Valget som hånen fremtvinger, begynner å bli svært relevant for Russlands statsminister, Vladimir Putin, som har bestemt seg for å returnere til Kreml som president etter valget i mars neste år.
2011 begynte med en intens (etter russisk standard) internettkampanje, som ville presse Putin til å velge det første alternativet, å trekke seg. Senere på året ble han til latter for hele landet da han skulle bevise sin fysiske styrke på en Putin-vennlig ungdomsleir ved å klatre opp en klatrevegg. Som han deretter ikke kom seg ned fra.
Nå lurer russerne på hva som har skjedd med lederens ansikt. Hans nye, glatte utseende har startet rykter om Botox og plastisk kirurgi. Vampyrvitsene florerer.
For ikke så lenge siden, på en dykketur i Sør-Russland, presterte også Putin å finne to antikke greske urner. Russernes latter ble homerisk da statsministerens talsmann, Dmitrij Peskov, forklarte at urnene hadde blitt plassert der for å gjøre Putin viktig.
Hvis jeg ikke var overbevist om den russiske statens udugelighet, ville jeg trodd at dette var en konspirasjon mot Putin. For det er ikke til å ta feil av: Putin har fått et dårligere omdømme. Etter en judokamp mellom en amerikaner og en russer nå nylig, gikk Putin på banen for å gratulere den russiske vinneren. Der ble han møtt med ville rop fra publikum, «Putin, gå hjem!»
Publikum ville ha politikken ut av sport, og Putin ut av politikken.
Putin tror at hans små stunt er en sentral del av å styre landet. Han har kysset delfiner og babyer, reddet tigre og journalister og posert med bar overkropp på hest og til fots i Sibirs villmark. Men artisten Putin takler ikke en dårlig anmeldelse. Etter judofiaskoen avlyste han alle offentlige fremtredener.
Putin har faktisk bare møtt opp ved én anledning siden, ved kongressen til Forent Russland, der 600 delegater enstemming valgte ham til partiets presidentkandidat for 2012. Men i parlamentsvalget den 4. desember fikk Forent Russland såvidt 50 prosent av stemmene, selv om Putin pleide å være i stand til å garantere rundt 70. Valget var strengt kontrollert. Observatørene ble plaget og oppholdt, og nettsider som skulle overvåke, ble stengt eller hacket av myndighetene.
En representant for Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa uttalte at «de fleste partiene har uttrykt manglende tillit til valgprosedyrens rettferdighet».
Putins overdrevne forfengelighet har ødelagt imaget som machoman som han selv har konstruert over de siste 12 årene. Selvforherligende PR-stunt og ansiktsløftninger fungerte lenge godt for hans venn Silvio Berlusconi i Italia, men i Russland er en hensynsløs, fryktinngytende leder alltid å foretrekke.
Putins rykte som politikkens sterkeste mann er nok tapt for alltid. Det er vanskelig å se ut som en despot når du ikke kan bevege øyenbrynene.
Men russerne klager faktisk ikke på Putin fordi han har gjort Russland om til en industriell bananrepublikk, der eksport av olje og andre varer opprettholder regimet, men fordi han ikke lenger opptrer overbevisende i sin rolle. Skjønt, det er irrelevant hvor misnøyen kommer fra. Så lenge russerne føler seg sterke nok til å stå imot regimet, selv om det bare er med hån og latter, er det håp. Og dette håpet vokser nå som valget har ført til de største demonstrasjonene i landet siden Sovjetunionens kollaps.
Når en tsar taper ansikt, vil han snart også miste autoritet.
Etter valget forventer alle at presidenten, nikkedukken Dmitrij Medvedev, skal bytte plass med Putin. Men tidligere finansminister Alexei Kudrin venter også i bakgrunnen, og han kan erstatte Medvedev, skulle Russland trenge en figur som er økonomisk overbevisende.
Men Putin anser ikke dette for å være et sannsynlig utfall. Den tidligere og fremtidige presidenten hevder at han allerede har gjort Russland sterkere, og at landet vil bli en rolig øy i et hav av finansiell ustabilitet i 2012. Det er mulig, men han vil uansett slite med å kombinere rollen som heroisk leder og skyteskiven for folkets vitser.
Putin sammenlignes ofte med Josef Stalin. Men nå som vi nærmer oss 20-årsjubileet for Sovjetunionens fall, minner han mer om Leonid Brezjnev – symbolet på et politisk system som er langt forbi utløpsdatoen. Alt som mangler er dobbelthakene.
Nina Krusjtsjova har skrevet Imagining Nabokov: Russia Between Arts and Politics, underviser i internasjonal politikk ved The New York School, og er medlem av The World Policy Institute i New York.
Copyright: Project Syndicate, 2011.
Les også:
Jean-Claude Trichet: Fremtidens Europa
Nouriel Roubini: Utsiktene for verdensøkonomien er ikke lyse
Christine Lagarde: «2012 kan bli enda verre»
Kemal Dervis: Tid for reform (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.