«Den ene strør ut og får ennu mere; den andre holder tilbake mer enn rett er, og det blir dog bare fattigdom.»

Salomos ordspråk 11: 24-25

Da den amerikanske sentralbanksjefen Ben Bernankes avholdt sin halvårlige høring onsdag og torsdag, beskrev han situasjonen i amerikansk og internasjonal økonomi som uvanlig usikker.

Samtidig foregår det en intens debatt blant økonomer og politikere om hva som nå er riktig medisin, og flere tar til orde for at myndigheter i nesten alle land må kutte underskuddene og redusere gjelden. Kort sagt spare.

Men hvis alle øker sp#229en samtidig, kan det ende med at ingen får spart mer.

Forutsetningen for at noen skal spare er at andre lever over evne. Det som er en fordring for en person vil alltid være gjeld for en annen. Tyskland og Kina kunne ikke hatt så store overskudd hvis ikke andre land hadde hatt tilsvarende underskudd. Verden som helhet kan ikke gå med overskudd. Den går riktignok med underskudd, men det skyldes statistiske feil og ikke import fra månen.

Likevel virker det ofte som om tyske og kinesiske politikere prøver å fortelle at dersom bare alle andre hadde vært som dem, så hadde alt gått bra. Men det hadde det ikke. Da hadde det gått helt galt. Sp#229ens paradoks kalles det og er det vi bør frykte nå.

Den engelske økonomen John Maynard Keynes oppdaget paradokset, men andre mener at det har røtter tilbake til både Salomos ordspråk og den hollandske filosofen Bernard Mandeville. Han skrev diktet «Fabelen om biene» som også hadde tittelen Private synder/Offentlige goder. Her påpekte han at det kunne være en fordel for landet som helhet at den enkelte levde ut sine lyster og la måtehold og sp#229 på hyllen. Han var innom de samme tanker som Adam Smith senere kalte «den usynlige hånd», som sørger for at selv om den enkelte bare tenker på seg selv, for eksempel å skaffe seg størst mulig inntekt, kan det likevel være til fordel for resten av samfunnet. Den vanligste grunnen til at bakeren selger brød er å tjene penger, ikke å mette verden.

Men det er sp#229ens paradoks som truer verden nå. Det paradokset er på en måte det omvendte av den usynlige hånd. Selv om sp#229 kan være veien til rikdom for den enkelte, vil det knekke veksten og velstanden dersom alle forsøker å øke sp#229en samtidig.

Det var denne grunnleggende innsikten som gjorde at myndigheter i nesten alle land møtte finanskrisen med en kraftig økning i offentlig pengebruk. Oppgangstidene før finanskrisen var preget av en sterk låneiver og gjeldsoppbygging i private husholdninger. Da bankene vaklet, kreditten stoppet opp, ledigheten økte og boligene falt i verdi, fikk husholdninger flest et intenst behov for å spare.

Det var for å skape rom for denne sp#229en offentlige myndigheter økte sine underskudd. Det var fordi de visste at dersom både offentlig sektor og privat sektor kutter i budsjettene samtidig, så stopper det meste opp. Derfor påtok statene seg rollen med å gå med underskudd, mens husholdningen frenetisk forsøkte å bedre sin balanse.

Det samme må gjøres på internasjonalt plan. Underskudds- og overskuddsland må bytte roller. De som lenge har gått med overskudd og bygget seg opp store fordringer og dermed har råd til å gå med underskudd, bør gjøre det.

Underskuddslandene i EU og USA må spare. De har levd over evne. For at de skal ha overskudd, må de tidligere overskuddslandene Tyskland, Kina og Japan gå med underskudd. Og forsåvidt Norge. Ingen ting tyder på at dette er aktuell politikk for noen av overskuddslandene. Det kan være farlig for verdensøkonomien.

Les også: Storbritannia må forberede seg på sjokk-sp#229

-Dramatiske kutt - eller økonomisk ruin

- La landene gå konkurs (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.