Hvem har skylden for de høye norske matvareprisene? En knapp uke før matkjedeutvalget legger frem sin innstilling, er én ting klart: Utvalget, som ble oppnevnt av landbruksminister Lars Peder Brekk (Sp), kommer neppe til å svare samstemt på det spørsmålet. Mens representanter for handelsnæringen retter pekefingeren mot bøndene og andre leverandører, peker bøndene på de store matvarekjedene.
«Butikkbaronene tjener milliarder. Franchisetagere blir millionærer. Det ville ikke skjedd ved virksom konkurranse», skriver Senterpartiets Per Olaf Lundteigen i et innlegg i DN.
Ikke det?
Den utvandrede norske skipsrederen John Fredriksen kontrollerer rundt regnet ti prosent av verdens flåte av store råoljetankskip. Det er nok til å gjøre Fredriksen til verdens største tankreder, men ikke nok til at han kan dirigere tankratene - de svinger med globale økonomiske konjunkturer og antall skip i markedet. Er etterspørselen høy, og det er vanskelig å få tak i båter, er ratene høye og Fredriksen og andre redere tjener bøttevis med penger. Står skipene i kø, som nå, må rederne ta til takke med fraktrater som ikke engang dekker kostnadene.
Konkurransen er med andre ord svært virksom. Likevel er det noen, deriblant Fredriksen, som i årenes løp har tjent milliarder.
Det er banalt, men det er et faktum de mest høylytte kritikerne av kjedene ofte overser: Størrelsen betyr noe. Ikke fordi en kan diktere markedsprisene, men fordi selv beskjedne marginer resulterer i milliarder i fortjeneste bare volumet er høyt nok.
Omsetningen i det norske dagligvaremarkedet var ifjor på 138,5 milliarder kroner og deles hovedsakelig mellom de fire aktørene NorgesGruppen, Reitan Gruppen, Coop og svenske Ica. Den største av dem, NorgesGruppen, tjente 1,9 milliarder kroner før skatt. Det er selvsagt mange penger, men med en markedsandel på 40 prosent blir ikke marginen større enn drøye tre prosent. Det er ikke et tall som lukter av monopolprofitt.
Det betyr ikke at konsentrasjonen i detaljistleddet er uproblematisk. Utfordrere til de etablerte kjedene de siste årene, som Lidl og Smart Club, har feilet. Det kan tyde på et marked med betydelige etableringshindre. Da sier både teori og praksis at en skal være på vakt mot mulig prissamarbeid. Lundteigen har rett i at butikkbaroner ikke er annerledes enn andre kapitalister i den forstand at de egentlig ikke ønsker seg konkurranse og at myndighetene derfor må passe på.
Det har også myndighetene gjort. I 2007 satte for eksempel Konkurransetilsynet en stopper for kjedenes ukentlige utveksling av detaljert prisinformasjon gjennom rapportene fra analysebyrået AC Nielsen. Konkurransetilsynet har dessuten pålagt kjedene å rapportere avtalene de inngår med de store leverandørene.
Med god grunn. For maktkonsentrasjonen er også stor i leverandørleddet.
For noen år siden forsøkte Tine å presse ut konkurrenten Synnøve Finden fra butikkhyllene på Rema 1000. Det resulterte i en dom i Borgarting lagmannsrett for misbruk av dominerende stilling. Tidligere i år fikk Nortura påpakning av Jæren tingrett for å ha utnyttet sin monopolstilling i produksjonsleddet til å skvise konkurrenten Jærkylling.
Men de bondeeide bedriftene Nortura og Tine omfattes ikke av mandatet til matkjedeutvalget. Det gjør heller ikke importvernet, tollsatsene på importerte landbruksprodukter.
Det kunne jo tenkes at noen ville snuble over den egentlige grunnen til de høye, norske matvareprisene.
Les også:
- Rema-modellen får frem det beste i mennesket
På innsiden: Mat og makt
<b>Ville strupe Rema-modellen</b>
<b>Matkjedene truer leverandører </b>
På innsiden: Skitten slakt
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.