De ukrainske regjeringsstyrkene er i ferd med å vinne borgerkrigen. Opprørerne øst i landet mister kontrollen over stadig nye områder. Det er meldt om gatekamper i opprørshovedstaden Luhansk og press på de ytre forsvarslinjene i separatist-kontrollerte millionbyen Donetsk.
Samtidig har diplomatiet kommet i gang. Tysklands forbundskansler Angela Merkel besøker Kiev førstkommende lørdag, mens Russlands president Vladimir Putin vil møte Ukrainas president Petro Porosjenko i Hviterussland på tirsdag.
Separatistene og Russland ønsker en umiddelbar våpenhvile. Kiev-regjeringen er mindre interessert så lenge den er i ferd med å slå ned opprøret militært. Vesten er bekymret for hva Putin vil gjøre hvis hans klienter risikerer et ydmykende nederlag
Separatistene har de siste ukene forsøkt å gi opprøret et ukrainske ansikt. Statsministrene i «Folkerepublikken Donetsk» og Luhansk-regionen har sammen med andre regjeringsmedlemmer – alle russiske statsborgere – blitt erstattet med ukrainere. Om utskiftingene har vært politisk begrunnet har de neppe styrket opprørerne militært. Flere av de avgåtte lederne hadde bakgrunn fra det russiske forsvaret, de nye er sivilister.
Krigen kan altså gå mot slutten. Etterspillet kan bli langt og smertelig. Over 2000 mennesker er drept siden midten av april, 150.000 mennesker er internt fordrevne og nær 190.000 har flyktet over grensen til Russland.
En slutt på krigføringen kan bringe frem sannheten om hva som skjedde. Det vil bli svært ubehagelig – for noen. I kjernestridsspørsmålene er bare én sannhet er mulig: Enten har Russland gitt omfattende militærhjelp og opplæring til opprørerne, eller så har det ikke skjedd. Separatistene er hovedmistenkte for nedskytingen av det malaysiske passasjerflyet i juli. Sannheten kan forsure forholdet mellom Vesten og Russland i årevis, selv om våpnene tier.
Og selv om opprøret i Øst-Ukraina blir slått ned, vil Russland ikke gi tilbake den annekterte Krimhalvøya. Dette var årsaken til de første begrensede vestlige sanksjonene mot Russland. Den langt hardere tredje runden med sanksjoner ble begrunnet med den direkte russiske innblandingen i konflikten. Hvordan det hele tar slutt, som følge av en avtale med Russland eller ved at opprørerne taper krigen, kan avgjøre om og hvor fort forholdene kan normaliseres.
Forsoningsarbeidet internt i Ukraina vil bli vel så tøft. Kriger skaper bitterhet og en blodig finale kan gjøre vondt verre. Det kulturelle skillet mellom den ukrainskspråklige vestorienterte majoriteten og de russiskspråklige i øst består. Faren er at den seirende parten lar det gå kollektivt ut over den russiske minoriteten.
Den politiske eliten i Kiev har gjennom tiår vist seg korrupt, økonomisk udugelig og sliter med en flokk ekstreme nasjonalister.
Det er uklart hvor mye sanksjonene har påvirket Moskva. Ulike rapporter tyder på at Putin ikke ventet så harde tiltak. Frykten for enda mye mer av det samme kan ha skremt ham fra en direkte intervensjon, men få vet.
Vesten har en langt klarere mulighet til å presse regjeringen i Ukraina. Landet var i en elendig økonomisk tilstand før opprøret, nå er det på konkursens rand.
EU og USA ønsker en stabilisering i regionen, og vil ha garantier for språklige og demokratiske rettigheter for den russiske minoriteten. Pengehjelpen vil komme med klare betingelser.
Fasit for Putins Ukraina-politikk kan bli at han vant Krim, men skremte Ukraina til å vende seg mot vest for overskuelig fremtid.
Opprydningen vil koste dyrt for et EU som har andre ting å bruke penger på. Unionen har ikke råd til mange slike seire.
Kjetil Wiedswang er kommentator i Dagens Næringsliv.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.