For ett år siden, 5. desember 2009 sto det en 11 siders artikkel i D2, med overskrifter som; Nasjonal-genseren , Strikk i strid , Mariusevangeliet , Opphavsstrid , Boikott , Trendikon i 50 år og Ny boom , med 22 fotografier av diverse utgaver av Marius-genseren. Genseren er nå utropt av DN som vår nasjonalgenser. Strikkeoppskriften skal være solgt i over tre millioner eksemplarer fra Sandnes Ull, det ble designet av designeren Unn Søiland i 1953.

Undertegnede, hennes datter, overtok hennes firma Lillunn og rettighetene til hennes mønstre i 2002, og hadde nettopp gjenopptatt produksjon av denne flotte genseren via Rauma ull, og ble i den anledning intervjuet av D2. Det ble også representanter for Marius Eriksens familie. Eriksens familie fremsatte gamle rykter om at Unn Søiland skulle ha lært mønsteret fra Marius Eriksens mor Bitten, før hun solgte det og derved fikk rettighetene som designer på utilbørlig vis.

D2 blåste dette opp ukritisk, etter min mening, men påstår at det ble fremstilt balansert, og at Eriksen-familiens påstander ikke ble stående som hovedinntrykk. Der tror jeg DN tar kraftig feil. Jeg har til og med fått hatmail. Da Marius Eriksen døde i sommer, kom alt dette opp igjen, med referanse til DNs artikkel. På grunn av denne DN-artikkelen har for eksempel ABCnyheter.no klart oppfattet det slik, og påstandene har videre spredt seg til andre media. Selv påstår DN at de ikke konkluderte . Mon det ?

Jeg er nødt til å ta tak i dette, og avlive dette en gang for alle. Dette er norsk tekstilhistorie, og bør behandles deretter.  

Studer fotoene nøye, og se da at det er snakk om helt forskjellige mønstre, som alle springer ut fra setesdalstradisjonene, og de oppfant faktisk ikke Bitten Eriksen. Det var det vanligste strikketøyet i Norge under krigen, da også Bitten strikket sine første versjoner.

Den opprinnelige genseren til Bitten, på privat foto av hennes mann før 1950, fremlagt av Eriksen-familien som bevis godt nok i D2, er ikke den

samme som Unn Søiland designet i 53 og solgte til SandnesUll, og som i dag er blitt et norsk ikon, med foto av Marius Eriksen på forsiden av strikkeoppskriften. Det er forskjellige og individuelle varianter av setesdalsbordene.

 

Marius fikk et stort honorar betalt for foto, og for å legge navn til mønsteret. Dette hadde stor verdi på grunn av hans kjendisstatus og medvirkning i filmen "Troll i ord" som den kjekke skitreneren. Unn Søiland var også den første til å strikke mønsteret i rødt/hvitt/blått, slik det er blitt mest kjent i ettertid. Det i seg selv, var den gang regnet som en total fornying av strikkemoten, og var en av årsakene til at mønster- og garnsalget tok helt av.

Unn Søiland var både designer og produsent av alle de forskjellige genserne brukt i filmen. Hennes vel så kjente design Eskimo ble båret av kvinnelig hovedrolle. Eskimo ble samme år avbildet i engelske Vogue, uavhengig av den norske filmen.

Unge Marius Eriksen er også avbildet i boken Kvardagsstrikk av Annemor Sundbø, side 55, i genseren hans mor strikket mens hun ventet under krigen. Flott genser, men dette er heller ikke samme border som Marius -genseren til Unn Søiland. Det finnes mange gamle foto fra lignende gensere rundt i landet, strikket av kvinner etter Grøndahls strikkebok fra 1928.

 

I Sundbøes bok finnes også bildet av Cortina II. Som strikkerske og mamma til OL-vinner Stein Eriksen, designet Bitten førstCortina for SandnesGarns konkurrent DaleGarn til OL 1956. Deretter laget hun Cortina II, avbildet her som håndstrikkeoppskrift for DaleGarn. Med ombytte av lyse og mørke farger i de store kryssbordene, er bærestykket rutemønstermessig tro kopi av Unn Søilands Marius. Bitten kalte den da også senere ved sitt rette navn, da genseren (avbildet på Beate Eriksen) ble strikket og solgt fra Eriksens egen forretning fra slutten av 50-tallet, og da også i rødt/hvitt/blått. Det kan vel ikke være tvil om at 1956 kom etter 1953?

