir holdt tilbake i private holdingselskaper, faller derfor utenfor, og blir ikke registrert.

Sammen med SSB-kollegene Ola Vestad og Jørgen Modalsli jobber Aaberge nå med et prosjekt finansiert av Norges forskningsråd for å studere effekten av å ta den tilbakeholdte delen av overskuddene i aksjeselskapene med i beregningen.

Noen foreløpige tall fra prosjektet ble publisert i regjeringens ulikhetsmelding og de viser at inntektsulikheten da er betydelig større enn det som fremgår av den offisielle statistikken.

– Det forandrer hele bildet. Tallene ville innebære at Norge er blant de landene med høyest ulikhet i OECD-området, nesten på høyde med det som i dag rapporteres for Storbritannia, sier Aaberge.

Isfjellet

Også professor Annette Alstadsæter på Handelshøyskolen NMBU, har forsket på skattetallene.

Hennes forskning tyder på at bare en brøkdel av de faktiske inntektene til de rikeste i Norge er med i statistikken.

– Offentlig statistikk tar ikke inn inntekter som blir holdt tilbake i aksjeselskaper. Dette er et kjempeproblem fordi de reelle tallene ikke vises i oversikter eller statistikk. Når inntekt ikke tas ut av selskapene, men blir stående, faller det utenfor offentligheten lys. Konseptet ulikhet blir derfor vanskelig å tallfeste, sier professor Alstadsæter.

I en forskningsrapport publisert av SSB og National Bureau of Economic Research i USA, sammenlignet Alstadsæter, forsker Kjetil Telle fra SSB og to internasjonale forskere skattedata fra Norge med opplysninger om tilbakeholdt utbytte i selskapssektoren.

De kom til at bare en brøkdel av de rikestes inntekter fremkom i skatteopplysningene. Rundt 80 prosent av deres inntekt var «skjult» i statistikken som tilbakeholdte gevinster i selskapssektoren, og majoriteten av dette i private holdingselskaper.

Vi ser bare toppen av isfjellet.

Ulikheten

Gini-indeksen kan også brukes til å måle ulikhet i fordelingen av formue.

Denne fanger også opp verdiene som eies gjennom holdingselskaper, og viser tydelig hvordan skattereformen i 2006 har forandret Norge.

Skalaen er slik at ved null poeng ville formuen være likt fordelt blant norske familier. Ved 100 poeng er det én familie som kontrollerer alle verdiene.

Frem til 2006 lå indeksen flatt rundt 62 poeng.

Siden har kurven bare pekt en vei – oppover.

For 2016 har SSB beregnet Gini-indeksen for formue til 72 poeng.

– Indeks på 72 betyr at vi har svært høy ulikhet i fordelingen av formue, sier SSB-forsker Aaberge, som sammen med doktorgradsstudent Magnus Stubhaug har fått frem tallet.

– Den høye ulikheten skyldes at en stor del av formuen er eid av en liten del av befolkningen. I 2016 eide den én prosent rikeste delen av innbyggerne 25 prosent av formuen mens de ti prosent rikeste eide 57 prosent. Det bekymringsfulle ved utviklingen med større konsentrasjon av økonomisk makt er at det kan bidra til å svekke demokratiske institusjoner og tilliten til disse institusjonene.

Provenytap

En ting man kan slå fast er at politikernes ønske om å skape mer kapitalsterke eiermiljøer, virker.

Når de største formuene øker i ekspressfart, er de rikeste iblant oss i stand til å ta større risiko. Mange bruker også mye av formuen på å finansiere oppstartsbedrifter, blant annet innen miljøteknologi og fornybar energi.

Men det ingen så langt har regnet på, er hva fritaksmetoden koster staten, målt i tap av skatteinntekter.

Skattereformen fra 2006, med innføringen av fritaksmetoden, ble evaluert i en Stortingsmelding i 2011. Her satte Finansdepartementet tall på hva de ulike endringene har kostet eller tilført statskassen.

På ett område unnlot departementet å beregne det såkalte «provenytapet» – tapet av skatteinntekter – og det er i kapittelet som omtaler fritaksmetoden.

Bortfall av gevinstskatt og muligheten til å reinvestere ubeskattede penger har en pris. Men hvor stor er den?

Evigvarende lån

Professor Jarle Møen ved Norges Handelshøyskole (NHH) blir litt i tvil om hva han skal kalle det.

I teorien skal det nemlig betales skatt på pengene straks de tas ut fra selskapssektoren.

– Sånn sett er dette hverken en skattelette eller et provenytap i det lange løp – i prinsippet. Men i praksis kan det representere en evigvarende, utsatt skatt for de største kapitaleierne.

– Da får staten inn penger bare dersom kapitaleierne er så dumme at de tar ut alle pengene som utbytte fra selskapene sine. Det gjør de vel ikke?

