Hva er det med Berit Kjøll som provoserer sånn?

Dagbladets sportskommentator Esten O. Sæther har en forklaring på hvorfor ikke idrettspresident Berit Kjøll tok en klar rolle utad i sjakkforbund-striden. Han mener det er åpenbart at hennes bruk av pr-byrå i valgkampen har gjort at hun «har mistet den innflytelsen og makten vervet som president i Norges største frivillige bevegelse burde ha gitt henne».

Kanskje det. Og kanskje er grunnene mer pragmatiske. Sjakkforbundet er ikke medlem av Norges idrettsforbund (Nif). Kjøll har akkurat tiltrådt. Det er sommerferie. Nif har dessuten vært tydelig på hva det har ment og erklærte umiddelbart sin glede da Sjakk-kongressen sa nei til å inngå 50 millioneravtalen med bettingselskapet Kindred.

Det er viktig og interessant å vise frem hvordan maktmennesker sikrer seg posisjon. Kjøll har svart åpent på spørsmål om pr-arbeidet. Sæther mener hun burde fortalt det av seg selv, før noen spurte. Alt annet er mistenkelig hemmelighold. Men til alle høytidsstemte kritikere med svakhet for vafler, gymsalshelger og festtaler: Råd og hjelp til å skrive pressemeldinger og kronikker til folk og organisasjoner som ikke holder seg med egne informasjonsavdelinger, er ikke ensbetydende med demokratiets sammenbrudd. Kanskje er det ikke engang uforenlig med et engasjement for frivilligheten.

Kjølls provokative kraft skyldes antagelig flere ting. Hun er uten fartstid i Nif. Hun kommer fra godt betalte toppjobber og styreverv, har etterutdannelse fra eliteinstitusjoner og bor i dyr bolig på Nesøya utenfor Oslo. Hun liker sprangridning og kjører kabriolet. Hun er kvinne og 63 år. På toppen av det hele vet hun ikke hvordan hun skal oppføre seg når hun vinner valg. Ifølge en billedtekst i Dagbladet jublet hun «som hun skulle ha vunnet i yatzy på hyttetur med familien». Virkelig, dagbladdesken?

Kanskje kan eksplosiviteten i cocktailen Kjøll bidra til å forklare at Dagsavisen, et redaktørstyrt landsdekkende medium, kan lire av seg en kommentar som nærmest ikke står til troende. Nyhetsredaktør Lars West Johnsen skrev da Berit Kjøll var valgt at «Hun har en kapital hun kan shoppe posisjoner for (...) En imponerende cv. Flink pike». Videre kan West Johnsen forklare at Kjøll brukte «sin ungpikene sjarm helt til baren var stengt», for å vinne. Hva? Satt hun oppe og drakk, også? «Det blir ikke mer elite enn Berit Kjøll. Det er et faktum», konkluderer West Johnsen. Så kommer det som trolig forklarer hele ranten: «Nei. Ikke en celle i min kropp kan identifisere seg med Kjøll».

Det er utfordrende å analysere ledelse og lederegenskaper. En leder er gjerne god og ikke god, avhengig av hvem man snakker med. Avstanden mellom lederegenskaper og personlige egenskaper er ofte liten. Fristelsen til å bringe til torgs rene følelsesbaserte meninger og la seg styre av antipatier i vurderingene, er stor.

Samtidig er det klart at ledelse ikke en privatsak. Utøvelse av ledergjerningen har potensielt store konsekvenser for mange mennesker, både direkte og indirekte. Da gjelder det å holde hodet kaldt, og vurdere folk på deres ytringer, handlinger og meritter.

En granskningsrapport om valgkampen blir lagt frem i november. Den vil vise om det foregikk noe som for alvor bør svekke tilliten til Kjøll. Blant flere enn dem der cellene krøller seg i antipati allerede i utgangspunktet.