Torsdag er det 50 år siden startskuddet gikk for den norske oljealderen.
En kongelig resolusjon om reglene for petroleumsvirksomheten på sokkelen passerte da statsråd. Bare fire dager senere ble de første konsesjonene på norsk sokkel lyst ut i den nyfødte oljenasjonens aller første konsesjonsrunde.
Tilbød alt
Oljehistoriker Helge Ryggvik mener Norge hadde flaks i det som fortsatt står som den mest omfattende utlysningen noen gang.
For Norge la ut alt som var interessant i 1965. Det var hele den norske delen av Nordsjøen sør for 62. breddegrad som ble budt fram til internasjonale oljeselskaper. De store selskapene var mest interessert i de aller sørligste delene av norsk sokkel. Det er her flaksen ligger, ifølge Ryggvik.
– Vi var heldige med at det «bare» var Ekofisk som ble oppdaget som følge av denne utlysningen. Ekofisk har vært det beste feltet for norsk sokkel, og er feltet som endret alt. Men de store inntektene for Norge kom senere, sier Ryggvik til NTB.
Strammet til
Den internasjonale oljeindustrien hadde muligheten i 1965, men søkte ikke på blokker som inneholdt de store feltene som ble helt avgjørende for utbyggingen av norsk oljeteknologi: Statfjord, Gullfaks og Troll.
– Det var her Norge og norske selskaper utviklet norsk oljekompetanse. Det var mulig fordi vi litt senere i den norske oljealderen var i en mye sterkere forhandlingsposisjon enn i starten. Fra 1974 økte Norge oljeskatten til nesten 80 prosent. Da strammet vi til og ble den oljenasjonen vi nå er kjent som, en strengt regulerende stat som passer på at nesten all oljerente går til nasjonen Norge, sier oljehistorikeren.
Konkurrerte med britene
Det var ikke en gryende oljenasjon som var forsiktig og passet egne interesser som lyste ut blokker i 1965. Betingelsene som ble satt, var langt dårligere for Norge enn regimet som skulle komme senere. Stortinget vedtok skatteletter for oljeselskaper for å sy sammen en pakke som var fristende for utenlandske selskaper.
– Norge lå i en konkurranse med Storbritannia om å få selskapene til å bore, og ga bedre betingelser enn på britisk sokkel, sier Ryggvik.
Enorm interesse
Myten om at det ikke var noen tro på at det skulle finnes olje utenfor norskekysten, trenger også en korrigering ifølge oljehistorikeren. I skåltaler siteres ofte norske geologer som på slutten av 50-tallet var skråsikre på at det ikke fantes olje på den norske sokkelen. Men bare få år senere var bildet et helt annet.
– Interessen var enorm, og selskapene var ekstremt ivrige etter å slippe til. I årene fra 1963-65 var det ingen tvil i det norske embetsverket om at oljeselskapene var villige til å strekke seg veldig langt for å slippe til på norsk sokkel, sier Ryggvik.
Avgjørende valg
For den internasjonale oljeindustrien var Norge en enklere partner å forholde seg til enn et Storbritannia som hadde en egen oljeindustri, og som allerede hadde laget sitt konsesjonssystem.
– De stilte sterkere krav til britisk deltakelse i sine tildelinger enn det Norge gjorde våren 1965, sier Ryggvik.
Han mener likevel at det forut for tildelingen ble gjort kloke valg. Helt avgjørende var det at vi valgte å kopiere britenes modell med et konsesjonssystem.
– Vi valgte ikke en dansk løsning der oljeselskapene Gulf og Shell sammen med industrigruppen AA.P. Møller fikk enerett på all oljeutvinning, sier Helge Ryggvik til NTB.
Les også: - Drevet for kreditors regning
Billigere firehjulstrekker fra Tesla
Dette var det viktigste han lærte av finanskrisen
Heia Hermanrud (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.