Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen har blandet seg inn i den bitre konflikten mellom arbeidsgiver KS og Utdanningsforbundets medlemmer. Det er uvanlig. Det har riktignok ikke skortet på press fra lærerne, men Røe Isakens har hele tiden understreket at dette er et oppgjør mellom selvstendige parter i arbeidslivet. Frem til nå. Ikke bare blander kunnskapsministeren seg inn med det formål å bidra til en løsning. Han understreker også tydelig at det er KS som sitter med det tyngste ansvaret for å få til en løsning. Dermed tar han også side. Med lærerne.
Innblandingen blir forklart med at det siste kunnskapspartiet Høyre nå ønsker seg er massiv streik og et illsint lærerkorps. Selvfølgelig. Det står ikke høyt oppe på noens ønskeliste. Selv de mest rabiate facebooklærerne ville antagelig foretrukket full enighet om at alt blir ved det gamle, fremfor opprivende konflikt. Det er også åpenbart at bevegelse er påkrevd når et så stort flertall av Utdanningsforbundets medlemmer har sagt nei til avtalen.
Oppskriften på glade lærere og full tillit til arbeidsgiverorganisasjonen enten det er KS eller staten, er trolig enkel. Den vil gå ut på å love herfra til evig tid å aldri røre den sentrale arbeidstidsavtalen. Denne omstridte ordningen garanterer alle lærere et visst antall timer ubunden tid som de kan disponere hvordan og hvor de vil, og et maks antall undervisningstimer uansett hvor de jobber og uansett hva skoleledelsen lokalt måtte ha behov for.
En slik total retrett vil KS ikke kunne gå med på, ihvertfall ikke dersom den skal beholde en snev av troverdighet på at deres mål er å legge til rette for en bedre samarbeidskultur i skolen.
Det vil neppe hjelpe å kutte kravet om tilstedeværelse med for eksempel en halv time per dag, til syv timer. For lærerne handler dette om et prinsipielt angrep på deres faglighet og autonomi. Et alternativ som kan komme på bordet er forslag om 37,5 timersuke, noe som vil gi fleksibilitet innenfor rammen av en uke. Motargumentet fra lærerhold her er at ukene varierer så voldsomt at nødvendige femti-timers uker i travle perioder bare kan veies opp for ved betydelig kortere uker enn 37,5 timer når alt er rolig.
I Oslo, som er eget tariffområde, er lærerne for lengst i mål med en avtale med motparten Oslo kommune. Her kom partene i havn helt uten konflikt. Hovedårsaken er antagelig at de gikk en pen omvei rundt det mest betente spørsmålet: Mer tilstedeværelse på skolen. I stedet avtalte partene å sette i gang forsøk med alternativ arbeidstid ved et førtitalls skoler. Dermed er det brennbare spørsmålet om innhugg i lærernes hevdvunne privilegier utsatt til det foreligger evalueringer.
Det er ofte fornuftig å prøve ut ny politikk på et avgrenset område, før man innfører den for alle. Men alternative arbeidstidsordninger for lærere har vært prøvd ut i stor skala allerede, og det med betydelig suksess. I 2002 evaluerte Sintefforskere 372 norske skoler som hadde lokalt fremforhandlede, alternative arbeidstidsordninger. NTNU-nettstedet Gemini skrev i et intervju med forskerne Thomas Dahl og Torunn Lauvdal at lærerne rapporterte om mer tid til elever, bedre foreldrekontakt, bedre samarbeid og mindre arbeidsbelastning. Enkelte skoler beskrev forsøksperioden som «en ny vår.» Studier igangsatt av KS viser lignende resultater.
Eksempelet fra Oslo kan kanskje friste KS og Utdanningsforbundet til å forsøke å løse sin floke på lignende måte. Det er imidlertid grunn til å frykte at det kun vil føre til en utsettelse av den beinharde kampen som uansett vil oppstå i det øyeblikket noen vil røre ved lærernes sentrale arbeidstidsavtale.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.