Den kinesiske likviditetskrisen er avblåst. Men det er egentlig ikke noen stor trøst.
De siste ukene har uro i det kinesiske bankmarkedet skapt frykt i finansielle markeder over hele verden. Da kinesiske banker sto i fare for å gå tom for kontanter og Den kinesiske sentralbanken, People’s Bank of China, nektet å foreta seg noe med saken, var krisen et faktum. Et øyeblikk lignet Kinas bankmarked på Wall Street høsten 2008 da ingen banker ville låne til hverandre og rentene føk i været.
Tirsdag denne uken gjorde sentralbanken helomvending og lovet at den likevel ville komme til unnsetning. Da var det også slutt på panikken.
Et kobbel av finanseksperter har siden forklart at det spesielle med Kinas nesten-krise er at den ble orkestrert av myndighetene. De var blitt stadig mer bekymret for den høye kredittveksten i landet og ønsket å vise bankene at de mener alvor. Sånn sett bar episoden mer preg av å være en brannøvelse enn en virkelig brann.
Men faren i Kina er heller ikke en likviditetsskvis, som kredittanalytikeren Pål Ringholm i meglerfirmaet First Securities påpekte i DN denne uken: «Det er heller ikke at staten mangler muskler, det har den, men at altfor mange har basert sin adferd på nettopp det.»
Grunnen til at situasjonen i Kina ikke har gjort finansmarkedene mer urolige enn det de tross alt er, er antagelig en tro på at kinesiske myndigheter har kontroll på situasjonen
Nesten-krisen i Kinas økonomi illustrerer nettopp statens maktesløshet i den økonomiske politikken.
Helt siden desember 2004 har det vært et offisielt ønske fra Kinas myndigheter å rebalansere økonomien i landet, det vil si å erstatte de skyhøye investeringer i ny produksjonskapasitet med vekst drevet av innenlands konsum.
Dette har så langt ikke lykkes. Investeringene utgjorde i 2005 43 prosent av landets bnp, nå nærmer andelen seg 50 prosent. Synkende bnp-vekst vitner dessuten om at investeringene kaster stadig mindre av seg.
Siden finanskrisen har problemet blitt verre fordi etterspørselen etter varer og tjenester har gått ned og verden dermed har fått behov for mindre produksjonskapasitet.
Det internasjonale pengefondet (IMF) anslo ifjor at kapasitetsutnyttelsen i kinesisk økonomi var falt til 60 prosent i 2011.
Da kan man lure på om det er en god idé å utvide kapasiteten ytterligere. Det ser likevel ut til å være det som skjer. Til tross for at aluminiumsprisene er på et bunnivå og halvparten av Kinas produsenter går med tap, fortsetter landet ufortrødent å bygge nye smelteverk, ifølge en reportasje i Financial Times nylig. Det samme gjelder andre industrier som stål og papirproduksjon.
Siden finanskrisen har dessuten investeringene i økende grad vært lånefinansiert, både gjennom det ordinære banksystemet, men også gjennom mer uregulerte kanaler.
Kinas statsbanker har vist seg minst like kreative i å finne veien rundt myndighetenes reguleringer som sine amerikanske og britiske slektninger. De tar lån utenfor balansen og kanaliserer kreditt gjennom såkalte trust-selskaper.
Grunnen til at situasjonen i Kina ikke har gjort finansmarkedene mer urolige enn det de tross alt er, er antagelig en tro på at kinesiske myndigheter har kontroll på situasjonen.
De fleste eksperter legger også til grunn at Kina neppe vil oppleve en bankkrise à la det USA og Europa gjorde i 2008. Til det er Kinas lukkede banksystem for lite avhengig av finansiering utenfra.
Men de færreste tør utelukke en bratt nedgang i den kinesiske veksten. For Norges del, som i mange år har levd godt på Kinas høye oljeetterspørsel, spørs det om det er noe særlig bedre.
Les også:
Forvaltningsselskap: Ligg unna kinesiske aksjer
Gråmarkedet i Kina er en tidsinnstilt bombe
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.