Mandag morgen sendte privateskoleeieren Anthon B. Nilsen ut en pressemelding der det fremgår at selskapet betaler tilbake 105 millioner kroner.
Man skulle kanskje tro tilbakebetalingen innebar en innrømmelse fra ABN-konsernet, et selskap som eies av Peder og Nicolai Løvenskiold og en veldedig stiftelse, av klanderverdig omgang med høyskolelovens utbytteforbud.
Det er den ikke. Bakgrunnen for tilbakebetalingen er ifølge pressemeldingen «det bildet som er skapt i mediene av at eierne av skolen på uberettiget vis har tatt kapital ut av den sammenslåtte høyskolen Westerdals Oslo ACT.»
Det medieskapte bildet ABN-konsernet viser til, er reportasjer i Dagens Næringsliv som har beskrevet en rekke transaksjoner i 2013 som involverte Westerdals reklameskole, Nordisk Institutt for Scene og Studio samt Norges Informasjonstekniske høgskole.
Disse transaksjonene samt en påfølgende fusjon året etter, førte til at 105 millioner kroner ble flyttet fra skolene til morselskapet Anthon B. Nilsen skoledrift AS. «Det var en måte å frigjøre tidligere innskudd kapital vi har investert i bedriftene,» forklarte Peder Løvenskiold til DN.
73 millioner kroner var ifølge samme Løvenskiold en «regnskapsmessig gevinst» som på lengre sikt ville komme aksjonærene, Løvenskiold-brødrene og stiftelsen, til gode.
Hvis dette ikke er «å ta ut kapital», hva er det da? Og hvis pengene ikke ble tatt ut i første omgang, som ABN hevder, hvordan kan de da betales tilbake? Det er kanskje derfor konsernet i pressemeldingen ikke snakker om tilbakebetaling, men om «eliminering av kapitaleffekten».
Skolenes formidable egenkapital ble som følge av sammenslåingen erstattet med gjeld. Slik sett ble ikke skolekassen tømt nå, den skulle tømmes ved hjelp av avdrag de neste ti årene.
Mye tyder på at det også var et vesentlig poeng med måten fusjonen ble gjennomført på. «Jeg kan ikke se at salget har noen annen forretningsmessig begrunnelse,» sa professor Thore Johnsen ved Norges Handelshøyskole til DN om den valgte modellen.
Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) bedyrer at «vanlige rutiner» for oppfølging er blitt fulgt, noe om innebærer at departementet venter på skriftlige kilder som årsrapporter, før det agerer. Den «særskilte oppfølging» som departementet tidligere lovet Riksrevisjonen, er vanskelig å få øye på.
Når først departementets maskineri starter opp, kverner det imidlertid ut gode spørsmål.
Hvorfor var det nødvendig med konserninterne salg før de tre skolene ble fusjonert? Hvorfor ble ikke den normale og enklere fremgangsmåten i aksjeloven for sammenslåinger av selskaper med samme eier, fulgt?
Man kan mistenke at svaret er at det da var blitt mindre penger å fordele blant eierne. Finnes det andre gode forklaringer, har ABN foreløpig ikke kommet opp med dem.
Tilhengere av dagens utbytteforbud vil si at noe må gjøres med det offentlige kontrollapparatet. Isaksen peker i et intervju med NRK på mangelfullt regelverk og etterlyser en debatt om departementet i det hele tatt bør være kontrollinstans.
Men selv om kontrollen blir bedre, vil problemet med skoleeiere som tar utbyttet ut bakveien neppe forsvinne. Som Thore Johnsen påpeker, forutsetter utbytteforbud en gavmildhet som sjelden er tilstede blant kapitalister. Resultatet av forbud blir fort kreative omgåelser.
Som unnskyldning for brødrene Løvenskiold og ABNs finansielle krumspring fungerer det selvsagt dårlig. De visste godt hva de gikk inn i. De står igjen med liten troverdighet.
Les hele avisen(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.