Stemningen på møtet er en anelse trykket. Vi er sluppet inn i det innerste av det innerste, bilen er sluset inn bak tunge porter, bak høye murer, bak Taliban-soldater væpnet til tennene. Vi har vært gjennom stadig mer ornamenterte venteværelser, forbi stadig nye kalasjnikover lent mot salongbord, forbi stadig nye seirende krigere. De tar seg til hjertet når de hilser. De serverer te, setter frem Toffee-karameller, og strever med en varmelampe i de iskalde statlige byggene. Sist DNs fotograf var i Afghanistan, ble hun beskutt av de samme styrker.

Vel inne på provinsguvernørens kontor, sitter denne bak et veldig skrivebord som inntil nylig tilhørte en internasjonalt anerkjent makthaver. Nå ruver i stedet det hvite Taliban-flagget ved hans høyre side. Utenfor vinduene ligger Ghazni by, der hundre- kanskje tusenvis av menneskeliv er gått tapt i kampene om byen, om provinsen, om nasjonen. Vinter og sultkatastrofe truer millioner der ute.

Guvernør Akhundzada er av den autoritære typen. Vi er i landet, i kontorene, og i livet, helt prisgitt Talibans nåde og forgodtbefinnende. Nå brummer han om bombene Vesten har sluppet på dem, om de etniske gruppene han mener ikke har krav på ressurser.

Han virker ikke utpreget interessert i hverken landbruk- eller skolepolitikk. Hjemme er nyheten om at Taliban- skal til Norge for samtaler akkurat sluppet, men på sosiale medier ligger en video fra Ghazni der den påstått samme gruppen flirende skyter ned en tilfeldig mopedist fordi han har afghansk flagg på sykkelen. Tolken smiler litt utilpass.

På den andre siden av bordet sitter et Senterparti-medlem fra ferieparadiset Nøtterøy, Vestfold, ikledd klassiske afghanske gevanter. Han renser stemmen, hever den, blir skarpere i tonen, gjør intet for å skjule sin milde irritasjon.

Nyter han godt av sitt grå hår, sine 60 år? Er vi i det hele tatt helt trygge her vi sitter?

Kontorlokalene til våre gamle fiender er for et øyeblikk stille som en kalket grav.

Bankerott

Første gang jeg møtte Terje Watterdal i 2017, var han på vei til sitt Kabul, jeg på vei til Mogadishu, Somalia – vi var strandet et døgn sammen i Istanbul. Det fremsto litt kuriøst på Gardermoen med en sivil, ubeskyttet mann på vei til Kabul alene. Siden har jeg på avstand fulgt Watterdals jobb som landdirektør – mannen på bakken – for den norske, tverrpolitiske solidaritetsorganisasjonen Afghanistankomiteen (NAC). Det har vært langt mellom de gode nyhetene. I stedet har innlandsstaten tilsynelatende befunnet seg i en evig, nedadgående spiral av forverret sikkerhetssituasjon, terror, krig, statlig korrupsjon, tørke, og til slutt Talibans maktovertagelse etter 20 år med tungt, vestlig militært nærvær. 175.000 mennesker anslås å ha blitt drept siden Taliban ble styrtet som direkte følge av 11. september-angrepene i 2001. Nå er den sunnimuslimske militsen igjen i posisjon. Rykk tilbake til start.

Bildene av kaoset på rullebanen i Kabul august i fjor – av desperate mennesker som klamrer seg til, og ramler ned fra fly som letter – er noen av fjorårets aller dystreste. Terje Watterdal var blant de siste som ble evakuert, måtte gi opp et utreiseforsøk i tumultene og skuddvekslingene som oppsto ved flyplassen. Da han til slutt forlot landet i et gedigent, militært transportfly, var det med en fremmed gutt på fanget. Guttens pårørende var vekk. Watterdal sang for ettåringen gjennom natten.

– De som kritiserer at vi tok med oss unger, kan umulig forstå situasjonen disse befant seg i. Skulle vi etterlatt et ett år gammelt barn alene? Gutten er visst gjenforent med sine foreldre og i USA nå, sier han.

