Nylig hørte jeg om et barn som kom til Norge som nyfødt og likevel ikke kunne ett ord norsk da det i høst begynte på skolen. Slikt er ille å høre, og gir grunn til å spørre om ordningene som støtter opp om barnefamiliene bør endres ytterligere. Dessverre går det ofte politisk prestisje i ordninger som partier har hatt som flaggsaker. Ordningene blir ofte viktigere enn hva man oppnår med dem. Men tiden bør nå være inne for å revurdere barnetrygden og heller bruke pengene til ytterligere å redusere terskelen til barnehager og Skolefritidsordningen (SFO).
Barnetrygden er gammel, etablert i 1946, og den har gjennom årene vært en svært viktig ordning for de fleste politiske partier. Det er heller ingen tvil om at barnetrygden har spilt en viktig rolle som støtte til barnefamilier, og var med på å gjøre mor mer økonomisk selvstendig. For det ble etterhvert moren som ble mottager av pengene, og yrkesdeltagelsen blant kvinner var svært lav da barnetrygden så dagens lys. De siste årene er imidlertid barnetrygden politisk blitt langt mindre sentral, noe som blant annet er kommer til syne ved at utbetalingene ikke er blitt inflasjonsjustert, og dermed reelt sett gått med.
Det samfunnet vi hadde da barnetrygden så dagens lys og det samfunnet vi har i dag, er svært forskjellig. Jeg har problemer med å finne tall for kvinners yrkesdeltagelse like etter krigen, men i 1972 var den ifølge Statistisk sentralbyrå på omtrent 45 prosent, mens den i dag er på 68. Det meste av økningen fant sted i årene 1972–1988. Fortsatt var man på politisk plan da svært opptatt av barnetrygden, mens det barnefamiliene på 1980-tallet stadig mer ble opptatt av, var tilgang på barnehager. På den tiden hadde jeg selv små barn og en yrkesaktiv kone. For å få barnehageplass måtte enten vi som foreldre eller barnet nærmest ha en diagnose. Dagmamma og park var det som fikk det til å gå rundt for de fleste. På 1950-tallet, i barnetrygdens spede begynnelse, og da jeg selv vokste opp, fantes det knapt barnehager.
I dag er det fri bevegelse av arbeidskraft i Europa, noe vi overhodet ikke hadde da barnetrygden ble etablert. At utenlandske arbeidstagere helt legalt mottar barnetrygd for barn som bor i hjemlandet, er derfor også et relativt nytt fenomen, og er noe som bidrar til å undergrave ordningen.
Det gikk nesten 20 år fra da kvinners yrkesdeltagelse var kommet opp til om lag dagens nivå til full barnehagedekning ble et sentralt politisk mål. Med 90 prosent barnehagedekning er nivået på barnetrygden i dag mindre viktig enn nivået på egenbetalingene til barnehagene og til SFO. Egenbetalingene til barnehager er det tak på, men det er mer en dobbelt så høyt som barnetrygden. Prisen for SFO er ifølge Statistisk sentralbyrå litt høyere enn egenbetalingen for en barnehageplass, cirka 2400 kroner i måneden per barn. For SFO er det ikke noe tak, tvert imot fullfinansieres ordningen i mange kommuner av foreldrene.
En bør nå ta konsekvensene av at samfunnet har endret seg så mye at det er andre ordninger enn barnetrygden som fungerer mer støttende for barnefamilier enn barnetrygden. Fjern barnetrygden og bruk pengene til null eller bare en symbolsk egenandel ved barnehager og SFO. Barnetrygden er en utgift over statsbudsjettet på cirka 15 milliarder kroner. Så langt jeg har kunnet regne ut fra antall barn som er i barnehager og i SFO, og gjennomsnittlige satser, betaler foreldrene vel syv milliarder i egenandeler i barnehager og vel fire milliarder i SFO. Null i egenandeler vil nok øke antallet barn som bruker ordningene, men det bør også være noe av hensikten. Mange kommuner har gode utviklingsplaner for SFO der blant annet leksehjelp er en del av tilbudet, noe som gir et fortrinn til de som går der. Dette harmonerer ikke veldig godt med gratisskole-prinsippet at dette er noe det betales for privat.
Dette vil være en reform med mange fordeler. Terskelen for å sende barn til barnehage og SFO blir svært lav, arbeidstilbudet vil trolig øke, problemet med eksport av barnetrygden blir borte og det blir i sum en større støtte til småbarnsfamiliene. At man mister støtten til barn over SFO-alder vil de fleste kunne leve med. Det er i småbarnsfasen, når en er nyetablert og også har høye bokostnader og lavere lønn, behovet for støtte er størst. Det kan fremstå som radikalt å gravlegge en 70 år gammel ordning. Men vi velgere ønsker politikere som er villige til å tilpasse ordninger til dagens behov. Det krever litt politisk mot, men det bør vi kunne forvente når målet er å skape et likt og best mulig utgangspunkt for barn til å mestre livet sitt.
Steinar Juel, sjeføkonom i Nordea(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.