Det kan bli blått eller rødblått. Tyskere flest vil neppe merke stor forskjell.
I Norge får ideen om Høyre-Arbeiderparti regjering gjerne en supporterklubb på NHOs årsfest, etter et par glass hvitvin. Resten av året fremstår ideen som totalt urealistisk.
I morgen ruller høyrebølgen videre over Europa, når Tyskland velger. Ifølge alle meningsmålinger sitter kristeligdemokraten Angela Merkel trygt i jobben som forbundskansler.Merkel kan bli tvunget til å skifte koalisjonspartner, men få mener det vil bety mye om den kristeligdemokraten Wolfgang Schäuble må gi fra seg finansministerjobben til Sigmar Gabriel eller Peer Steinbrück fra sosialdemokratene.
SPD, det tyske arbeiderpartiet, var i 1959 tidlig blant Europas sosialdemokrater til å omfavne kapitalismen, og lederne har ikke snudd seg tilbake. Derfor blånekter de å samarbeide med Die Linke, SV på tysk, med røtter til kommunistpartiet i DDR.
De tøffe arbeidsmarkedsreformene for et tiår siden – de som har gitt Tyskland lav ledighet, stødig økonomi, men også en voksende underklasse – ble tvunget gjennom av Merkels forgjenger, sosialdemokraten Gerhard Schröder.
Fem års krise har skjøvet det politiske tyngdepunktet i Europa mot høyre.
De gamle sosialdemokratiske partiene forsvarer stadig velferd og en aktiv økonomisk politikk, men har vært like blakke som alle andre gjennom krisen. Kutt og sp#229 har vært dagens orden, uansett om styret har vært rødt eller blått. For tiden dominerer høyrekreftene i regjeringskontorene. I de fleste land kommer den klareste opposisjonen fra en populistisk høyreside, som mener EU og innvandrere har skyld i det meste som er trist.
I Norge får ideen om Høyre-Arbeiderparti regjering gjerne en supporterklubb på NHOs årsfest, etter et par glass hvitvin. Resten av året fremstår ideen som totalt urealistisk.
I midten av Europa kan vi ane et nytt mønster.
I Østerrike har kristeligdemokrater og sosialdemokrater regjert sammen siden 2006.
I Tyskland kan det bli storkoalisjon etter valget i morgen, slik det også var i Merkels første periode.
Ukens mest oppsiktsvekkende politiske signal kom fra Haag i Nederland – nok et land som styres av en rødblå regjering. Regjeringen varslet denne uken velferdsstatens død.
Kong Willem Alexander holdt tirsdag sin første trontale. Som i Norge er talen en oppsummering av regjeringens politikk for året som kommer.
– Den klassiske velferdsstaten fra annen halvdel av de 20. århundret ... er ikke bærekraftig i sin nåværende form, sa kongen.
I stedet vil Nederland bli et samfunn der folk må ta mer ansvar for sin egen fremtid. Folk må selv spinne sine sosiale og finansielle sikkerhetsnett, med mindre hjelp fra regjeringen, fortalte kongen, på vegne av den kristeligdemokratiske statsministeren Mark Rutte og hans Arbeiderparti-partner Diederik Samson.
Landet er på vei dit allerede. Arbeidsledighetstrygd og offentlig støtte til sykeforsikring er blitt kuttet de siste årene. Pensjonsalderen er hevet til 67 år. Universelle statlige velferdsordninger er faset over til private og halvprivate løsninger.
Nederland er ikke noe europeisk kriseland. Det har vært i resesjon i et år, men regjeringer har holdt orden i bøkene. Prognosene – de langsiktige – er imidlertid bekymringsfullt klare: Eldrebølge og globalisering får de rødblå til å konkludere med at de gamle ordningene ikke er bærekraftige. Innvandringen bidrar til endringspresset. Trygdeeksport er like lite populært i Nederland som andre steder. Derfor må ytelsene knyttes sterkere til hva man selv har lagt inn, mener reformatorene.
Om Rutte og Samson får gjennom sine reformer er uvisst.
Kongens tale i Nederland ble mottatt med rasende protester fra fagbevegelsen, fra det suksessrike eldrelobby-partiet «50 Plus», og fra høyrepopulistene i Geert Wilders Frihetsparti. Men Wilders alternative kuttforslag – å la det gå ut over områder som u-hjelp, kultur og offentlig kringkasting – har heller ingen stor majoritet bak seg.
Mindre alarmistiske kommentatorer peker på at den nederlandske velferdsstaten ikke skal legges ned. Den må bare bygges litt om.
I tillegg står spørsmålet om hvilken relevans politiske påfunn i halvstore Nederland har for 500 millioner europeere.
«Adskillig», skal vi tro en analyse av Simon Kuper i Financial Times forrige uke.
Nederland er havnestat og Europas kulturelle veikryss. Landet er omtrentlig hva California er for USA. Det er der trendene oppstår, før de sprer seg i nabolaget.
Homofile ekteskap, bysykler, «Big Brother» reality-tv, legalisering av lettere narkotiske midler og frivillig dødshjelp – nederlenderne gjorde det først. De er ikke spesielt liberale, men historien har tvunget dem til å være «kjølige realister» og pragmatisk tilpasningsdyktige.
Resten av Europa tar bare litt lengre tid.
Det tyske valget er kjedelig forutsigelig i ferden mot det gråblå eller rødblå.
Kong Willems tale på vegne av landets koalisjonsregjering var alt annet en kjedelig. Ingen europeiske statsoverhoder har tidligere annonsert velferdsstatens død.
Vi går mot interessante tider.
Kjetil Wiedswang er kommentator i Dagens Næringsliv(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.