Tilbake lå et forlatt land, en stengt flyplass og ekstreme mengder militært materiell, dels destruert av styrkene før avreise. Vekk var Nato, vekk var de humanitære organisasjonene, vekk var all nødhjelp – Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet frøs alle overføringer. En britisk tidligere spesialsoldat fikk evakuert 173 gatehunder til en pris på 200 millioner kroner, men med menneskene var det verre. En alliert tolk og far spurte britisk presse: «Er min femåring mindre verdt enn din hund?»

Mon det. Den afghanske sentralbanken har siden Talibans overtagelse mistet tilgangen til sine reserver på over 90 milliarder kroner – hovedsakelig plassert i USA. Hele bankvesenet er stengt og truet av kollaps. Hverken Afghanistankomiteen, dens lokale ansatte, eller afghanere som sådan, får således fatt i sine bankplasserte midler, vanlige folk står i fare for å miste alt av sparepenger.

– Det dør afghanere hver dag som følge av strupingen av økonomien her, sier Watterdal fra det bakre klappsetet på en Toyota 4Runner.

Landdirektøren returnerte allerede tidlig i oktober, men fraværet av utlendinger er ennå helt påfallende i landet. Oppgivelsen har sin pris. FN har anslått at 23 millioner afghanere står i fare for å sulte denne vinteren, at 97 prosent av folket i løpet av året vil leve under grensen for ekstrem fattigdom, og at en million barn står i fare for å dø de nærmeste månedene. Verdens matvareprogram karakteriserer situasjonen som «et helvete på jord» og den verste humanitære krisen på kloden. Ingen nasjoner har ennå anerkjent de nye makthaverne. Livsviktige samfunnsposisjoner jobber helt ulønnet.

Watterdal selv så kampene om Kabul den siste lørdagen fra sin takterrasse i byen – bikkja hans var like redd som ham. En afghansk venn, en av direktørene under visepresident Amrullah Saleh, kom på besøk, var fortvilet, ville drikke opp noe whisky som Watterdal hadde stående. Mannen så på sin norske venn, visste hva han hadde i vente:

– Jeg er ikke redd for å dø, men jeg vil ikke dø for ingenting.

Fjellandet

Afghanistan er skjønnhet. Selv fra Kabuls forpinte, nedsotede nød, ja fra overfylte midtrabatter av tiggende trengsel, er byen kringsatt av himmelstormende, blendahvite fjell. De rammer inn hovedstadens millioner innbyggere av ulike etnisiteter og talespråk – en vakker forsamling, en kakofoni av farger, av uutgrunnelige øyne, av hender mot hjertet, av smil, av en nesten ubegripelig vennlighet og mild rakryggethet, over 40 år med lidelse til tross. Disse lar seg øyensynlig ikke plukke på nesen av noen.

– Googler du et hvilket som helst stedsnavn i Afghanistan, får du bare opp grå bilder av krig og amerikanske soldater, sier Terje Watterdal.

– Folk skjønner jo ikke hvor givende det er å være her, å arbeide her. De ser ikke den utrolige skjønnheten, gjestfriheten, verdigheten og varmen. De ser ikke blomstringen om våren!

Kjørende mot Pamirfjellene, en kvinneklinikk, og en siste, ytre landsby der Watterdal antar det aldri har vært en journalist, gjelder det å finne den rette sammensetning av lokalt ansatte etnisiteter i bilen. Taliban har – som regjeringsstyrkene før dem – flere vaktposter langs veiene. Det kan lønne seg å plassere en av pashto-herkomst i forsetet, kvinner skal dessuten nå ha en mannlig ledsager, en «mahram» om kilometerne overskrider det islamsk signifikante tallet 72.

Vi reiser i to sivile, ubeskyttede og helt alminnelige biler, slik Watterdal alltid har gjort det her.

En soldat vifter oss til siden, spør spøkefullt om også Taliban får litt nødhjelp, bilens papirer sjekkes, en annen spør vantro om hvorfor vi bruker setebelte. Trafikkbildet ellers preges av små, 30 år gamle Toyota Corollaer, der gjerne syv fullvoksne menn er klemt inn, komplett med fotside omslagstepper og utførlige hodeplagg.

