Geir Woxholths innlegg i DN torsdag er sikkert ment å provosere. Vi blir ikke så provosert, bare oppgitt over total skivebom fra en professor som trolig fortsatt har en viss innflytelse overfor dagens jusstudenter.
Woxholth tar bladet fra munnen og stiller en rekke «kritiske spørsmål» til siste ukes artikler om få kvinnelige partnere i landets største forretningsadvokatkontorer. Vi er både kvinner, advokater og partnere og føler oss derfor kvalifisert til å mene noe om temaet.
Det er såvidt oss bekjent, svært få som mener at partnerrekrutteringsprosessen skal legges om slik at den «prefererer» kvinner – poenget er snarere at kvinner og menn bør ha like muligheter.
«Med hvilken rett», lurer Woxholth. Fordi det er smart. Fordi det øker sjansene for å få tak i de beste hodene. Fordi det øker sjansene for å kunne betjene klientene med den personen som passer best. Fordi det til syvende og sist gir mer penger i kassen.
Det kan hende det finnes jobber som en utdannelse «kvalifiserer for», men som ikke passer like godt for begge kjønn. Forskjellsbehandling må etter norsk lov være saklig begrunnet. Selv Forsvaret har hatt en gjennomgåelse av sine opptakskrav og vurdert om det virkelig er nødvendig for utførelsen av arbeidet å ha krav x eller y.
Mener Woxholth at det finnes kjønnsforskjeller som kan begrunne forskjellsbehandling av kvinnelige og mannlige advokater?
Hvilke forskjeller sikter han i så fall til? Fysiske? Psykologiske? Eller er det de innlærte han egentlig tenker på?
Woxholth durer videre med en argumentasjonsrekke vi ikke har sett maken til siden Erasmus Montanus. Woxholth mener at kvinner får stillinger i det offentlige som deres mannlige kolleger ikke når opp til. Er det noen grunn til at de «mindre begavede mennene» ikke skal kunne kompensere med hardt arbeid her, hvis vi skal følge argumentasjonen til fulle?
Han har tydeligvis inngående kjennskap til hvilke kvalifikasjoner som skaper en god partner. Det han ser ut til å glemme, er at utviklingen har gått i retning av en økende andel kvinnelige bestillere som kanskje ikke like lett lar seg friste av «pågåenheten» som Woxholth verdsetter så høyt. Vi tar høyde for at dette også kan gjelde mannlige klienter.
Woxholths «spørsmål nr. 1» lyder: «Gir de kvinnelige juristenes karakterfortrinn og faglige dyktighet dem en «rett» til å bli partner, etter at de gjennom årene har jobbet langt mindre i firmaet enn mannlige kolleger som gjennom sin arbeidsinnsats har vist at de når opp til partnernivå? Er det etisk «rimelig», vurdert opp mot deres mannlige kolleger?»
Her ligger det to forutsetninger som begge er feil:
- Kvinnelige advokater er faglig sterke, men jobber lite.
- Mannlige advokater er hardtarbeidende, men ikke faglig sterke.
Vår erfaring er at våre mannlig kolleger er høyt faglig begavede, samtidig som de er hardtarbeidende. Det samme gjelder våre kvinnelige kolleger. Hvis vi skal følge Woxholths resonnement fullt ut, vil det ikke egentlig være smart å premiere dem som naturlig, og uten denne massive innsatsen, kan opprettholde den høyeste faglige dyktigheten?
Hvor uetisk mener Woxholth det vil være å premiere smarthet og effektivitet? Og hvor mye arbeidsinnsats kan egentlig kompensere for manglende faglig dyktighet? Hvis det kun er arbeidsinnsatsen som teller, er det nok mye urettferdighet ute og går.
Selv om vi aksepterer premisset om at kvinner gjennom et helt arbeidsliv jobber mindre enn menn, så kan ikke spørsmålet om fremtidig inntjening utelukkende knyttes til antall kvinner som forfremmes til partnere. De fleste advokathusene praktiserer differensiert partneravlønning basert på ulike faktorer, hvorav inntjening åpenbart har mye å si. Inntjeningen er gjerne knyttet til arbeidsinnsatsen, og resultatet ender da opp med «rettferdighet» i den grad avlønningen blir mindre som følge av færre arbeidstimer.
Woxholth spør hvorfor «mannlige advokater med dårligere karakterer» ikke skal ha en mulighet til å kompensere gjennom hardt arbeid i en årrekke. Vi lurer på hvorfor Woxholth mener det er «rimelig» at hardtarbeidende kvinnelige advokater må se seg forbigått av middelmådige mannlige kolleger?
Woxholth synes å ha som premiss at dagens mannlige advokater ikke ønsker å kombinere familie med partnerambisjoner. Vår erfaring er heldigvis det motsatte, men vi kan ikke utelukke at vi er privilegerte som partnere i et moderne nettverk av revisorer, advokater og konsulenter med oppdaterte ledelsesstrategier og eksplisitt oppmerksomhet på mangfold.
Vårt håp er at Woxholths utspill ikke er representativt for hvordan juridisk fakultet ser på likestilling.
Lene Sakariassen og Trine A. Lorentzen, begge advokater og partnere i Advokatfirmaet PricewaterhouseCoopers as
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.