Gresk tragedie

For førskolelærer Tommy Olsen i Tromsø, kan en ettermiddag fortone seg slik:

Etter barnehagejobben må han lage middag til fem barn, før han skal turnere telefoner fra Middelhavet. Fritidssysselen er blitt en besettelse. Båtflyktningene har nummeret hans.

På en av telefonene; fortvilte ropende, som er i land på den greske øya Lesbos, men gjemmer seg i fjellene av frykt for å bli dyttet ut på havet igjen. I en annen; to båter som er i ferd med å synke på hvert sitt sted. Olsen kontakter umiddelbart den aktuelle kystvakt. Han må erkjenne at den ene båten antagelig er fortapt, at det å høre på panikken en time til ikke er rasjonell bruk av dyrebar tid, at han må prioritere den andre, konsentrere seg om den som ennå har en viss sjans til å overleve, som ennå kan la seg berolige.

Etter slike samtaler, etter hylene, etter denne dypeste nød i sanntid, må Olsen returnere til sine helt hverdagslige gjøremål.

– Jeg prøver hele tiden å agere profesjonelt, kan ikke la meg involvere emosjonelt, ønsker ikke ha kontakt med etterlatte. Jeg må hekte av meg den sekken ved porten. Jeg kjenner flere som ikke har klart det, som har måttet slutte med hjelpearbeid. Tillater jeg meg å gruble over det jeg opplever, resulterer det bare i at jeg får hjulpet færre.

Flyktningene har det med å sende ham bilder og videoer av sine savnede, av dem de har mistet, av de som er døde.

– Altså, det kan treffe litt hardt, sier Olsen.

Nå er den barnehageansatte 50-åringen anklaget for spionasje, hvitvasking og menneskesmugling av den greske stat. Rett før jul kom den første formelle siktelsen fra demokratiets vugge.

– Ikke bare dytter de flyktninger ut på havet igjen, men regimet har også kriminalisert flyktningers rett til å søke asyl og det å drive solidaritetsarbeid, sier han.

Frihetsberøvet. – Velkommen til Hellas! sukker forsvarer Dimitris Choulis fra domstolstrappene i Mytilini, hovedstaden på Lesbos.

Afghanerne Amir Zahiri og Akif Razuli sitter lenket sammen inne i domstolsbygningen, bakerst i en rettssal. De har sittet her hele dagen i påvente av at saken skal opp. Vitnet fra Kystvakten har ikke møtt opp. I stedet har de sett noen lokale, grovbygde gjetere krangle om en stjålet geit, og benådningen av en eldre, sovende kvinne.

For Zahiri og Razuli er alvoret større. Da båten med afghanere anløp Lesbos mars 2020, ble de to pågrepet, tiltalt for å ha «forårsaket skipsforlis» og for å ha «tilrettelagt for ulovlig innreise». De ble frifunnet for førstnevnte, men dømt for menneskesmugling. Påtalemyndigheten førte ingen vitner, leste kun opp en forklaring fra et vitne i Kystvakten. Straffesaken skal ha tatt drøye 15 minutter. Zahiri innrømmet å ha tatt roret for å redde familien sin. De ble begge dømt til 50 år i fengsel.

Utenfor rettslokalet sitter Fatima og venter på ektemannen Amirs ankesak, slik hun har gjort i snart tre år. Hun hadde aldri sett havet, var høygravid da de skulle flykte fra Afghanistan til det frie Europa med deres seks år gamle datter. Barnet som var i magen, har dagens tiltalte kun sett gjennom en rettssal.

Hamid, nå to år, balanserer på en kant, ler og fryder seg. Storesøster Zahro (9) viser stolt frem tegninger av et hus – et slikt all verdens barn tegner – et trygt hjem med fyr i peisen, en smilende familie, sammen, en snømann utenfor. Om noen timer må mor og barn innfinne seg bak flyktningeleirens piggtrådgjerder – det daglige portforbudet trer i kraft.

Til stede er også et par spredte rester av hjelpeorganisasjoner, men de ser seg over skulderen, snakker lavt, flakker med blikket.

Vitnet fra Kystvakten ser ikke ut til å komme i dag heller. 

– Saker som dette går som regel fort å pådømme. All tiden går stort sett med til at dommerne skal plusse sammen år. Og de er ikke så gode i matte, sier forsvarer Dimitris Choulis.