27. april 1986. Ulf Tveten (52) ligger naken på stranden. Varme luftmasser kommer fra Svartehavet, via Sør-Sovjet, opp Oslofjorden. Ramsløken kan allerede spises. Skvallerkålen er lysegrønn. Ulf ville plukket og brukt det i middagen. Men kjernefysikeren er ikke helt seg selv etter uker med uforklarlig, sterk diaré og oppkast. Han bryter tidlig opp. Ser seg over skulderen når han går av stien fra homsestranden og inn på grusveien. Homofil praksis har vært lovlig i 14 år. Men diskresjon er rutine. Skam også.

Samtidig fabrikkerer Kreml historier om Tsjernobyl kjernekraftverk. Reaktor fire har stått i brann i 36 timer. Radioaktivt brennstoff kastes halvannen kilometer opp i atmosfæren. Mikhail Gorbatsjov har ennå ikke fortalt andre statsledere at verdenshistoriens verste atomkraftulykke er et faktum, at utslipp fire hundre ganger Hiroshima har retning Norge.

Ulf skriver i dagboken sin 27. april 1986: «Den verste diaré jeg noensinde har hatt.» Kjæresten Tor Otto ringer etter lege fra Ring Medisinske Senter. Kaller seg Ulfs kompis. Legen møter bare Ulf – en velartikulert og veltrent mann med adresse beste Briskeby, og ser ingen alvor i diareen.

Morgenen etter gjør Ulf igjen seg klar til å kjøre til jobb på Institutt for energiteknikk (IET) på Kjeller. Seniorforskeren noterer i dagboken: «Mer skyet». Skyene bærer de radioaktive cesiumisotopene ¹³⁴Cs og ¹³⁷Cs. Selv ikke på Ulfs arbeidsplass, som er landets fremste fagmiljø på atomkraft, vet man om det, ennå.

Skyene møter høydedrag nordøst i landet, og slipper nedbør og nedfall på salat i Frosta, sauer i Snåsa og sørsamenes beitemarker, vann og åkrer. De ødelegger celler og arvestoff, og øker faren for kreft, misdannelser ved fødsel, og dødfødsel.

Om ettermiddagen noterer Ulf i dagboken: «Franz Marcus ber meg følge opp». Sikkerhetsansvarlige i Nordisk ministerråd velger Ulf som prosjektleder fra IET. Ulf skal skjerme nordmenn fra stråling. Samtidig er kroppen hans under et angrep og forsvarer seg med oppkast.

Bildetekst. Bla bla bla bla

Briskeby, 21. juli 2020. – Pass på hvor du trår!

Ulf (86) roper fra gjesteværelset sitt. Han sitter på sengen i en for stor t-skjorte, tvikroket. Øynene og ørene store som paraboler. Prøver å forstå. Hva foregår i kroppen hans?

Det er bare dager siden Ulf satt ved flygelet i stuen og spilte Brahms og Chopin, bare uker siden han var på treningssenteret og løftet vekter, og knapt fire år siden han ble takket av etter 50 år som Universitetets symfoniorkesters oboist. Den pensjonerte kjernefysikeren kan fortelle fra innsiden av dramaet da norske myndigheter skjønte at vi var innhyllet i radioaktivt materiale fra Tsjernobyl. Han er en av de siste overlevende av den første generasjon hiv-positive, og kan fortelle om et dobbeltlivet som familiemann og praktiserende homofil i en tid da homofili var straffbart.

Men Ulf trenger å snakke om det som skjer nå. I februar og mars kjørte han Florida rundt. Etter noen dager i karantene her hjemme, fikk han en uforklarlig infeksjon. Han ble sengeliggende, og kan ikke sitte oppreist ved datamaskinen lenger. Denne morgenen var han endelig bra nok til intervju: «Kan du komme klokken ni?». Like før ni kastet han opp. Ulf legger seg ned på ryggen. Da kommer tårene. Er han redd? Nei, han er sliten. 

– Trøtt av ikke å være meg selv, sier han, og gråter stille.

– På ti minutter snudde alt. I det ene øyeblikket gikk jeg turer rundt her. Ti minutter senere har jeg blitt gammel. Man overlever ikke aids ustraffet i fem og tredve år. Helvetesild i skrittet gjør vondt. Sånn er det. Men på et merkelig vis har jeg overlevet aidsen.

– Har du vært så syk som dette før?