– Politiet klager på at man bruker belte. Velkommen til bakvendtland! smiler Zabiullah, som er ansvarlig for Afghanistankomiteens humanitære anliggende og nødhjelpskoordinator.

Sammen har vi nettopp forlatt komiteens kontorer sentralt i Kabul, der man ansetter nettopp alle landets etnisiteter, og – etter Watterdal tiltrådte i 2013 – alle funksjonsnivåer. En mannlig ansatt er regelrett blind, en kvinne ved hovedsetet er psykisk utviklingshemmet. Fem prosent av de ansatte har en funksjonshemming.

Solidaritetsorganisasjonen, etablert på Askøy etter Sovjets invasjon i 1979, teller i dag 60–70 ansatte i Kabul, nær totalt 2500 på kortere og lengre kontrakter nasjonalt i Afghanistan. Alle skal de føle seg likeverdige med sin norske sjef.

– Vi har ikke bare vokst i rent faktisk størrelse, men også i rommelighet, sier Watterdal, krøket sammen fra baksetet langs den gamle smuglerruten.

Som barn leste han i stykker flere atlas, kunne navnet på alle verdens hovedsteder.

– Jeg var ikke som alle andre i oppveksten, og utviklet nok derfor en interesse for å bygge broer, ha blikket på likhet uavhengig av hvem man er, av hvilke ressurser man har til rådighet, sier han.

Bilen holder god avstand – slik de alltid har gjort det – til den nå forlatte, enorme amerikanske luftbasen Bagram, i sin tid bygget av sovjeterne. En lokal nyhetssender har hevdet det igjen er lys der på kvelden, at det er de nokså Taliban-vennlige, opportunistiske kineserne som nå har inntatt anlegget. Opplysningene er ikke bekreftet.

– Det føles allerede som en evighet siden amerikanerne var der. Det siste året har vært som et langt tiår, sukker Watterdal.

Mens vi farer gjennom en av mange utarmede landsbyer, lunter en gutt på kanskje ni år gatelangs med et automatgevær i hende. Det bemerkes helt tørt, som om det er en sølepytt vi passerer, fra forsetet.

Denne retter i det minste ikke våpenet sitt mot oss.

Te-næring

– Jeg har ti barn, seks av dem er feilernærte, sier Suria, sittende syk på en liten NAC-etablert kvinne- og barneklinikk i fjellene nord for byen Kapisa. Et av de eldste barna pleide å livnære de andre som regjeringssoldat, men den jobben finnes jo ikke lenger.

Det vesle pilotprosjektet av jordmødre består av to rom i en leirhytte, er eid av kvinner, drevet av kvinner, har, som alle Afganistankomiteens prosjekter, mål om å en dag bli selvfinansierende. Suria måtte tidligere gå i to-tre timer for å nå medisinsk hjelp. Et overbygget venteområde ute er breddfullt av mødre og unger – en liten kortklipt jente står stiv som en stokk med armene rett ut i en dyprosa kjole, barbent i vinterkulden. Ansiktet er allerede preget, som på en olding, som det har sett alt, som det har sett ingenting. Hvor mange av disse kan man trampe rundt uten å gi fra seg jakken sin? En NAC-ansatt kvinne fra Kabul har pensko i slapset, feller noen tårer blant de ventende i mørket.

Armoden er akkompagnert av fabelaktig prakt. Over oss ruver fjellkjeden som strekker seg langt inn i Tadsjikistan, og teller de mest forrevne syvtusenmeterstopper badet i sol. En hauk sirkler over utsikten ned i dalen, det sildrer i noe vann, valnøttrær rammer inn stien. Livet dirrer, man kan bare gispe i skjær bevegelse over hva det rommer.

I nærmeste landsby står det – slik det gjør i så mange av dem – en forlatt, nedtagget amerikansk Humvee-jeep på hedersplass. Taliban er ganske nærværende i området, søker å verne mot IS, mot «Daesh», hvis posisjon er sterkere her mot nord. IS ryktes å ha begynt å samarbeide med den gamle Nordalliansen, og dessuten å kjøpe til seg gamle regjeringssoldater. Terrorgruppen sto bak selvmordsangrepet på Kabul flyplass, som midt under evakueringen i fjor drepte nær 200 mennesker, deriblant 13 amerikanske soldater, og utgjør den nåværende største trusselen mot Talibans stabilitet.

