«It's the end of the world as we know it (and I feel fine)»
REM
Den amerikanske geologen Marion King Hubbert spådde i 1956 at oljeproduksjon fra det amerikanske fastlandet ville nå toppen rundt 1970, for deretter å gå inn i en fase med ubønnhørlig nedgang. Han fikk rett. Siden har produksjon av olje vært et populært samlingspunkt for dommedagsprofeter av ymse slag: I og med at olje er en begrenset ressurs, og at produksjonen har en tendens til å falle fort når den først faller, kan ikke en verden som er avhengig av olje belage seg på et pent endelikt.
Hubbert bommet riktignok med en senere spådom om at den globale produksjonen ville nå toppen i 1995. Ny teknologi og tildels nye funn har skjøvet den globale produksjonstoppen stadig lenger frem i tid. Oljeprisens ville himmelferd i årene før finanskrisen har likevel gitt tilhengerne av Peak Oil et større publikum. Det som en gang var en litt obskur gjeng som samlet seg på hysj-hysj konferanser der bare spesielt inviterte slapp inn, er blitt nesten kjedelig «mainstream».
DnB Nor Markets siste rapport om utsiktene i oljemarkedet har for eksempel blitt utstyrt med tittelen: «It will be the end of the world as we know it».
Krisen kan være over oss fortere enn mange tror, påpeker DnB Nors oljeanalytiker Torbjørn Kjus. Ikke primært fordi verden går tom for olje, men fordi etterspørselen de neste årene vil vokse mye raskere enn tilbudet av tilgjengelig olje.
Regnestykket er i utgangspunktet enkelt. Opecs reservekapasitet - den oljen Saudi-Arabia og de andre produsentene i kartellet kunne pumpet opp, men lar bli liggende i bakken - utgjør nå 4,6 millioner fat per dag. Det høres ut som en betryggende buffer, men både Kjus og andre analytikere påpeker at veksten i forbruket etter finanskrisen har vært mye sterkere enn forventet. Faktisk ligger 2010 an til å bli det året med nest høyest etterspørselsvekst de siste 30 årene.
Dersom dagens trendvekst fortsetter de neste årene, vil Opecs 4,6 millioner fat være uttømt allerede i løpet av et par år. Høyere priser vil føre til økt energisp#229. Men selv med en temmelig smertefull reduksjon i forbruket innen OECD på 2,4 prosent per år, vil Opecs nåværende reservekapasitet kunne være borte i 2015, advarer Kjus.
Konsekvensene? Et strammere oljemarked vil både gi et høyere prisnivå og høyere pristopper. Kjus spår en gradvis oppgang til 150 dollar per fat i 2015. Skal en like stor andel av verdens BNP gå til olje i 2015 som i 1980, må prisen stige til 165 dollar per fat, ifølge DnB Nor Markets.
Resultatet kan bli en verden der flyreiser og bilkjøring i mange land vil være forbeholdt formuende mennesker, der maten blir mye dyrere, og der kutt i forbrukssubsidier vil føre til opptøyer og sosial uro. Legg til at en økning i oljeprisen på tyve dollar lager et hull på 140 milliarder dollar i lommebøkene til amerikanske forbrukere, så kan en også regne inn en ny nedtur i amerikansk økonomi.
Det vil ikke være første gang verdensøkonomien må til behandling for fremskreden oljeavhengighet. Oljekrisene på 1970-tallet førte til et fall i den globale etterspørselen med ti prosent i perioden 1979 til 1983. Men en slik omstilling vil etter alt å dømme bli mer smertefull nå.
På 1970-tallet gikk en større andel av oljefatene til oppvarming og industriproduksjon, områder hvor det var relativt enkelt å finne substitutter. I dag går en større andel til transport, hvor det foreløpig skorter på brukbare alternativer.
Den eneste gode nyheten er vel at markedet kan få til det politikerne sannsynligvis vil mislykkes med i Cancún: En kur for verdens sløsing med fossil energi.
Les også:
Peak Oil-krangelen i gang igjen
IEA-varsler: - Situasjonen er virkelig ille
Må kutte norske oljeressurser
Leder DN: Nytt oljesjokk?
- Peak Oil er en myte
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.