– Å ja. Men jeg har alltid hatt et håp om å bli bra igjen.

– Kan jeg spørre om du tror du kommer deg fra dette?

– Jeg er redd dette betyr at immunforsvaret mitt er i ferd med å kollapse fullstendig.

Man overlever ikke aids ustraffet i fem og tredve år. Helvetesild i skrittet gjør vondt. Sånn er det

Åpen og skjult. Ulfs første minne er fra en veranda med fire-fem nabobarn. Ett av barna tok på seg en maske. Ulf ble vettskremt.

– Frykten for masker satt i til jeg var voksen.

Allerede som ungdom forelsket Ulf seg i bestekompisen, og skjulte det. Da denne kompisen valgte fysikk på Blindern, gjorde også Ulf det. Tok cand. real-graden i atomfysikk i ekspressfart. Ulfs første jobb etter studiene var på Forsvarets forskningsinstitutt, som holdt til i brakker bygd av tyskerne under krigen.

– De var spesielt varme og behagelige brakker, bygd for de av de tyske soldatene som hadde kjønnssykdommer.

Ulfs første jobb var å spore radioaktivitet fra russernes prøvesprengninger av atombomber på Novaja Semlja.

– Nivåene var meget lave på Kjeller, så det måtte utvikles spesielt følsomme måleinstrumenter spesielt til formålet. Man måtte lage skjermen av gamle kirketak fordi nylaget bly fortsatt har radioaktivitet i seg. Bly har ganske lang halveringstid, men kirketakene av bly var gamle, og hadde gitt fra seg strålingen. Det ligger så mange fine tanker i vitenskap, det er så grundig.

Foto: Privat

Nasa. Forskningsmiljøet på Kjeller tiltrakk seg utlendinger som kom på kurs. Ulf var singel og fri, hadde bil, og tok seg av en gruppe egyptere. En av dem han ble kjent med, Hisham, sendte Ulf et brev etterpå, fra Berkeley: Hva med å komme dit for en stund? Ulf grep sjansen og tok permisjon fra Kjeller.

– Det var ikke noe problem å få visum. Utdannelsen min var ettertraktet I USA. Jeg reiste på seminarer og konferanser. Der var det ofte talentspeidere. Man ble med direktører på suiten for speed-dates. Jobbintervjuer, altså. Jeg la igjen cv-en min, og et par uker senere kom tilbudene.

Ulf takket ja til en stilling på Nuclear Space Rocket i Sacramento, California. De laget fartøyer og utstyr for Nasa. Ulf var med på å utvikle atomkraftdrevne fartøyer og måtte sikkerhetsklareres til høyeste nivå. Sikkerhetsfolkene avslo søknaden om klarering, med henvisning til at han reiste og bodde i Egypt sammen med Hisham før ankomst USA.

Ulf Tveter i Egypt i 1967. At han tilbragte tid i Egypt skapte trøbbel ved innreise til USA. 

27 år ca.

– De mistenkte nok at jeg var homofil, eller homoseksuell, som det het den gangen. Hvis man ville presse folk og oppdaget at de var homofile, så hadde man et effektivt pressmiddel fordi det var så sosialt uakseptabelt. Man kunne miste jobben, husværet, komme i fengsel. Det var realiteten.

– Men skulle Egypt være en trussel?

– Det var en tid der alle spionerte på alle. Jeg hadde selv fått en henvendelse fra en offentlig tjenestemann i Norge. Han brukte mange omskrivinger, men ville simpelthen at jeg skulle spionere på de egypterne som kom til Kjeller for å være på linje med Egypts politikk. Han fikk høflig nei, selv om han hadde fraktet en lysestake fra Egypt til meg.

Sjefen sendte Ulf landet rundt på konferanser igjen. Ulf takket ja til et tilbud på Long Island rett utenfor Boston, på et forskningsprosjekt om strålingsskjerming ved alvorlige atomreaktor-uhell. Ulf sto på terskelen av en livsoppgave. Samtidig åpnet en annen, viktig dør seg i livet. Et par uker før han skulle flytte til Boston var han i en sauna. Der ble han forført av to menn.

– Jeg nøt det i fulle drag.

Mennene fortalte Ulf om en større sauna på andre siden av elven, nær havnen i Sacramento.

– Der var det helt vilt. Uhemmet sex overalt. Jeg ble hektet.