En i vårt reisefølge, en doktor fra Afghanistankomiteen, har måttet avlyse i siste liten; en kjær fetter har dødd samme morgen. Slektningen har 15 mennesker som er avhengig av ham. Også mannen som ønsker oss velkommen, eieren av det vesle huset som huser klinikken, er i sorg – han mistet nettopp sin relativt unge kone.

Det er som om døden, også den ikke-krigerske, den mer prosaiske, lurer rundt hvert hjørne.

Vel inne på konsultasjonsrommet sitter den unge lærerinnen Mahbooba. Mannen er egentlig ingeniør, har reist til Iran for å søke inntekt. Hun har ikke jobbet siden Taliban tok makten, det finnes ikke penger til lønn, hun tør ikke undervise lokalsamfunnets jenter. På benken ligger hennes 20 dager gamle baby svekket og sovende. Jenta ble født i dette rommet mot lånte penger. Spedbarnet har problemer med nesen, klarer ikke å amme skikkelig, makter ikke ta til seg nok næring. Heller ikke storesøster, halvannet år gamle Asenath, er i form, døser ut på morens fang. Det finnes ikke ved til å holde varmen. Det finnes ikke mat. Jenta får nå all næring, all opprettholdelse, i form av sukret te.

– Min største drøm i livet er at barna skal få vokse opp, få gå på skole, sier Mahbooba bak milde og smilende, men resignerte brune øyne.

– Det er klart, et barn som lever på sukret te alene, vil til slutt dø, sier Watterdal senere.

Han jobber med løsninger for at pasientene ved klinikken – sånn som situasjonen er akkurat nå – helt skal slippe å betale en egenandel. Det begynner å nærme seg akutthjelp.

Nevnte Zabiullah har fungert som tolk, er tydelig preget av det han får høre.

– Dette er utdannede, ressurssterke mennesker med alle forutsetninger her i livet, så lever de i den ytterste nød!

En nesten dagsfersk, nybygget moské ligger og funkler med sine sølvkupler i høyfjellssolen under oss. Zabiullah er synlig provosert:

– Ungene sulter i hjel her, men det er dette man bruker penger på. Hvor mye har den der kostet? Millioner!

Watterdal har en litt annen tilnærming idet vi kjører vekk:

– Det skal bli interessant å se hva våren vil bringe. Hvor mange mennesker som ender opp med å dø av feil- og underernæring, og ikke minst om de ansvarlige – det internasjonale samfunnet – vil medgi at det hele kunne vært unngått.

Bakkenivå

Det er ingenting som heter en gratis lunsj, ei heller for offiserene i en verdensfordømt islamistorganisasjon, født med maskingevær i nevene. Nå signaliserer en av dem, en lokal minister, at jeg skal slå meg ned til bords ved siden av ham. Taliban har samme dag annonsert at de vil opprettholde sin selvmordsbombetropp – våpenet er simpelthen for effektivt til å ikke utnyttes, også i maktposisjon – nå skal vi dele en kjøttgryte sammen. De skreller sine epler med omhu. Vi bryter brød sammen.

Vi har beveget oss litt lenger ned i fjellsiden, til byen Mahmood-e-Raqi i Kapisa-provinsen, der Afghanistankomiteen drifter en fysioterapiskole for kvinner. I dag skal de også åpne en ny kvinnedrevet fødsels- og barneklinikk i nabobygget. Da må naturligvis de nye lokale makthaverne inviteres. Verre er det med selve kvinnene. Det er kommet en bekymringstelefon fra kontoret i Kabul – man må sørge for å opprettholde behørig avstand mellom islamistene og de mange hunkjønnene på eiendommen. Nysgjerrige fysioterapistudiner gløtter således ut mellom gardiner på rommene sine, vinker litt når Taliban ikke er å se. Men først: Mat.

