Flyktninger som kryper under piggtråd på grensen mellom Serbia og Ungarn. Kaos på togstasjonen i Budapest. En druknet treåring på stranden i Tyrkia.
Gjennom sommeren har strømmen av flyktninger bare vokst. Dramaet og tragediene er kommet nærmere. Det store antallet gjør at behovet er blitt akutt for en samordnet europeisk innsats. Bildene av tragediene gjør at presset øker for at den skal komme på plass.
Til nå har ikke EU-landene klart å samle seg om hvordan situasjonen skal håndteres. Europakommisjonen forsøkte før sommeren å få til en fordeling av flyktningene mellom EU-landene, men mislyktes. Mandag om en drøy uke møtes EUs innenriks- og justisministre i Brussel for å gjøre et nytt forsøk.
Norge deltar ikke på møtet i Brussel. Men Norge er en del av det grenseløse Europa gjennom Schengen-avtalen, med felles kontroll ved yttergrensene. Norge er en del av EUs flyktningepolitikk gjennom Dublin-konvensjonen, med felles regler om prosedyrer for behandling av asylsøknader, blant annet regelen om at første land skal behandle søknaden.
Om Norge ikke kan bidra rundt forhandlingsbordet i Brussel, kan Solberg bidra på forhånd. Statsminister Erna Solberg bør gi en klar beskjed: Dersom EU-landene klarer å bli enige om en felles fordeling av flyktningene, vil også Norge være med.
Europaminister Vidar Helgesen signaliserte det samme i mai. Siden den gang er utfordringen vokst.
Europakommisjonens forslag før sommeren var en fordeling basert mest på landenes folketall og økonomi og litt på arbeidsledighet og antall flyktninger landene alt har tatt imot. En slik mal kan også brukes for å finne ut hva en norsk andel i en europeisk dugnad bør være.
Solberg blogget denne uken om at Norge alt tar ansvar og er blant de landene i Europa som tar imot flest overføringsflyktninger. Men det handler ikke om overføringsflyktninger nå. Det handler om flyktningene som kommer hit på egen hånd. Solberg bør si tydelig at Norge er rede til å bidra i en samordnet europeisk innsats for å ta imot dem.
Men det er bare en del av den innsatsen som trengs. Debatten handler nå mest om flyktningene som kommer til Europa. Men de fleste syriske flyktninger er fremdeles i Syria eller i nabolandene.
De sterke bildene og strømmen av flyktninger inn i Europa gjør at det store flertallet av flyktninger igjen kommer i bakgrunnen. Altså akkurat som i våre hjemlige Syria-forhandlinger før sommeren, der det handlet mest om å hente noen få tusen hit og handlet for lite om de 4,1 millioner flyktningene i Syrias nærmeste naboland. Verden har bidratt med bare 37 prosent av det FNs høykommissær mener trengs av penger for å dekke behovene for flyktningene i nærområdet.
Det er naturlig at oppmerksomheten rettes mot flyktningene som kommer inn over EUs grenser. Men flyktningene er stort sett ikke i Europa. De er i Syria, Jordan, Libanon og Tyrkia. Og krisen er tross alt ikke i Europa. Den er i Syria.
EU trenger en felles plan for å ta imot flyktningene som kommer hit. Enda viktigere er at det trengs langt mer hjelp til det flertallet av flyktninger som ikke reiser så langt. Og det aller viktigste er en sterkere innsats for å få gjort noe med årsaken til at folk flykter, nemlig krigen i Syria.
Hvis Europas innsats for å ta imot flyktningene ikke kombineres med tiltak for at færre skal legge ut på farefull ferd og for at færre skal måtte flykte, vil politikken ikke være særlig holdbar.
Det trengs en europeisk dugnad, og Norge må bidra. Men den må handle om mer enn det som skjer i Europa. Det verste skjer ikke her.
Les hele avisen(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.