– Nei. Heldigvis, tror jeg vi skal si. Det er bra at pengene reinvesteres.

Effekten av skattefritaket blir størst for de aller rikeste. De trenger sannsynligvis aldri å ta ut noen større andel av pengene til sin private konto, men kan skyve på skatteregningen i det uendelige.

– Hvis man slipper å betale skatteregningen til staten så får jo ikke staten inn pengene. Da blir det jo i praksis et provenytap?

– Det er et provenytap, i den forstand at vi kunne valgt en modell med høyere løpende beskatning, og hatt lavere skatt på arbeid, for eksempel.

Men den utsatte skatten kan også betraktes på en annen måte, ifølge Møen: Den utsatte skatten er statens penger som står i selskapene som investorene forvalter på vegne av staten. Staten bidrar altså med billig egenkapital i selskapene og er dermed en slags passiv medeier i selskapene til Røkke, Hagen, Reitan med flere.

– Hvis de søler bort alle pengene, taper staten. Går det bra, så vil staten få en andel av overskuddet gjennom utbytteskatten - hvis den dagen kommer at pengene tas ut av selskapet, sier Møen.

Kostnaden

Uansett hvordan man ser på det, er det et faktum at pengene er godt låst inn i private holdingselskaper. Kanskje til evig tid.

Beløpene som faller inn under fritaksmetoden er blitt enormt mye mer omfattende enn det skatteutvalget så for seg den gangen.

Skatteetaten har på forespørsel fra DN gitt ut tall for hvor store skattefrie inntekter som er mottatt av selskaper som er personlig eid, med tre eller færre aksjonærer. 

Bare i fjor beløp dette seg til 90 milliarder kroner. 

De siste 13 årene, siden fritaksmetoden ble innført, er det totale tallet 644 milliarder kroner.

Provenytap, skattelette eller evig utsatt skatt?

Kjært barn kan ha mange navn.

DN har analysert tusenvis av regnskaper tilhørende Norges 650 rikeste personer eller familier. I disse selskapene er det oppsamlede overskuddet, opptjent egenkapital, 400 milliarder kroner. Dette er overskudd som ikke er tatt ut og som derfor ikke er utbyttebeskattet. Dersom dette beløpet hadde blitt tatt ut, ville skatteregningen blitt 125 milliarder kroner.

Har politikerne i praksis vedtatt en skattelette i milliardklassen til de rikeste av oss, uten offentlig debatt? Uten at virkningen av fritaksmetoden er kjent eller vist frem i offentlige dokumenter?

– Finansdepartementet har de senere årene ikke beregnet provenyvirkninger av å reversere endringene som ble innført som en del av fritaksmetoden, og kjenner ikke til at andre har gjort slike anslag, skriver kommunikasjonsrådgiver Kristina Storeng i Finansdepartementet i en epost til DN.

Oligarkøyeblikket

– Jeg mener man kan se skattereformen i 2006 som oligarkøyeblikket i norsk økonomi, sier professor Guttorm Schjelderup ved NHH.

– Da ble det skapt et skille mellom gamle og nye penger. Entreprenører, som startet opp etter 2006, betaler skatt alle veier, mens de rikeste, som rakk å tilpasse seg på forhånd, er i praksis fritatt for skatt, også på utbytte.

På den måten ble det i praksis frivillig for mange av de rikeste om de ønsker å betale skatt. Milliardærer som Kjell Inge Røkke, Petter Stordalen og Color Line-eier Olav Nils Sunde står derfor med null i inntekt på skattelistene, og tilsvarende null i inntektsskatt.

Schjelderup leder NHHs senter for skatt og offentlig økonomi NoCeT, og har ledet både regjeringens rederiskatteutvalg og kapitalfluktutvalg.

Schjelderup mener at en for stor andel superrike, kan bli et problem.

– Med mange superrike svekkes demokratiet og prinsippet om at hver stemme teller like mye. De rikeste har større innflytelse i det politiske systemet, se bare på lobbykampanjen rundt formuesskatten, havbruksutvalget og grunnrenteskatt på lakseoppdrett.

Paradokset er at rikdommen på mange måter er tuftet på vår samfunnsmodell, der skatteinntekter som finansierer fri høyere utdannelse og gode vekstvilkår for bedrifter, gjør det mulig å bli rik uten arv.

– I Norge skaper vi fire ganger så mange millionærer og dobbelt så mange milliardærer som i USA, målt mot folketallet. Det er et resultat av at den sosialdemokratiske samfunnsmodellen og markedsøkonomien utfyller hverandre, sier Schjelderup.

Ifølge Schjelderup er skatt, fordeling og ulikhet noe som opptar økonomiske akademikere for tiden.

– Blant forskere diskuteres det friskt om vi har nådd vippepunktet der utviklingen i ulikhet ikke kan snus. Og når blir ulikheten så stor at den er ødeleggende for et samfunn?