Terje Watterdal er smilende, diplomatisk og forekommende. Dette er bakkeversjonen – den håndgripelige og konkrete lokalvarianten av det de norske myndigheter kun et par dager senere skal tilrettelegge på nasjonalt nivå ved et konferansehotell i Holmenkollen: Hvordan kan vi ivareta helt brennende humanitære interesser uten å gå på akkord med det mest basale vi tror på? Watterdal står i denne spagaten med landets nye myndigheter daglig. Han har ingen tid å miste.

Lunsjen med provinsens landbruksminister Mavlavi Rohullah Rohani forløper i så måte ganske sømløst, tross at ministerens menn sitter bevæpnet der skilt forkynner at dette er forbudt. Det bestemmer ikke skolen selv lenger. Over ris og lam, inntatt med bare hendene, erklærer Watterdal at han setter umåtelig pris på samarbeidsviljen Rohani viser med de lokalt ansatte. Dessuten at Afghanistankomiteen i over 40 år har jobbet med folket i Afghanistan, og at det ikke er organisasjonens oppgave å mene noe om hvem som til enhver tid styrer landet, men samarbeide med gjeldende myndigheter om løsninger innen landbruk, utdannelse og helse som er levedyktige for folket på egen hånd, også når støtten bortfaller, snarere enn parallelle strukturer som aldri egentlig kan bli bærekraftige.

Ministeren kvitterer med takksigelser, et ønske om å utdanne noe av ungdommen som nå er under våpen, samt nærmest å beklage at han selv er nødt til å ankomme med dette, tilføyer at han en dag håper å kunne tjene sitt folk ubevæpnet.

Watterdal liker ministeren, mener han fremstår oppriktig, løsningsorientert, rolig og uten fakter.

Mer bravur blir det når Kapisa-provinsens helseminister, Dr. Musa Taha ankommer klinikkåpningen på lasteplanet av en pick up-truck med våpen og Taliban-flagg. Han er kun 30 år, men ser i sin utførlige habitt og skjeggprakt eldre ut, har dessuten en kanyle stående ut av sin venstre hånd, er visst egentlig innlagt på et sykehus i Kabul.

Forsamlingen, bestående av blant annet lokalsamfunnets eldre, prominente herrer, vises rundt i NAC-fasilitetene før de samles til kjappe festtaler, høflighetsfraser og mer fremsatte søtsaker. En medisinprofessor Azarksh ved det lokale Al Beroni-universitetet berømmer tiltaket i den følsomme situasjonen landet befinner seg i. Når seansen er over, tømmer de eldre mennene helt uten blygsel godteribollenes innhold over i egne lommer og favn.

– Skal man hjelpe det afghanske folk nå, har man etter mitt skjønn ikke noe annet valg enn å samarbeide med Taliban, sier Watterdal senere, snakker om idealet som «prinsipiell pragmatisme».

– Og det gjelder å handle raskt i denne glipen som er nå, mens Taliban ennå føler på seier, har litt å gi, før enda mer konservative krefter rekker å slippe til, sier han.

Watterdal har likevel motforestillinger mot å la seg avfotografere med mennene han nettopp har forhandlet med.

– Det er ikke vår oppgave å kose oss opp mot disse. Du har andre hjelpeorganisasjoner i landet her som tidligere la ut bilder med regjeringstoppene, og nå velvillig gjør det samme med Taliban-ledere. Det blir helt feil, begge deler. Våre folk er aldri makthaverne.

Økonomen med bakgrunn fra Blindeforbundet, fra Unesco, fra Indonesia, fra årevis i utlendighet, pauser litt, kanskje rørt:

– Våre folk er jordmødrene, lærerne, bøndene og skolejentene.

Lydkulisse

Å kjøre fra Kabul til Ghazni tar en liten evighet. Fartsåren mellom hovedstaden og Kandahar brytes tilsynelatende hver femtiende meter opp av enorme sår, skapt av gamle veibomber. Døden har laget furer i landskapet, man må bremse ned, snike seg over ødeleggelsene, av og til gi en slant til barn som foregir å reparere dem med sand og stein. Fjellandskapet er snødekt, solen bryter gjennom skydekket, skaper skyggespill i landskapet som fra en munter påsketur. Det er nesten så man kjenner frokostbuffeten i magen, kjenner trangen til diagonalgang krible i bena, helt til man ser at det graves ved en av de endeløse gravplassene langs veien, at en liten landsby er sønderskutt av prosjektiler: Høydelandskapet vi passerer, er en av moderne tids store slagmarker.

