For den som er glad i store tall, kan det være en idé å kikke på de siste prognosene for den amerikanske utenriksgjelden. The Peterson Institute for International Economics, en tenketank i Washington, har regnet ut at den amerikanske utenriksgjelden vil passere 50.000 milliarder dollar i 2030 - rundt 140 prosent av landets bruttonasjonalprodukt.

Selv om USA også i dag har en betydelig gjeldsposisjon vis-à-vis omverdenen, koster ikke gjelden landet en eneste dollar, fordi amerikanske investeringer ute kaster mer av seg enn utlendingers investeringer i USA. Når gjelden vokser, vil dette endre seg. I 2030 vil rentekostnaden beløpe seg til 2500 milliarder dollar - like mye som landets samlede helseutgifter i dag. Syv prosent av landets verdiskaping vil da måtte overføres til utlandet hvert år, anslår forskningsinstituttet.

I én forstand er slike fremskrivninger meningsløse. En dollarkrise, der internasjonale långivere stenger døren for den amerikanske valutaen, vil antagelig inntreffe lenge før gjelden får lov til å balle på seg til slike proporsjoner. Prognosen beskriver dermed en virkelighet som med stor sannsynlighet ikke vil inntreffe. Det er nettopp poenget.

Noen av verdens største fond varsler nå at de kutter ned på sine investeringer i statsgjeld, både i Storbritannia og USA. Amerikanske Pimco og Standard Life Investments sier til Financial Times at de frykter at obligasjonsmarkedene i disse landene vil komme under «intenst press» - ikke i 2030 - men i år. Derfor er de i stadig mindre grad lystne på å kjøpe britiske og amerikanske gjeldspapirer, noe som bidrar til å sende rentene opp.

Allerede i 2012 er størrelsen på den amerikanske statsgjelden ventet å passere landets bnp, ifølge Det internasjonale pengefondet.

Både i Storbritannia og i USA har de lange statsrentene (den effektive renten staten må betale på langsiktige lån) steget kraftig den siste måneden.

Økte renter er dårlige nyheter for økonomier som strever med å komme ut av en nedgangskonjunktur. Det samme gjelder den eneste effektive resepten mot for mye gjeld: bruke mindre og spare mer.

Det er også den medisinen økonomer, som bekymrer seg for utviklingen i de amerikanske statsfinansene, foreskriver. The Peterson Institute mener det amerikanske budsjettunderskuddet så fort som mulig må ned på tre prosent av bnp slik at underskuddene og gjelden ikke kommer ut av kontroll.

Men det er her Barack Obama og hans hær av økonomiske rådgivere under ledelse av Christina Romer må starte finnavigeringen. For akkurat når skal det kuttes? Dersom de statlige stimulansene forsvinner for fort, kan det også gå galt. I sin spalte i New York Times skrev nobelprisvinneren Paul Krugman sist søndag om «følelsen av 1937». Det var det året da president Teddy Roosevelt og Federal Reserve bestemte at økonomien endelig var frisk nok til å stå på egne ben og derfor fjernet de finans- og pengepolitiske krykkene. Resultatet var en ny nedtur som først tok slutt med utbruddet av Andre verdenskrig.

Selv om både nåværende sentralbanksjef Ben Bernanke og Christina Romer er eksperter på Den store depresjonen, er Krugman redd for at de vil gjenta feilgrepene som ble gjort da. De ekstraordinære tiltakene fra sentralbanken er allerede under avvikling, og effekten av Obamas krisepakke vil også ebbe ut. Altfor tidlig, mener Krugman, som advarer om at 2010 kan bli året som startet med håp og endte i sorg.

Les også: - Det blir særdeles spennende

Europa mot gjeldskrise

Storbritannia kan bli "det neste Hellas"

2010: Sjokk-spådommene

- Hellas er i en kritisk situasjon (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.