Forrige uke var jeg pølseselger på Norway Cup. I løpet av en uke møtte jeg hundrevis av flotte mennesker fra hele landet. Dessuten tittet jeg på sommerbåten fra NRKs «Sommeråpent». Et program, hvis idé er å besøke kysten for å ta pulsen på sommerlandet og presentere oss for hverandre. Et program i beste sendetid med nyvaskede måker, elger i solnedgang og rødmende stolte ordførere.
Jeg benyttet derfor dugnadsuken til å spørre mange av pølsekjøperne om de selv kunne tenkt seg å møte NRKs sommerbåt med flagg og plakater når den kom til deres hjemsted.
De fleste svarte med begeistrede smil «selvfølgelig, da kunne vi vist frem at vi finnes».
«Vise frem at vi finnes», tenkte jeg. Jeg har undret meg over dette. Jeg har fundert på underteksten i programmet. Hva viser vi frem? For hvem? Hvorfor?
Jeg frykter at sommerbåten skaper en eksotisering av de små stedene og folkene på bygda der de står og hopper bak kameraene. En nasjonal kulisse der de markerer en tilfredshet ved det å være fra Norge, heiende og hoiende på den teakskinnende og blankskurte båten som kommer fra selveste Oslo. Hardt kjempende for å komme på tv.
Stedene blir brukt som zoologisk og antropologisk bakteppe for en idyllisering av det himmelblå Norge.
Vel fremme inviteres lokale kjendiser til å snakke om lokale forhold, tomatdyrking, torsketunger, småindustrien og storheten ved den lille bygda.
Og når det storfine besøket fra hovedstaden kaster loss, blir de fulgt av båtkortesjer som vinker ivrig i håp om å få vist frem at de finnes.
En slags norsk folkesjelsorgie utspiller seg gjennom den kalde sommeren som en varm hyllest til det fineste eg veit. Heftig dramaturgisk akkompagnert av «Sønnavindsvalsen» som ledsager den skumhvite baubølgen med stø kurs for neste folklore.
Hva er problemet, kan man spørre. Det er vel hyggelig med norske velredigerte og velproduserte sommershow på tv? Vi møter småsteder, kulturarbeidere, lokalt næringsliv og hederlige og hardtarbeidende bønder som produserer mat vi trenger? Og hva er galt med å avlegge dem et besøk og filme dem? Ikke noen ting, men det er kanskje lov å benytte anledningen til å vri litt på konseptet.
Det ser ut til at vi vender oss stadig mer innover, stadig nærmere det ultimate bristeferdige selvtilfredse punktet: Vi klarer oss selv her i Norge. Hvis vi bare får vist at man finnes for de andre småstedene som vil det samme, er det godt nok.
Mindre utover enn noen gang. Stadig mindre Europa, en stadig og stødig bevegelse bort fra verden, nei til flyktninger, nei til EU, nei til fremmede og nei til vinter-OL.
Underteksten kan synes å være fremmedfrykt, selvråderett, skepsis mot det fremmede og en massiv hyllest til det vi er vant til. Slik det var ifjor, sist julaften og alle 17. mai vi kan huske.
Sommerbåten er en sementering av det som var og det vi tror er verd å kjempe for. Skulle man ønske seg noe av en slik programserie, var det å skape begeistring for det som er annerledes. Kraften og det innovative i å hylle det eksotiske og det fremmede. Mulighetene som ligger i «de andre».
Rapperen og samfunnsdebattanten Timbuktu var sommerprater på svensk radio forleden. Den flotte artisten fortalte om hvordan han vil dele sine kunnskaper og egenskaper med det landet som er blitt hans. Hans stolthet over å være en ressurs for hjemlandet sitt gjennom sin annerledeshet.
Han fortalte også om en episode i Tønsberg, der en pent pyntet rasist ba den fargede artisten om å pelle seg til helvete hjem. At hjem var Sverige var nok ikke i Tønsberg-mannens fantasi.
Kjære, flotte kraftfulle og viktige NRK: En programserie som dette hyller innover-blikket. Hva med å bruke all den kraft og positivitet vi ser utspille seg i årets serie til å vende blikket – og kameraene – utover?
Hva med å besøke andre land i Europa? La oss presentere våre innovasjoner, vårt demokratisyn, la oss være nysgjerrige, spørre i de fremmede havner om hva de tenker, hvordan de skaper industri, litteratur, film, og hvordan de skaper nyvinninger og levedyktige samfunn.
Tenk så flott om neste års sommerbåt går til Sverige, Danmark, Tyskland, England, Frankrike, Italia, Spania og Italia. Havner der vi kan vise hva vi kan, hva de drømmer om – og at vi finnes.
Kjell Terje Ringdal er førstelektor i retorikk på Markedshøyskolen
Les hele avisen(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.