Provinsen har lenge hatt et sterkt Taliban-nærvær, de overtok endog kontroll over Ghazni by noen måneder allerede i 2018, antagelig bare for å vise at de kunne. Afghanistankomiteen har også lang historikk i området, nyter nærmest kjendisstatus blant de eldre i distriktet. På åttitallet syklet komiteens leger og sykepleiere rundet der på natten, beskyttet av Taliban-forløperen Mujahedin.

Også her er det vaktposter. De unge Taliban-soldatene ser ut som rockestjerner, som gatemoteprofiler i en spinnvill verden, og virker klar over det selv. En fordelaktig ansiktsfysiognomi – høye kinnben, rette neser, store øyne, i kombinasjon med langt hår og en paramilitær klesdrakt av mørke solbriller, dramatiske sjal, kamuflasjejakker, basketsko, fingervanter og maskingevær, er mildt sagt slående. De er dessuten relativt høflige – ifølge Watterdal antagelig godt hjulpet av at vi har en tildekket kvinne med oss. Vi har dessuten noen bautaer i bilen. Sjåføren har to koner, et kobbel barnebarn, er av gammel nomadeslekt, aner ikke når han er født, men vet under hvilket tre det skjedde; han flirer trygt av det meste under sitt gullbroderte hodeplagg. Hans sidemann har jobbet for komiteen siden Sovjet-tiden og 1986.

Første gang Watterdal kom til Afghanistan i 1998, gjorde han det med Blindeforbundet via Khyberpasset ved Pakistan, ble mottatt av en kalasjnikov mot kinnet fra det forrige Taliban-regimet (1996-2001). Han ble raskt slått av folkets stolte standhaftighet. En blind jente gjenkjente ham tilfeldig, årevis etter, bare på stemmen.

Watterdal ble tilbudt jobben som landdirektør i 2013, kan styre sin begeistring overfor landets styrtede myndigheter.

– Det var et kleptokrati som var mest interessert i å berike seg selv, det var gjennomkorrupt, motarbeidende, og ofte dypt desillusjonerende å jobbe med.

Lederne endte da også med å forlate sitt folk, sine styrker. President Ghani flyktet i et helikopter, visstnok fullstappet med 169 millioner dollar i kontanter, ble innvilget asyl i Dubai. Den 15. august i fjor, kastet de etterlatte regjeringssoldatene jakkene sine.

– Det oppsto et maktvakuum. 7,5 millioner mennesker uten sikkerhet i Kabul, et fullkomment kaos av kriminalitet og fare. På det tidspunkt var det faktisk en lettelse at Taliban overtok, og gjenvant kontroll over byen, sier Watterdal.

– Det er selvfølgelig ingen som ønsker et steinaldersk, patriarkalsk styre, men det blir hyklersk å hevde at alt var så bra før. De forrige skriver nå historien om seg selv, sterkt revidert.

Vel inne i Ghazni by, på høydedraget som utgjør citadellet bygget på 1200-tallet, leker en guttegjeng oppå en gammel sovjetisk tanks. Noen hittil ulønnede Taliban-soldater patruljerer den forfalne verdensarven. Vi serveres selvplukket safran-te i en vaktbu som overser et rekreasjonsområde der landdirektørens forgjenger fikk plantet tusenvis av trær i 2008. Watterdal tar selfie med et knippe barn som sparker fotball ved minaretene som ruver over byen.

– Før hadde makthaverne evnen, men manglet viljen, nå oppleves det hele vel egentlig omvendt, sier han.

På kvelden lyder plutselig noen skuddsalver utenfor gjestehusets rosa innervegger. Watterdal løfter knapt et øyenbryn, jeg må selv kommentere det.

– Det der? Det er en helt alminnelig lyd i dette landet, som hundebjeffing.

Han gløtter opp mot vinduet, plassert godt over hodene våre.

– Så er det jo også greit at vi spiser middag på gulvet.

