Brasils finansminister Guido Mantega advarte på førstesiden av Financial Times igår mot den internasjonale valutakrigen som er under opptrapping. Det er en høyst betimelig advarsel.

USA og Kina har ligget i krangel om valutakursen på dollar mot renminbi i årevis. Men etter at USA gikk inn i finanskrisen og arbeidsledigheten kom opp i ti prosent har krigen fått mer alvor. Det så ut som Kina bøyde av i sommer da regimet ga beskjed om at valutakursen ikke lenger skulle følge dollaren slavisk. Men det ble stort sett med ordene, og nå begynner amerikanerne å bli lei.

Det gjør mange andre land også, og det er ikke lett å si hvem de er mest lei av. USA som ikke klarer å rydde opp i egen økonomi, eller Kina som har tatt markedsandeler i årevis. Men Kina er verdens vekstmaskin. Landet har penger, er stor investor og storkunde hos mange andre land.

Derfor har ikke USAs finansminister Timothy Geithner det lett når han prøver å få andre landene til å støtte kritikken av Kina på det kommende G20-møtet i november.

Men når overskuddslandet Kina insisterer på en fastkurspolitikk, reduserer det viljen hos andre land til å la være bruke valutakursen aktivt i kampen om internasjonale markedsandeler. Japan brøt sitt seks år lange selvpålagte tabu om å gripe inn i valutamarkedet for å påvirke valutakursen for to uker siden. Sveits har holdt på en stund, og brasilianerne har selv solgt egen valuta for å svekke den, men det ble gjort gjennom et statlig fond og ikke via sentralbanken.

Sjeføkonom Richard Koo i Nomura Research Institute mener Japan fortjener takk for at landet i hele seks år lot være å bruke intervensjoner i markedet for å svekke yenen. Og at den som bør takkes er tidligere statsminister Taro Aso som styrte Japan da Lehman gikk konkurs og utløste dagens internasjonale finanskrise. Aso er historiker og han visste hva som skjedde i en tilsvarende situasjon på 1930-tallet, skriver Koo i en kommentar på economist.com. Da fulgte proteksjonisme i kjølvannet.

Når land starter med konkurrerende devalueringer hvor målet er å ha den svakeste valutaen, følger gjerne handelskrig i kjølvannet. Begge deler handler om å ta markedsandeler internasjonal og beskytte innenlandsk aktivitet og arbeidsplasser.

Det oppleves som spesielt provoserende når land med overskudd i utenrikshandelen begir seg inn på devalueringer. De selger tross alt mer enn de kjøper av andre, og det betyr at andre går med underskudd. Nå er det USA som har det største underskuddet, mens Kina og Japan er store overskuddsland. De fleste synes derfor Kina burde la renminbi styrke seg mot dollaren og at Japan burde holde seg unna intervensjoner.

Men Japan har årevis med lav vekst bak seg, og Kina har en hær av fattige mennesker som gjerne vil ha jobb i eksportindustrien. De mener USA kan takke seg selv for ikke å ha holdt orden i eget hus, mens mange amerikanere mener krisen skyldes at kineserne har tatt jobbene deres.

Kineserne bør ikke undervurdere faren ved å tirre amerikanerne i dagens vanskelige økonomiske situasjon. Når det gjelder å beskytte egne markeder, har USA flere ganger tidligere vist at landet kan gå ganske hardhendt til verks. Amerikanske politikere bruker de virkemidlene de tror de trenger.

I juni 1930 vedtok de Smoot-Hawley-loven som økte tollbarrierene til historiske høyder, og bidro med det til den store depresjonen på 1930-tallet som rammet USA minst like hardt som resten av verden.

En handelskrig må unngås nærmest for enhver pris, og det krever at de store landene slutter fred om valutakursene. Kineserne kan gjøre både seg selv og verden en stor tjeneste ved å løsne på egen valuta.

Les også: - Det siste vi trenger nå

- Det pågår en valutakrig (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.