Når Netflix slipper første sesong av «The Crown» 4.november, er det angivelig den dyreste tv-serien som noensinne er produsert, med et budsjett på over 100 millioner pund. At den amerikanske strømmetjenesten satser så mye penger på den ultimate, britiske institusjonen kan synes som et sjansespill, men det kan også godt hende at det vil betale seg.
For første sesong av «The Crown» (det er planlagt fire sesonger til) følger huset Windsor fra omtrentlig 1947 til 1956, og vil nok kunne trekke til seg den aldersgruppen som ennå ikke helt har forstått poenget med å forlate lineær tv til fordel for strømming. Men «The Crown» er på ingen måte et drama med eldre mennesker som målgruppe. Det er et usedvanlig detaljert og ettertenksomt portrett av en familie som får den unge Elizabeth II som overhode i en turbulent, politisk tid da Winston Churchill så gjerne tok turen fra Downing Street nummer 10 til Buckingham Palace for å belære den hestegale tobarnsmoren.
Til hans overraskelse tar hun sin nye oppgave mye alvorligere enn han hadde trodd.
Claire Foy har tidligere portrettert et litt mer uheldig, kvinnelig medlem av kongefamilien, som Anne Boleyn i BBC-serien «Wolf Hall», og gir liv til en først litt småjenteaktig, men tøff Elizabeth; hun er nervøs ved tanken på å skulle overta tronen, men fast bestemt på å innta posisjonen på en seriøs og ordentlig måte. Og øyeblikket da hun fullt ut forstår hvilken vekt som hviler på skuldrene hennes er nydelig spilt; styrken i ”The Crown” ligger i alle de små detaljene, i blikk, en ørliten skjelving på stemmen, en antydning til overraskelse og høyst behersket opprør.
For Peter Morgan (som også skrev manus til «The Queen» der Helen Mirren vant Oscar for rollen som en eldre utgave av Elizabeth II) har ført i pennen et drama der alle hovedrollene legges under lupen og analyseres omsvøpsløst, fra den oppfarende Winston Churchill (John Lithgow) og den ulykkelige prinsesse Margaret (Samantha Baines) til en litt umoden prins Philip (Matt Smith), gift med dronningen, men ikke helt på høyde med oppgaven som støttende ektefelle.
Det går allikevel aldri ut over de store linjene; «The Crown» er et veldig godt et eksempel på at less is more, og selv om ikke budsjettbeløpet er bekreftet, kan man slå fast at pengene ikke er gått med til å skjule løse tråder eller drukne handlingen i overdådige kostymer og scenografi.
Men det er ikke spart på detaljene; scenografien er lytefri og Morgans manus er basert på årevis med studier av det britiske kongehusets interne affærer. Visstnok har manusforfatteren avslått tilbud om kongefamiliens assistanse, for selv å kunne stå fritt til å tolke både enkeltsituasjoner og de lange linjene. Og ikke minst alle dilemmaene kongehuset står overfor i en tid da samfunnet endret seg lynraskt etter en ødeleggende krig. Da Elizabeth brakte tv-mediet inn under kroningen, fikk det uante konsekvenser for kongehuset, på godt og vondt; folket kom nærmere, samtidig som avstanden mellom de kongelige og den vanlige mann og kvinne ble enda mer åpenbar. Morgans manus setter definitivt spørsmålstegn ved de kongeliges plass i et moderne samfunn, men er aldri respektløs.
«The Crown» er historisk drama på sitt beste.
Les flere saker fra DN Etterbørs:
Les også: VGs papirinntekter falt med 51 millioner
Les også: Aktor krever fengsel for Se & Hør-redaktører
Les også: Kjørte over tusen oppdrag for Über, mister førerkort og over 40.000 kroner(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.