1967

Sacramento

Sacramento i 1967: Ulf ved svømmebassenget. Bare 20 år før Ulf flyttet til California, tvangssteriliserte man fortsatt homofile menn.

Bildetekst. Bla bla bla bla

Foto: Privat

33 år ca.

Foto: Privat

Det ukjente. Ulf kjørte sin splitter nye, røde Mustang fra Vestkysten til Østkysten, Boston, der miljøene var enda større – både seksuelt og jobbmessig.

– Arbeidsfeltet var så åpent. Det var så nytt, nesten helt i frontlinjen.

Hverken Ulf eller de andre hadde spesifikk utdannelse på det med konsekvensutredning og strålingsskjerming etter store ulykker ved kjernekraftverk. Ulf fikk være med på å skape faget.

– Det viktigste jeg lærte på Long Island, er at når man møter noe man ikke kan, skal man gripe det man vet. Man må jo bare begynne et sted? Så vokser det.

Permisjonen fra Kjeller gikk ut i 1969.

Ulf Tveten oppdaget en ny verden da han bodde i USA: saunaer, barer og andre treffsteder for homofile. Han husker at han ble «hektet».

34 år ca.

Foto: Privat

– Det skjedde jo ikke noe følelsesmessig i livet mitt i USA. Så hadde jeg brevvekslet mye med en kvinne i Norge, en som jeg jobbet med på instituttet. Hun skrev til meg flere ganger i uken. Underholdende brev. Jeg tenkte nærmest «jeg kan la henne få viljen sin». Så da sendte jeg et frierbrev. Du vet, vi snakket jo ikke over telefonen. Sånn oversjøisk telefoni var et styr. Ekko, og kjempedyrt var det også. Så gikk det ikke mange dagene før jeg møtte en mann som het Lynn. Vi ble interessert i hverandre. Vi møttes flere ganger og likte hverandre bedre for hver gang. Og til slutt, da jeg hadde begynt forberedelsene for å skipe bilen og eiendelene mine hjem igjen, skjønte jeg at jeg var forelsket i ham. Da hadde kvinnen allerede sendt tilbake et brev som var veldig flott; skal vi sette i gang og arrangere dette her? Hun fortalte meg om vanskelighetene med å få en prest til å vie oss fordi hun hadde vært gift før. Men hun fant frem til en prest.

– Hadde du følelser for kvinnen?

– Nei, men jeg tenkte at det kanskje skulle være sånn.

Ulf krysset USA i sin røde Mustang. Han erfarte USA som vennlig og fullt av muligheter.

Foto: Privat

Newyorkeren Lynn var Ulfs første store kjærlighet. Her på ferjen i New York på slutten av 60-tallet. 

– Hvor interessant ville det ikke vært å følge alle sporene som livet legger ut for oss? spør Ulf, 52 år etter at han forlot Lynn for å forsøke leve som familiefar i Norge.

34 år ca.

Foto: Privat

Foto: Privat

Kjærlighetskarusellen. Ulf kom tilbake til Oslo med unik yrkeserfaring, seksuelle erfaringer, og en forlovelse. Kona ble snart gravid med deres felles barn. Men Ulf trengte mer. Han oppsøkte «kjærlighetskarusellen» og andre offentlige pissoarer der homofile møttes.

– Det var ikke som i dag at man legger ut bilder av seg selv på internett, og kan flørte der. På den tiden måtte man ut og vise seg frem. Man trengte å se sakene …

– Visste kona di at du var homofil eller at du gikk ut og møtte menn?

– Nei, hun visste ikke det, tror jeg. For det snakket man ikke om.

– Hvordan var samvittigheten din?

– Den var ikke så kritthvit akkurat.

Ulfs favorittsted var Frognerparken. Helt øverst, bak en fontene formet som en sirkel av mennesker.

– Det var en villmark der oppe. Dette var før man bygget Casinetto og alle disse boligene. Det var enger og gress så høyt at man kunne lage seg et rede å elske i.

På en jobbreise kjøpte Ulf Spartacus international gay guide. Bladet har adresser, små anmeldelser og bilder fra åpne og hemmelige møteplasser, saunaer, klubber for homser over hele verden. Når Ulf skulle utenlands, rev han ut sidene som omhandlet destinasjonen og hadde med seg i kofferten.

– Det var ikke akkurat en hellig bok.

