Måltallet som bedre enn noe annet fanget opp den økonomiske miséren i mange land etter oljekrisen på 1970-tallet, ble skapt av den amerikanske økonomen Arthur Melvin Okun. Hans «Misery Index» måler den økonomiske helsetilstanden til et land simpelthen ved å addere tallene for de to ondene inflasjon og arbeidsledighet. Jo høyere tall, desto verre står det til. Og på slutten av 1970-tallet var det ille, fordi både inflasjonen og arbeidsledigheten var høy samtidig.
Selv om mange land opplever minst like store økonomiske problemer nå som dengang, er utslagene på Okuns indeks beskjedne siden inflasjonen de fleste steder er så lav.
Kredittvurderingsbyrået Moody's foreslår derfor en ny variant av indeksen, der inflasjon byttes ut med budsjettunderskudd (se grafikk).
At de to baltiske landene Latvia og Litauen figurerer som nummer to og tre, er neppe overraskende, men at Spania har det verre enn Hellas? Eller at Storbritannia er verre ute å kjøre enn Island?
Sånn sett er indeksen muligens ikke det beste målet på akutt økonomisk smerte, men den illustrerer at flere europeiske land enn de en normalt tenker på som kriserammede faktisk befinner seg i temmelig mye trøbbel.
Den spanske sosialistregjeringen har kuttet kraftig i neste års budsjett, men lover å komme tilbake til EU-grensen på tre prosent innen 2013. På ett vis er spansk økonomi i bedre forfatning enn andre europeiske land på kriselisten, fordi landet gikk inn i krisen med relativt lite gjeld og heller ikke har vært nødt til å bruke penger på å redde bankene.
Likevel kan en så kraftig innstramning bli svært tøff.
Ett av kjennetegnene ved finansielle kriser er nettopp at de etterfølges av flere år med laber vekst. Da blir det enda vanskeligere å bringe budsjettet i balanse. Høy arbeidsledighet gjør at utgiftssiden i budsjettet øker på grunn av trygd og sosiale utgifter. Samtidig smuldrer inntektssiden bort fordi skatteinngangen fra bedrifter og lønnsmottagere tørker inn. En mulighet er selvfølgelig å øke skattene, men det er ikke sikkert det resulterer i økte skatteinntekter når næringslivet har problemer. En devaluering av valutaen ville gjort omstilling lettere, men denne muligheten har naturligvis hverken Spania eller de andre eurolandene.
En svakere valuta er heller ingen mirakelkur: Det britiske pundet har falt med nærmere 30 prosent mot euroen siden krisen startet i september 2007. Av G10-landene er like fullt den britiske økonomien den siste til å komme ut av resesjonen. Som i Spania tar regjeringen sikte på å bringe budsjettunderskuddet ned fra omtrent 13 prosent til 5,5 prosent av bnp ved utgangen av 2013. Men selv en såpass kraftig reduksjon vil i henhold til Det internasjonale pengefondet ikke være nok til å stabilisere den britiske statsgjelden på dagens nivå.
For å få bukt med inflasjonen på 1970-tallet måtte det kraftig og besk medisin til. Sommeren 1981 satte daværende sentralbanksjef, Paul Volcker, opp renten til 20 prosent for å ta knekken på prisstigningen. Det fikk den jevne amerikaner til å rase mot sentralbanken, og forgjeldede bønder til å kjøre traktorene sine opp foran Volckers kontor i Federal Reserve-bygningen i New York.
For å få bukt med budsjettunderskudd og galopperende statsgjeld er det nødvendig med innstramninger på offentlige budsjetter. Det blir hverken mindre smertefullt eller mer populært.
Bård Bjerkholt er kommentator i Dagens Næringsliv(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.