Lave renter og høy lønnsvekst gir mer penger til i lommeboken til den jevne norske arbeidstager. Men det som er gode nyheter for arbeidstagerne kan være dårlige nyheter for arbeidsgivere.
DN skrev denne uken om pensjonsbomben i Gjøvik kommune. Rådmann Trond Lesjø fikk nylig beskjed av kommunens forsikringsselskap KLP at premien i pensjonsordningen ville øke med nærmere 50 prosent.
Det er kombinasjonen av krise ut og gode tider hjemme som er forkl#229en. Mens krisen har bremset lønnsveksten i de fleste andre land, har norske lønninger fortsatt ufortrødent oppover. Da offentlige pensjoner skal sikre de ansatte en viss andel av den lønnen de har når de slutter, som oftest 66 prosent, blir regningen for arbeidsgiver større, jo høyere lønnen er.
I tillegg bidrar lavere renter og dårlig børsavkastning til å forsterke problemet. Jo lavere avkastning en kan vente å få på pensjonsmidlene, desto mer må spares for å finansiere en gitt sluttsum frem i tid.
Lave, lange renter skaper i tillegg trøbbel for pensjonsleverandørene, forsikringsselskapene som forvalter midlene. I det norske systemet er de pålagt å garantere en viss avkastning på kundenes midler hvert år. Denne garantien ble nylig senket til 2,5 prosent på ny opptjening. Problemet er at den på tidligere opptjening kan være både tre og fire prosent, slik at den gjennomsnittlige garantien selskapene må levere er langt høyere.
I en verden der investorer er villig til å plassere penger til null prosent rente, bare kapitalen er trygg, sier det seg selv at det blir utfordrende å garantere en årlig avkastning på tre-fire prosent. Selv 2,5 prosent kan bli vanskelig nok.
Flere begynner derfor å bli alvorlig bekymret for helsetilstanden til livselskapene. Styreleder Stig Grimsgaard Andersen i Grieg Investor skriver i DN onsdag at selskapene risikerer å bukke under og at staten i verste fall må ta over.
Spørsmålet er hva som kan gjøres.
Private bedrifter har forlengst begynt å tilpasse seg økte pensjonskostnader ved å legge ned eller lukke ordninger som garanterer ansatte en viss andel av sluttlønnen i pensjon, såkalte ytelsesordninger. I stedet tilbyr de sine ansatte innskuddspensjon, der arbeidsgiver setter av en del av lønnen til pensjonssp#229 hvert år. Da blir børsfall og lave renter arbeidstagers hodepine i stedet for arbeidsgivers.
Denne muligheten har ikke kommunene, med mindre de går løs på tariffavtalene i offentlig sektor. For kommunene er imidlertid problemet mindre akutt. I motsetning til private bedrifter trenger de ikke å ta hele pensjonsregningen med en gang, men kan fordele den over flere år.
Men før eller siden vil økte pensjonskostnader merkes i budsjettene. Når kommunene må bruke mer penger på pensjon, vil det bli mindre penger til andre ting.
«Vi vil fort oppleve at skole og eldre blir satt opp mot pensjonsregningen», sier rådmann Trond Lesjø, som mener de offentlige tjenestepensjonene må reformeres dersom de skal overleve.
Også fra livselskapene, som sliter med å tilpasse seg nye og strengere kapitaldekningskrav fra EU, ropes det at reglene for tjenestepensjon må endres.
Det er sikkert mulig å gjøre systemet bedre, men det er neppe mulig å gjøre alle fornøyd.
Det grunnleggende problemet er at garantert avkastning blir dyrt, når renten på sikre plasseringer er lav. Det gjør også ytelsespensjon dyrt. Det er et faktum det er vanskelig å reformere seg bort fra.
Les også:
Tikkende pensjonsbombe i kommunene
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.