Faksimile: Spartacus

Men boken var omsorgsfull, på sitt vis, der den la ut i detalj om hvilken buss man skulle ta hvor mange holdeplasser for å komme til akkurat dét og dét relativt skjulte homseparadis. Samholdet og varmen innad i miljøet var spesielt viktig mens homofili var kriminalisert. Den norske Straffeloven av 1902 sin § 213 lyder Finder utugtig Omgjængelse Sted mellem Personer af Mandkjøn, straffes de, der heri gjør sig skyldige, eller som medvirker dertil, med Fængsel indtil 1 Aar.

Homofili og dyresex var under samme paragraf, med samme straff, helt til 1972.

Avisutklipp fra Arbeideravisa i 1924 (over). Frigjøringsbevegelsen for homofile, med blant annet Kim Friele i spissen, var en forkjemper for å avkriminalisere homofili. Avisutklipp fra 1968 (under). 

1924

Arbeideravisa

Skeivt arkiv

Avisutklipp fra Arbeideravisa i 1924 til venstre. Frigjøringsbevegelsen for homofile, med blant annet Kim Friele i spissen, var en forkjemper for å avkriminalisere homofili. Avisutklipp fra 1968 til høyre. 

– Man fikk inntrykk av at politiet moret seg i ledige stunder med å forfølge homofile på treffstedene som de visste om. Straffen var ikke bare fengsel. Man kunne risikere å få navnet offentliggjort – som homofil – i avisen. Man kunne miste ære, familie, jobb.

– Men du var ute og forførte. Var du modig?

– Det var planlagt, og ikke noe som falt meg naturlig. Jeg var bare 27–28 år da det ble klart for meg at jeg ikke kunne fortsette som jeg gjorde da, med et liv uten risiko. Jeg innså at jeg ikke ville oppleve noe i livet hvis jeg ikke ble, som du sier, modig.

Siden Norges første datamaskin «Fredrik» kom til Kjeller i 1959, har Ulf brukt datamaskin. Den digitale dagboken hans går tilbake til 1970 og teller over 3000 sider i skriftstørrelse åtte. Samleiene med menn kodet han med tastaturets vakreste tegn, en krøllete strek. Tegnene forteller at Ulf har ligget med nesten tusen menn.

– Da teller vi også de korte, kjappe møtene? Ja. Jeg hadde testosteron nok til ektefellen min og til mennene jeg møtte.

Den store kjærligheten. – Hvis vi skal være sammen, så kan jeg ikke være trofast.

Ordene kom fra den mørke og maskuline Tor Otto. Det var juli 1978. Tor Otto lå og solte seg på Huk da Ulf så ham første gang. Ulf var nyskilt, og ble med Tor Otto hjem til Stabekk. De ble sammen. Ulf ville helst å ha Tor Otto for seg selv. Men Tor Otto satte som premiss at forholdet var åpent.

– I ettertid er jeg glad for at det ble sånn. Jeg ville ikke ha møtt alle disse vakre og spesielle menneskene hvis vi hadde et monogamt forhold. Jeg og Tor Otto gikk ofte ut sammen, til Enka eller andre steder. Hvis det var noen som var skikkelig fine, så delte vi de.

– Er dét ekte kjærlighet?

– Ja, det tror jeg. Man vil at den andre skal ha det godt.

Tor Otto var styremedlem i sexklubben Scandinavian Leather Man. Ulf ble iblant med ham dit. Sammen oppsøkte de også badene og saunaene, og Huk og Sognsvann. Ulf var på jobbreiser i nye land annenhver uke, og oppsøkte menn der også. Da kjærestene kom sammen igjen, tente de hverandre med fortellinger om møtene med andre.

– Vi var aktive. Men det er da vel ikke så mystisk? Er det ikke slik at menn tenker på sex 11 ganger i timen?

Ulf ville gjøre alt med Tor Otto. Gå på premierer i Operaen, for eksempel. Ulf abonnerte på slike billetter.

– Det som var med disse abonnementene var at de samme menneskene gikk hver gang. Hvis jeg begynner å gå i Operaen med en mann, og hvis det er samme mann alltid, hva tenker folk da? Jeg gikk med ham som om vi var venner. Og etterhvert sluttet jeg jo å bry meg.

