Historisk var som kjent sosialdemokratiet opptatt av å begrense overklassens rikdom og makt. Har den skandinaviske modellen med sterke fagforeninger, små lønnsforskjeller og store velferdsstater også gitt oss en mindre overklasse enn det den amerikanske samfunnsmodellen ville gitt?
De rike i USA er omtrent tre ganger så velstående som rike i Norge. Det kan tyde på at sosialdemokratiet bidrar til å avskaffe ekstrem rikdom. Men et slikt tall mister et vesentlig trekk. Det sier ingenting om hvor mange rike det er. Og antallet teller. En person som eier alt, har mindre makt enn en gruppe som eier alt. Jeg skal derfor rette oppmerksomheten mot personer som ligger over det jeg kaller rikdomsgrensen og spørre: hvor stor andel av befolkningen utgjør de?
Å måle rikdom som det relative antall rike i befolkningen burde være like naturlig som å måle fattigdom som det relative antall fattige i befolkningen. I praksis er det selvsagt ikke opplagt hvor rikdomsgrensen skal gå, akkurat som det ikke er opplagt hvor fattigdomsgrensen skal gå. Det finnes ingen objektiv grense for hva det vil si å være skamløst rik eller skamfull fattig.
Forbes’ en uke gamle liste over verdens milliardærer benytter en formue på minst én milliard dollar som en slags rikdomsgrense – vilkåret for å komme på listen. Har USA et større innslag av milliardærer, sett i forhold til folketallet, enn Norge og Sverige? Svaret er nei. Tallene for milliardærer per million innbyggere er 2,4 for Sverige og 2,0 for Norge, mot 1,7 for USA. Bare åtte land i verden har flere ekstremt rike relativt til folketallet enn Sverige og Norge. De åtte er alle land med ambisjoner i finans eller som skatteparadis: Island, Singapore, Sveits, Kypros, Hong Kong, St. Kitts and Nevis og Monaco.
Men rikdomsgrensen til Forbes er ekstremt høy. Hva blir bildet av USA mot Norge når vi bruker lavere rikdomsgrenser for begge land?
Jeg kan antyde et svar ved å utnytte tall fra The Wealth Report 2014, utgitt av det internasjonale konsulentselskapet Knight Frank. Det er umulig å sjekke kvaliteten på selskapets tall, men rapporten har et godt rykte. Jeg skal benytte to rikdomsgrenser. De som har formue på minst 30 millioner dollar, kaller jeg de rike – og de som har formue på minst 100 millioner dollar, kaller jeg de superrike.
Regnet per million innbyggere har
- USA 124,6 rike og 36,5 superrike personer;
- Norge 472,8 rike og 63,6 superrike personer.
Med andre ord har Norge nesten fire ganger så mange rike som USA og nesten to ganger så mange superrike per innbygger.
Men kanskje Norge har flere rike bare fordi vi har høyere inntekt? For å bli like rik som Norge per innbygger måtte USA ha en inntektsvekst på 24 prosent. Å korrigere for dette på en konsistent måte, må reflektere den store ulikheten i USA. Mine anslag viser at selv om de rike i USA fikk en tre ganger så høy inntektsvekst som den gjennomsnittlige veksten, ville ikke USA ha en høyere andel rike og superrike enn det Norge har.
Tallene tyder derfor på at sosialdemokratiet skaper en større overklasse enn den amerikanske modellen. Norge har en betydelig større andel av befolkningen med formuer omkring 200–400 millioner kroner, og en noe høyere andel personer med formuer omkring 700–800 millioner kroner. Derfor kan det ikke være spesielt vanskelig å bli svært rik under sosialdemokratiske forhold.
Hva er årsaken? Trolig gir samspillet mellom kapitalistisk dynamikk og sosial trygghet både små lønnsforskjeller og store overskudd i næringslivet. Den sosialdemokratiske strategien for likhetsskapende vekst blant arbeidstagerne kan slik legge et grunnlag for at overklassen kan vokse, godt hjulpet av en høy sosial mobilitet i befolkningen.
Hva er problemet? I alle land kan de rike få større innflytelse over politikken enn andre, noe som langt på vei bekreftes i empiriske undersøkelser. Land som har en stor overklasse i forhold til folkemengden kan da få en spesielt skjev maktfordeling. Vi kan derfor havne i en rikdomsfelle der de som burde reguleres, blir de som i realiteten regulerer – og der de nye mangemillionærene påvirker den økonomiske politikken i egen favør. Slik kan de øke i antall og i velstand.
Hva er de politiske konsekvensene? Dersom mange lett blir svært rike og dersom de rike har større politisk innflytelse enn vanlige folk, kan klasseendringene underminere dagens system. Medlemmene av en voksende overklasse som er skeptiske til den likheten de er et produkt av, kan på sikt bli sosialdemokratiets banemenn.
Kalle Moene, professor ved Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo
Les hele avisen(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.