Arnested

– Vær så snill, ikke hat oss! Ikke sammenligne oss med grupper som IS! De vi terrorisere folket, spre løgner om islam. Vi talibanere vil frigjøre folket, tjene dem, sier Shir Mohammad, distriktsguvernør i Andar, som selv har kjempet mot IS de siste årene, han har slåss i deres egen bakhage – den østlige Nangarhar-provinsen.

Mohammad fremstår langt mildere i stilen enn sin overordnede, nevnte provinsguvernør Akhundzada, der Terje Watterdal altså måtte bryske seg litt for kun et par timer siden. Det hjalp tilsynelatende. Mot slutten av møtet i de standsmessige, barrikaderte lokalene var det endog tilløp til smil, små nikk og løfter om samarbeid fra den lutende skikkelsen bak den store pulten. Så får det heller være at også denne myndighetspersonens blikk kanskje vandret litt da Watterdal nevnte jenters utdannelse.

– Vi må snakke med og ikke til Taliban. Vi må respektere at et land har en viss selvbestemmelsesrett, noe annet får fort en dogmatisk, ja litt kolonialistisk bismak, sier Watterdal senere.

Nå spiser vi morbær, kaker og karameller ved distriktsguvernørens beskjedne kontor i Andar-distriktet, som har vært utilgjengelig og Taliban-styrt i en årrekke. Veien hit er en krigssone av istykkerbombede landsbyer. Når jeg i bilen konfronterer den lokalt ansatte om estimerte dødstall på 300–400 i kampene om området, hører han feil:

– 700? Nei, nei. Det var flere tusen.

Andar er et arnested for den norske Afghanistankomiteens virksomhet. Her tilbød organisasjonen primærhelsetjenester på 80- og 90-tallet, og flere kvinner bærer nå navnet Merete etter en kjent og kjær jordmor det ennå snakkes om.

Watterdal «intervjuer» etter samtalene guvernør Mohammad til et forestående arrangement i Norge.

– Jeg kan garantere deg at dette ryktet om at vi ikke skal tillate jenter skolegang kun er et rykte, sier verten.

– Vi er for utdannelse av både jenter og gutter, ikke minst trenger vi det for å gjenoppbygge landet. Men det må skje i samsvar med islamsk lov og sharia.

Guvernøren ble født den siste dagen før sovjetisk okkupasjon i 1979, rakk et glimt frihet.

– Vi aksepterer alle internasjonale regler, vil ikke utgjøre noen trussel mot noen. Det er blitt feilformidlet hva Taliban er.

Etter møtet inviteres vi hjem til en lokalt ansatt, som bor med sine to koner, åtte barn og gamle foreldre. Faren jobbet i sin tid også for Afghanistankomiteen. Mannlige besøkende samles i landsbyens gjestehus for å unngå kontakt med stedets kvinner. En fetter forestår vår håndvask og servering. Verten beklager at han ikke har yoghurt – det er vinter, tilgangen er dårlig. En Taliban-kriger setter våpenet ved siden av seg, legger seg ned i et hjørne for å be. Maten er vinterlig og god, afghansk shorwa, rik suppe.

– Hele «Pashtunwali» har et ekstremt forhold til gjestfrihet, det overgår nesten religion, sier Watterdal, med henvisning til etnisiteten som også rommer Taliban.

– Det er blitt sagt at om George W. Bush skulle banket på døren deres under krigen, ville de sluppet ham inn, gitt ham husly og mat i et helt år, men når han forlot dem, kunne de skutt ham i ryggen så fort han var av eiendommen.

Ved et NAC-støttet barnehjem der guttebarn av både falne regjerings- og Taliban-soldater blandes, forteller en lokal bonde, Dawwod Shah, at komiteens skolering har gitt ham økte avlinger i det tørkerammede, utpinte, sure jordsmonnet som omgir oss.

– Vil du være med hjem på middag?

Gospel

– Jeg vil bli pilot! sier en jente og spretter opp fra pulten sin.

– Jeg vil bli businessdame! utbryter en annen.

De er fnisende, noen viser litt lugg, de snakker godt engelsk, vil ta selfie med sin langstrakte, norske velgjører og vandrende pengesekk.

– Picture with granddaddy, mumler Terje Watterdal småforlegen.