Foto: AP/NTB Scanpix

Én uke våren 1986. Natt til 26. april 1986 stiger temperaturen ukontrollert i reaktor fire på Tsjernobyl kjernekraftverk. En gigantisk dampeksplosjon blåser betongtaket av reaktoren. Femti operatører går inn i kraftverket for å støpe et skjold av betong. 31 av disse dør kort tid etterpå.

To døgn senere vet Ulf fortsatt ingen ting mens han kjører mot morgenrushet, fra Oslo til Kjeller, og tar det helt rolig. Etter en briefing registrerer han: «Kaos på instituttet». Det er naboinstituttet han refererer til, Statens Institutt for Strålehygiene. Direktøren ble intervjuet av NRK. «Så farlig vil jeg ikke si at den radioaktive skyen er,» sa han.

Ulf tenker at de har dummet seg kraftig ut. Situasjonen er på ingen måte analysert ennå. Det er vanskelig å si noe bastant i et så uklart risikobilde så tidlig.

– Jeg hadde ikke først og fremst en opplevelse av at dette arbeidet hastet. Men jeg hadde inntrykk av at det var et veldig stort arbeid.

Ulf innhenter informasjon fra Meteorologisk institutt, veterinærer, bønder, lokale må lestasjoner. Tall fra hele landet og fra Sverige. Tall fra Sovjet stoler han ikke på.

Det norske folket kjenner uvissheten på kroppen. Kan man gi barna melk? Hvilken mat kan man stole på? Når man vet at det sauekjøttet har 500 bequerelle så er det under grenseverdien. Men bør man ikke bare kaste det og heller kjøpe noe svinekjøtt? Og hva med den gjengen som kokte kaffe på det elvevannet, kommer de til å dø snart? I hovedstaden forsker Ulf og kollegene på spreng for å svare på slike spørsmål.

– Jobben var å sortere informasjonen som var tull fra det som det var mening i. Det å være kildekritisk var den viktigste oppgaven min på den tiden. Jeg ble overlesset av rapporter, og vitenskapsfolkene som skrev disse tekstene var jo også å bare mennesker.

– Hvordan visste du hva som var tull?

– Jeg så det ofte på språket. Når vitenskapspersonen forsøkte å overvelde leseren med flotte vendinger, vanskelige ord og sånt noe, da ble jeg skeptisk.

– Hva, for eksempel, resulterte arbeidet ditt i?

– Vi kunne fortelle gårdbrukere at dalene var bedre enn snaufjellet. Dalene har mineralrik jord. Jorda på snaufjellet består mer av biologisk materiale, av råtne planter og dyr. Cecium binder seg til mineraler. På fjellet ble det liggende på mose og lav, og spist av dyrene.

Samtidig kjemper Ulf mot fremmede og destruktive elementer i blodet sitt. Sitter i sofaen med Tor Otto og tar det med ro. På tv stiger Åse Kleveland ned trappen i Grieghallen i en perlebefengt silkekjole mens hun sier Velkommen på alle europeiske språk. Ulf kan fortelle Tor Otto at han har spilt med Åse på IETs kulturkvelder. Faren hennes jobbet der, forteller Ulf, før Ketil Stokkan synger Romeo, Romeo, prøv å ta det med ro med dragartister med seg på scenen. Ulf sover dårlig på grunn av magesjauen. Kroppens fattige forsvar – oppkastet – gjør ham svakere.

– Jeg er ganske sikker på at diareen på den tiden var første hiv-infeksjon. Jeg ante ikke hva det var, var flere ganger på Volvat, fikk koloskopi. Men ingen fant noe.

– Men hva visste du om aids?

– Først sa man at aids rammet homser som også var stoffbrukere. Det viste seg å være en myte. Andre myter kom. Ligg unna afrikanere, for eksempel. Så fikk poppers skylden. Men der og da hadde jeg få nære venner i det homofile miljøet. Den første jeg kjente som døde av aids var Bjørn. Når kan det ha vært, i 1985? Eller 1986?

Det var i den tiden da «Challenger» eksploderer og deler seg i to. Fredsforkjemperen Olof Palme blir skutt på åpen gate. Fremtidsoptimismen smuldrer opp mens man ser bilder av unge, afrikanske mødre med avmagrede småbarn, døende av aids sammen. Seks av ti nordmenn tror det er livsfarlig å berøre eller omgå homofile. Man vil tatovere dem i lysken. Sende dem til Bjørnøya.

