Snart halvannet år etter bankkollapsen på Island er analysene av hva som gikk galt, ganske klare.
Ved Norges Handelshøyskole i Bergen igår forsøkte to islandske økonomiprofessorer å si noe om hvordan det kunne skje, der og da - og hvordan utsikten er rundt neste sving. Ingen av svarene var lystige.
Det vi helt sikkert vet, er at da Island privatiserte bankvesenet på 1990-tallet, gikk de frigjorte banksjefene fra konseptene. De tok altfor stor risiko, mens reguleringsmyndighetene sov - ingen tok hensyn til at nasjonen ikke kunne gi noen vettig garanti for utlån mange ganger bnp.
Kollapsen kom, og islendinger flest må betale for elendigheten i år og tiår fremover.
Greit nok, men hvorfor akkurat der og da?
Fordi et korrupt system ble byttet ut med et annet, fremholdt professor Thorvaldur Gylfason fra Universitetet på Island.
Hans islandskfødte professorkollega Rögnvaldur Hannesson ved NHH mente at Island (som Norge?) hadde hatt mer enn sin utmålte dose økonomisk flaks gjennom det tyvende århundret. Andre verdenskrig og den kalde som fulgte, skapte pengeinnsprøytning fra briter og amerikanere som trengte baser. Så kom noen usedvanlig gode sildeår, før islendingene med hell utvidet fiskerigrensen på 1970-tallet. Prisen var en galopperende inflasjon, men det gikk på et vis. Den mørkeste stunden var da Den kalde krigen tok slutt og flaksen så ut til å ha rent ut.
Det var da man slapp bankene fri, noe som ikke var dumt. Måten det skjedde på, var til gjengjeld svært ugrei. Før privatiseringen hadde bankene vært politisk styrte. Men da de ble solgt, skjedde det på «russisk» vis, til enkeltpersoner med gode politiske forbindelser. Noe forenklet fikk hver av de to største partiene «hver sin bank». Prisen ble satt lavt - og det ble ikke gjort noe forsøk på å finne utenlandske eiere.
Enda verre: Da den hemningsløse ekspansjonen satte inn, brukte ikke politikerne det mest åpenbare verktøyet, skatt, til å stanse karusellen. Tvert imot: Ulikhetene begynte å øke raskt på Island, ettersom kapitalinntekter ble skattlagt mye lavere enn lønnsinntekt.
- Du skattlegger ikke dine venner, forklarte professor Gylfason.
Takken, skal man tro opplysninger som nylig er frigitt etter EØS-pålegg, var næringslivssponsing av de politiske partiene tilsvarende 90 amerikanske dollar per avgitte stemme mellom 2002 og 2006.
Oppvasken gjenstår. Islendingene misliker banksjefene som førte dem ut i elendigheten. De har heller ikke mye til overs for politikerne sine, men det er uvisst hvor stor forståelsen er av hvordan den politiske klassen har ført dem ut i uføret,
I Bergen ble det spådd solide straffer for de mest hemningsløse finansaktørene, etterhvert som sakene kommer for retten. Men det var frykt for at vennesystemet stadig skulle sikre at noen slipper unna.
Professorene hevet pekefingeren, og fremholdt at islendingene må si ja til Icesave-avtalen under folkeavstemningen som er varslet 20. februar - og deretter ja til EU-medlemskap. Men ifølge meningsmålingene har ikke islendingene til hensikt å følge noen av rådene.
Hvis ikke noen tvinger dem, og mye - svært mye - makt ligger faktisk i de andre nordiske hovedstedene. IMF-programmet for stabilisering er i hovedsak finansiert av de nordiske landene. Det er vi, ikke dogmatiske IMF-økonomer i Washington, som har satt betingelsen om at islendingene ordner opp i Icesave-affæren.
Alternativet er marginalisering; at Island går fra å være et fullverdig medlem av den nordiske familie, til å bli et slags Færøyene, preget av nedgang og avfolking.
Eller det som verre er:
- Privatiseringen var «russisk». Faren er at resultatet også blir «russisk»: et land ledet av en sterk mann innen rammen av et demokrati, sa professor Gylfason.
Det blåser hardt i vest.
Les også:
Flykter fra gjeldsslaveri
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.