  Dette er jo over 55 år gammel historie. Før jeg skrev dette innlegget, prøvet jeg høflig å komme i kontakt med Beate Eriksen som lot seg avbilde i genseren i D2, med beskyldninger om mor, og Bente Eriksen, Marius første kone som i sin tid drev Eriksen-forretningen og fremstiller seg i D2 som vitne til det som skjedde . Ingen av dem vil møte meg, eller se det jeg kan dokumentere, eller være med å avrunde dette på en fredelig måte. Beate sa hun ikke visste nok om dette litt pussig etter hennes sterke uttalelser i D2-artikkelen.

Journalisten i D2s artikkel, lot meg ikke få se bevis -fotoet av pappa Eriksen, og jeg fikk derfor aldri kommentert at dette ikke er samme mønster. Heller ikke fikk jeg fremlagt påstandene om at mor skulle ha lært å strikke dette på bakrommet til Eriksens, med Bente Eriksen som vitne. Da kunne jeg kommentert at disse genserne ble strikket av alle strikkersker under krigen, også min mor og som utdannet håndarbeidslærerinne, var ikke mor på det bakrommet for å lære noe som helst, men som den største leverandøren av håndstrikk til Eriksens forretning i 1953. Bitten Eriksen ønsket den gang å samarbeide mer med mor, og ville at mor skulle levere Marius-genserne bare til Eriksens eksklusive forretning. Mor kunne ikke etterkomme dette, da hun allerede hadde leveranser til større butikker som Ferner Jacobsen og William Schmidt i Oslo, og stor eksport. Da mor ikke ville gi Eriksens eksklusivitet, sluttet Eriksens å kjøpe fra henne, og de organiserte selv noen strikkersker, og solgte sin kopi av mors Marius-mønster, fra egen forretning i alle år. Mor gjorde aldri noe med dette, for det utgjorde aldri noen stor trussel for hennes store produksjon. Hun reiste kun rettssaker når det truet hennes produksjon, som for eksempel Dale Fabrikkers maskinproduksjon, som hun fikk stoppet på 90-tallet.

Unn Søiland var visstnok første kvinnelige medlem av Norges Industriforbund, fordi dette ble regnet som hjemmeindustri. I løpet av 30 år med håndstrikkproduksjon, hadde Unn Søiland og hennes Lillunn Sport over 1000 strikkersker rundt i Norge.

 

Mor mottok i 2002, rett før hun døde, Kongens fortjenstemedalje i gull, for sitt livslange pionérarbeid med å fornye norsk strikk, og for å ha gjort norske ull tradisjoner kjent i utlandet. Noe av pionérarbeidet var faktisk også at hun orket å reise noen rettssaker, og således bane vei for vern av design?rettigheter for strikkemønster. Tidligere sett på som noe uvesentlig som kvinnfolk drev med, men i dag et aktet designområde mye takket være hennes kampvilje.

At hun nesten henges ut for dette som bråkebøtte i D2, sier vel mest om DNs forhold til virkelig sterke damer. Jeg opplevet selv å bli avvist av D2 som kranglete i begynnelsen, fordi jeg mente det faktisk er viktig at dette blir helt riktig. Jeg er glad for at jeg nå får lov å komme til med dette leserinnlegget, som fikk inkludere fem foto. Jeg håper at foto og årstall forklarer det meste. Mange takk for det.

  I D2s faktaboks ble det feilaktig oppgitt at et annet kjent mønster fra 50-tallet, Snøkrystall , er laget av Bitten. Det er feil det var også Unn Søilands design, og selges fortsatt av Sandnes Ull. Et par år tilbake brukt i Solo-reklame på en jente som kysser en gutt i Mariusgenser. Og nå i høst så jeg nettopp en ny reklamefilm, med en liten jente i strikkejakke med Nordkapp -mønsteret som skuer utover havet. Tre av Unn Søiland design som er blitt klassikere og norske ikoner.

Vis alle stillinger

Mor, Unn Søiland Dale, la til navnet Dale, ved ekteskap i 1960. Hennes navn Dale har således intet med Dale-gensere å gjøre. Mors egne ord om sitt arbeid med norsk håndstrikk kan leses i boken om henne, utgitt på Aschehoug i 92 og gjengitt på hennes firmas nettside www.lillunn.no eller www.marius.no.

 

Medlemmer av familien Eriksen bestrider deler av fremstillingen i dette innlegget. Her er deres svar:(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.