Trygdetrøbbel

Arbeidsminister Robert Eriksson varslet igår at han nå vil gå i gang med å reformere det norske velferdssystemet.

Hva en omlegging konkret innebærer er så langt ikke klart, men i VG skisserer Eriksson blant annet at det i større grad enn i dag skal lønne seg å jobbe og at det skal bli vanskeligere å ta med trygdeytelser ut av landet

Det er sannsynligvis vanskelig finne noen som er veldig uenig i noe av dette. Ideen om at det skal lønne seg å jobbe er for eksempel helt grunnleggende i arbeidslinjen, som det har vært bred enighet om i årevis. Det er likevel mye som tyder på at enigheten stopper når virkemidlene konkretiseres.

Ett helt ferskt eksempel er forskjellen i alderspensjon til dem som står i arbeid til de blir pensjonister og til dem som tidligere har vært uføretrygdet. Når uføre blir alderspensjonister, blir de delvis skjermet for såkalt levealdersjustering. Levealdersjustering innebærer at den årlige alderspensjonen reduseres i takt med økt levealder. Begrunnelsen for å skjerme uføre er at mens arbeidstagere flest kan kompensere for levealdersjustering ved å utsette pensjonsalderen, er det vanskelig for en som er arbeidsufør.

Konsekvensen er imidlertid at en alderspensjonist som har vært ufør før pensjonsalderen, vil sitte igjen med mer enn en sliter som har bitt tennene sammen og stått i arbeid frem til pensjonsalder. I regjeringsplattformen varslet Høyre og Frp at de ville fjerne denne skjermingen, men i helgen kunne Klassekampen fortelle at Venstre setter foten ned for endringen.

Dilemmaet i velferdspolitikken er at jo mer lønnsomt det skal være å jobbe, jo lavere må trygdeytelsene være. Samtidig er det grenser for hvor lave trygdene kan være hvis det fortsatt skal kalles en velferdspolitikk.

Eriksson er også forsiktig med å signalisere kutt i ytelser, selv om han ikke utelukker det.

Derimot er han tydelig på at han vil stille strengere krav til aktivitet fra dem som mottar offentlige ytelser. Aktivitetskrav er godt i tråd med anbefalinger fra mange arbeidslivsforskere, og kan vise seg å være et kinderegg.

For det første kan det bidra til at trygdede får en kvalifisering eller erfaring som gjør det lettere å komme i arbeid helt eller delvis. Selv mange som er definert som 100 prosent uføre kan ha en restarbeidsevne hvis de får den rette omskoleringen eller jobbmuligheten.

For det andre kan krav om å delta på en aktivitet gjøre trygdetilværelsen mindre attraktiv for dem som er fristet til å misbruke systemet.

For det tredje vil et aktivitetskrav gjøre det vanskeligere å reise ut av landet, og dermed reduseres muligheten for trygdeeksport.

Men også her er det i gjennomføringen at motforestillingene dukker opp. For hva slags aktiviteter skal Eriksson kreve? Han vil bruke private sosiale entreprenører for å få unge «pøbler» på rett kjøl, men det vil neppe monne hvis målet er å nå ut til de mange hundre tusen Eriksson viser til at står utenfor arbeidslivet. Arbeidsgivere står ikke i kø for å sysselsette folk med redusert arbeidsevne, selv om de har deltatt på kvalifiseringstiltak.

Tre av landets fremste arbeidslivsforskere, Steinar Holden ved Universitetet i Oslo og Knut Røed og Simen Markussen ved Frischsenteret, lanserte for et par år siden en omlegging av uføresystemet som innebærer en mulig løsning. De tre foreslo på den ene siden at uføre i utgangspunktet skal være på jobb full tid selv om de ikke kan yte fullt ut. Dette kunne være én måte å realisere Erikssons ambisjon om aktivitetskrav. Samtidig foreslo de å pålegge store bedrifter å ha en viss andel uføre blant sine ansatte. Slik ville de skape et arbeidsmarked for uføre. Den delen av en aktivitetsreform vil være minst like omstridt som å kreve at trygdede skal jobbe.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.