Olympiske leker

Det britiske rockebandet Oasis, om du skulle ha glemt det, var et gedigent 90-tallsfenomen. De ga forsåvidt ut plater med ujevne mellomrom til det siste studioalbumet «Dig Out Your Soul» utkom i 2008, og vil trekke enorme menneskemasser skulle de noen gang komme sammen igjen, men de vil alltid først og fremst være forbundet med midten av dette hedonistiske tiåret. Mange vil påpeke at det var andre og viktigere britiske musikalske tendenser det tiåret, og man kan trygt si at forskjellige former for klubbkultur og elektronisk musikk, og de soniske og sosiale nyskapningene som det medbragte, ga resultater som vi fortsatt føler vibrasjonene fra i kulturen i dag. I motsetning til med bølgene fra Oasis og deres etterfølgere. Tanken på rockebandet er i dag ofte kun et minne, til fordel for andre måter å uttrykke sin identitet og musikalitet på.

Oasis var – og er – et band som gikk under elsk/hat-kategorien. Drittsekkutstrålingen, plyndringen av britisk pophistorie med den merkelig forlokkende grauten av sløy T. Rex-boogie, John Lennon-anthems og Johnny Rotten-snerring, og bandets massive suksess på bekostning av andre, mindre men mer berettigede artister, fikk mange til å henge med geipen. Dog ikke så mange som virkelig elsket dem: for noen år virket bandet uovervinnelige. Det var et band av massene, for massene. En udugelig gjeng Manchester City-fans med rusproblemer i helgene som likevel hadde ånden og kraften som skulle til for å ville klare å gjøre noe med livene sine via musikken. Og med slående låter som b-siden «Acquiesce» og det hundre prosent vellykkede anthemet «Wonderwall» ga de også verden mye minnerik musikk. I alle fall for en stund, før det usmakelige og brautende ikke lenger ble fulgt av frisk, tidløs britiskhet og melodiøs, medrivende rock med enkelte megaballader. Før de havnet i døv posisjon i stedet for sjarmerende opposisjon.

Men det er vanskelig å ikke føle noe annet enn elsk i kinosetet når man ser den glimrende dokumentarfilmen ved navn «Oasis: Supersonic» som har premiere i helgen. Det oppleves nesten som et rocksjokk. Det går inflasjon i (gode) dokumentarer om forskjellige musikalske fenomener for tiden, mange av dem ser man godt i stuen. Men grandiositeten i bandets veksthistorie, musikkens rock’n’roll-romantiske vingespenn i bandets første fase, i epokens tidsånd, og den helt riktig filmatiske kvaliteten ved det absurde forholdet mellom brødreparet Noel og Liam Gallagher og deres grimme oppvekst, kan med stort hell oppleves på det store lerretet. Rock med frihetslengsel gjør seg meget godt på kinosalenes lydanlegg. Å se Liam Gallaghers karakteristiske gange i full størrelse gir ny mening til ordet swagger. Slik stavrer et menneske som mener at han eier verden. Se forøvrig opptak av ham fra filmpremieren på Youtube: gangen og hårsveisen og uttalelsene hans er nå tatt til sin ytterste konsekvens. Og det har etterhvert gått så lang tid siden perioden som dekkes i filmen, at den verden som beskrives føles fjern og fremmed og eksotisk, selv for dem som var til stede for å oppleve den. Enklere, villere, og mer optimistisk.

Filmen er basert på arkivopptak, gamle private bilder og noe ny animasjon som er nennsomt sammensatt og gir en underholdende progresjon gjennom to timer og to minutter. Det er ingen kjedelige «talking heads» underveis, det føles rett og slett som en film. Mye av grunnen til at en går så oppstemt ut av kinosalen, er at regissøren klokelig har satt sluttstrek etter bandets to enorme og triumferende konserter på Knebworth i august 1996. En kvart million mennesker var til stede på disse to konsertene, en rekord i England. Det var kun tre år etter at de var et komplett ukjent og lurvete kjellerband uten noen erfaring. I alle såkalte rise and fall-filmer fra en spesifikk frihetsperiode, enten det handler om guttegjengen, bandet, narkosmuglerne eller mafiagangstere, sitter man med en barnslig, skrekkblandet fryd tre fjerdedeler av filmen, og blir smådeprimert når virkeligheten, straffen eller tomheten inntreffer i siste del. Dit kommer vi aldri i denne filmen. Annengitaristen i bandet, som gikk under det koselige navnet Bonehead, også kjent for rockens drøyeste hårtap, sier det godt i avslutningssekvensen av filmen, at de burde stoppet med bandet etter Knebworth. Det var et av de virkelig store øyeblikkene. Hvordan kunne de komme videre etter dette? På filmens voiceover (som blir brukt med måte filmen gjennom) refereres det til disse konsertene som den siste store sosiale samlingen rundt et liveband før internett forandret alt (inkludert musikken til det verre, får man anmode).

Og apropos fortsettelsen: Nå kommer også boksen Gud glemte, spesialutgaven du ikke visste du trengte: den utvidede trippel-cd-utgaven av tredjealbumet «Be Here Now» fra det ellers fantastiske britiske musikkåret 1997. Dette er på alle vis lyden av excess – det var utvilsomt slutten på uskyldens tid. En tidlig brexit, rett og slett. Det er helt greit å være pompøs og pretensiøs – men kanskje ikke når du er Oasis. Flere av låtene nærmer seg faretruende timinuttersgrensen, er tettpakket med lyd, kilovis med spisse gitarer, merkelige tekster og kjedelige innfall. Det er Noel Gallaghers effektive kjøtt & poteter-aktige tilnærming til låtskriverfaget, men i tillegg til kjøttet og potetene ramler hele kjøkkenet og alle dens ingredienser ned gryten – fordi han kunne det. Det olympiske og nyrike preget, en glupsk arbeiderklassegutt alene i godtebutikken øyensynlig for første gang, er overveldende. Coverfotoet er overlesset med referanser til musikkhistorien. Lydbildet virker voldsomt selv i dag hvor man er vant med mange vidløftige produksjoner, høy mastring og annet. Den fikk navnet «The cocaine mix» av lydkjennere, men man trenger ikke dyp kjennskap til så mye studioteknikk for å forstå at det var noe som foregikk. Den forebyggende ruspolitikken i Norge er under endring for tiden, og det er mulig å anta at man kan bruke «Be Here Now» som et avskrekkende eksempel på overdreven bruk av kokain og tilstøtende rusmidler for ungdom som er opptatt av sitt omdømme.

I heftet, som dessverre ikke inneholder nye intervjuer, er det et meget talende sitat om innspillingen av tittelkuttet, hentet fra det den gang viktige musikkmagasinet Q:

«In Mustique Johnny Depp and Kate Moss stayed at Mick Jagger’s house. We were down on the beach and there was this toy plastic piano that belonged to one of Jagger’s kids. The opening’s played on that, slowed down. I was pressing that one key for about two hours … anyway, I nicked it – me from Burnage. I can’t help it. Mick can have it back if he wants.»

Historien forteller om hvor langt bandet hadde kommet på et par år, men også hvem de fortsatt var innerst inne, bak pengene og berømmelsen. Dette klarer også filmen å vise.

Audun Vinger skriver om musikk for Dagens Næringsliv

 (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.