Vestlige politikere reagerte skarpt og kalte det et uakseptabelt brudd på folkeretten da Russland annekterte Krimhalvøya ifjor vinter. Russisk militærstøtte til russiske opprørere i Øst-Ukraina er kraftig fordømt og omfattende sanksjoner iverksatt.
Bildet som nå avtegner seg, er at president Vladimir Putin langt på vei likevel får det som han vil – og trolig uten forlengede straffereaksjoner – i spillet om Ukraina.
Vestlige land er ikke i nærheten av å bruke militær makt mot russisk aggresjon. Tvert imot er det en økende erkjennelse av anneksjonen av Krim er de facto og at deler av Øst-Ukraina blir i permanent unntakstilstand, det som kalles en «frosset konflikt». Minsk 2-avtalen skisserer at utbryterregionene under kontroll av russiske opprørere i øst får en grad av selvstyre. Regjeringen i Kiev frykter at et slikt selvstyre vil gi russisk veto mot Ukrainas ønske om integrasjon vestover. Denne løsningen vil i stor grad ivareta Putins behov for å ha kontroll over Ukraina. Selv om dragkampen fortsetter, innses det på vestlig hold at det er denne veien det går. Det betyr også at ukrainsk Nato-medlemskap blir umulig.
Donald Tusk, presidenten for Det europeiske råd, argumenterer for at EU må fortsette sanksjonene mot Russland inntil våpenhvileavtalen for Øst-Ukraina er gjennomført. Det er langt fra sikkert at han får gjennomslag når fristen går ut i juni. Det er økende splittelse på vestlig side, og EUs 28 medlemsland må være enige om å forlenge sanksjonene. Land som Ungarn, Østerrike, Slovakia og Tsjekkia er skeptiske til å forlenge sanksjonene. Flere vil følge.
Russlands strategi er å bryte det vestlige samholdet og spille på motsetninger internt og mellom EU-landene. Putin har selv nylig vært på besøk hos statsminister Viktor Orbán i Ungarn, han tok imot Italias statsminister Matteo Renzi forleden, og 8. april kommer Aleksis Tsipras på besøk til Moskva. Kreml forsøker å hanke inn så mange politiske forbundsfeller som mulig.
Den kjente Russland-eksperten og skribenten Anne Applebaum mener Putin fører en krig mot Vesten han er i ferd med å vinne. Planen er å delegitimere Nato, undergrave EU og splitte den vestlige alliansen. Kreml jobber systematisk for innflytelse i vest, ikke minst gjennom kontakt med regjeringer og krefter som kan tjene Russlands sak. Det betyr for eksempel å støtte opp om protestpartier – enten det er til høyre eller venstre.
Hellas er et godt eksempel. Det første Syriza og Tsipras gjorde da de kom til makten i Hellas, var ikke å protestere mot EUs økonomiske politikk, men mot sanksjonene mot Russland. Hensikten er å sikre gresk eksport, men også å bruke kortet som pressmiddel i gjeldsforhandlingene med Tyskland.
Ikke bare politiske, men også økonomiske bånd knyttes. Statsminister Viktor Orbán har for eksempel ønsket et omfattende samarbeid med russerne om bygging av atomreaktorer, men fikk nei av Euratom (Det europeiske atomenergifellesskap). Orban har ikke lagt skjul på at han foretrekker «illiberale demokratier» som Tyrkia, Kina og selvfølgelig Russland.
Tsjekkias sittende og omdiskuterte president, Milos Zeman, ble åpent finansiert i 2013 av Lukoil, det russiske energiselskapet. Zeman er Putin-venn og argumenterer iherdig mot sanksjonene.
Det er også kommet frem at en russisk-tsjekkisk bank har gitt store lån til Front National og Marine Le Pen i Frankrike.
Selv i Polen, som er trofast Nato-alliert, er det en opposisjon som mener alt som har skjedd etter 1989, har vært en katastrofe og som heier på Putin.
Anne Applebaum, og mange Russland-eksperter med henne, mener det blir mer og mer tydelig hva som er Putins ambisjon: å gjenreise og tydeliggjøre Russland som stormakt – en stormakt en må regne med. Da er de fleste midler tillatt. Det er Putins masterplan.
Les hele avisen her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.