Vi er på en privat skole som er åpen tross nedstenging og vinterferie. Skolen befinner seg i et nabolag av Ghazni preget av hazaraene – den sjiamuslimske minoriteten i det sunnimuslimske Afghanistan.

Å entre bydelen er som å komme til et annet land. Her er det kvinner i gatene, sminke, et svalt feminint nærvær.

Man kan bli terrormål av mindre. Hazaraene har opplevd forfølgelse og massakre fra så vel IS som Taliban opp gjennom – derom har i det minste de to gruppene vært enige.

Hvordan Taliban vil behandle folkegruppen blir – i likhet med jenters adgang til skolegang – antagelig en viktig parameter for den internasjonale velvilje fremover.

Elevene rapporterer så langt om ingen problemer, hverken med Taliban, eller med å få gjennomført undervisningen. En vinkende gutteklasse avbrytes midt i en prøve.

Stemningen er hakket mer militant ved Ghazni universitet, der vitnemål skal utdeles, og Watterdal skal motta noen plaketter og æresbevisninger av et slag – Afghanistankomiteen er instrumentell også for driften her.

DNs fotograf er eneste kvinne til stede. En stedfortredende provinsguvernør entrer talerstolen flankert av to maskerte og bevæpnede soldater, deklamerer ropende et islamsk dikt, en utdanningsminister følger flammende etter:

– Vi vant krigen, nå må vi vinne utdannelsen! Alle snakker om menneskerettigheter, men er det humanisme å presse det afghanske folk på denne måten? spør han.

Elevene rapporterer så langt om ingen problemer, hverken med Taliban, eller med å få gjennomført undervisningen. En vinkende gutteklasse avbrytes midt i en prøve.

Stemningen er hakket mer militant ved Ghazni universitet, der vitnemål skal utdeles, og Watterdal skal motta noen plaketter og æresbevisninger av et slag – Afghanistankomiteen er instrumentell også for driften her.

DNs fotograf er eneste kvinne til stede. En stedfortredende provinsguvernør entrer talerstolen flankert av to maskerte og bevæpnede soldater, deklamerer ropende et islamsk dikt, en utdanningsminister følger flammende etter:

– Vi vant krigen, nå må vi vinne utdannelsen! Alle snakker om menneskerettigheter, men er det humanisme å presse det afghanske folk på denne måten? spør han.

Agnostikeren Watterdal må stunte noe, får bruk for talegavene han fikk med seg da han i sin tid flørtet med diakonrollen ved det frikirkelige, svarte gospelmiljøet i det rurale USA. Han har hatt utferdstrang hele livet.

– To ting varmer meg når jeg reiser rundt på landsbygda her, sier han til den alvorstunge, hostende forsamlingen:

– Å se hvete dyrkes, samt å se små gutter og jenter med store ransler, på vei til skolen. Næring til både hode og kropp!

På vei til Kabul igjen etterpå, bråbremser en Taliban-pickup foran oss, de skvetter ut, styrter mot oss med maskingeværene sine, likte visst ikke et mobilkamera som var fremme, men ender med å beklage. Man rykkes ut av sine egne hender et øyeblikk.

– Det løste seg da greit, sier Watterdal, fra det bakre setet.

I dagevis har han veiet sine ord, oppmuntret sine ansatte, gitt omfavnelser, vært myndig, holdt taler, lagt hånden over sitt eget hjerte. Jobben unnslipper ham ikke til noe tid av døgnet, og den synes dessuten klin umulig å finne en etterfølger til.

– Det har vært ni lange år, og jeg er blitt betydelig eldre enn det i løpet av dem, sier han.

– Jeg har lært meg en slags selvpåført nummenhet, kan ikke ta alt dette innover meg.

Men en ting vet han:

– Den dagen det ikke lenger gjør vondt å avvise et barn som tigger, er det bare å dra hjem.

Watterdal finner seg til rette baki bilen med noen puter, slutter å svare på tiltale, kort tid etter høres tung pust.

Landdirektøren sover nå. DN

***

Taliban hevder landets skoler, også for jentene, skal gjenåpne den 21. mars. Ingen stater i verden har ennå anerkjent Taliban som Afghanistans regjering.