10. mai 1988 skriver Ulf skriver i dagboken: «TO og jeg er begge positive. Et vendepunkt i livet. Gikk rett til Helserådet for en samtale. Så hjem og laget middag, men det var ingen av oss som hadde voldsom appetitt. Sov nesten ikke den natten. Tok en lang spasertur før vi la oss.»

– Det er klart det var et sjokk. Perspektivene ble skiftet. På instituttet hadde vi diskutert typer pensjon. Det ble plutselig irrelevant. Vi skulle uansett dø snart, om en måned, toppen fire-fem år.

– Hvordan endret livet seg?

– Jeg endret minst mulig. Det tror jeg var rett av meg. Jeg la ikke noe bånd på meg når det gjaldt menn heller.

– Fortalte du elskerne dine at du var hiv-positiv?

– Nei.

– Hvilke forholdsregler tok du?

– Den viktigste forholdsregelen var måten å ha sex på. Det å bruke prevensjon var da ikke relevant. Jeg gikk til plasser som Jerk off club i San Francisco. Dette var risikofritt, men kunne også bli veldig sexy. Man runket hverandre, men kysset også. Og slike alternativer fantes over hele verden.

– Hva tenker du i ettertid om hemmeligholdet?

– Jeg var veldig bevisst hvor mye som sto på spill. Hvis jeg var åpen om homofilien – og senere aidsen – så ville jeg aldri ha fått alle disse mulighetene som jeg har fått, og alt ansvaret.

Vil Ulf kalle det første tiåret med Tor Otto, frem til de fikk påvist hiv, de lykkeligste? Spørsmålet får Ulf til å gråte. 

– Nei, svarer han. – Tiden etter diagnosen var den beste. Vi kom så nær hverandre.

Foto: AP/NTB Scanpix

Juli 2020. – Hvordan ser det ut oppe i vinterhagen?

Ulf klarer ikke trappen opp til andre etasje for tiden. Men sønnen vanner åpenbart etter boken. Vinterhagen er frodig. Sitrontrærne har små, grønne sitroner. Fikenene er modne. Når det gjelder hans egen kropp, kjenner ikke Ulf den igjen.

– Jeg har liksom to kropper. Den ene har godt blodtrykk og gode blodverdier. Den andre er veldig syk, uten at det er mulig å forklare.

Ulf har bekjempet to typer aids-relatert kreft. Han og Tor Otto fikk de første, dyre medisinene etter kronerulling fra gode venner. Og i 1996 kom de livreddende medisinene. Det var året da hiv-positive sprettet champagnen. For Ulf var 1996 året da Tor Otto døde av aids.

Medisinene holder Ulfs virus i sjakk. Men de fjerner det ikke – ennå. Det norskeide Bionor Immuno har kommet langt i utviklingen av en medisin som skal skremme viruset frem fra skjulestedene inne i cellene, og så ta knekken på det.

Ulf mener at aids blir definert av immunforsvaret. Når det er under et visst nivå, har man aids, meiner Ulf. Og det har han hatt siden 1988. Ville Ulf ha ofret det frie kjærlighetslivet for å være helt uten viruset, hele livet?

– Nei, det tror jeg ikke. For det første på grunn av alle menneskene jeg møtte under den frie utførelsen. Og for det andre rett og slett … det fellesskapet som aidsen skapte, det var veldig sterkt. Vi var ti. Ni døde fra 1990 til 1996, den ene efter den andre. En dødelighet på 90 prosent.

– Angrer du noe i livet?

– Jeg er lei for at jeg ikke klarte å satse på Lynn i 1968. Men da ville jeg ikke hatt sønnen min. Jeg har spurt meg selv flere ganger hvem jeg ville vært hvis jeg satset på Lynn i 1968. Et helt annet liv, ikke mindre spennende.

– Du kunne levd uten maske fra enda tidligere av?

– Faktum er at jeg etterhvert mistet frykten for maskene. Jeg oppdaget at man kunne leke med masker.

Så ringer Ulfs telefon. Er sykebilen her allerede?! Nei, det er fra nettbutikken Kolonial. Matvarene er her om fem minutter. Ulf skulle jo ikke på sykehus. Han tror ikke han får være der lenge denne gangen heller.

– Det er jo meningen at jeg skal være ute og bli frisk.

År?

År?

År?

Egypt?

År?

År?

1966

Maine

Hummepicknick

32 år ca.

1992

Homodagene

Skeivt arkiv

År?