Grande har kanskje rett i at hun er Venstres «beste» leder nå. Det sier mye om alternativet.

Leder av Venstre Trine Skei Grande gikk nylig ut og erklærte at hun er den beste til å lede partiet også fremover. Det til tross for at hun har tronet helt på toppen i snart et tiår, og partiet sliter i motbakke. To dårlige valg, dramatisk medlemsflukt fra lokallag over hele landet og til sammen 20 år på toppen av partiet til tross: Det kan hende hun har rett. Men ikke fordi hun er så fortreffelig.

Trine Skei Grande ble 1. nestleder i 2000 og leder av Venstre i 2010. Med henne på toppen har partiet ved to stortingsvalg og to kommunevalg hatt resultater godt over snittet de siste tre tiårene. Men ved stortingsvalget 2017 og særlig kommunevalget 2019 raste det nedover igjen.

Hun er blitt litt vel høy på seg selv, mener Lindseth. kanskje er det nettopp en i overkant husvarm Mater Familias-holdning som ligger bak både lederarrogansen nå, og kontroversene om Grandes lederstil som har vært fremme tidligere. For eksempel at hun har en tendens til å begynne å gråte i forhandlinger hvis det ikke går hennes vei. Og de åpne konfliktene med partiets desiderte urokråke og allmenne hodepine, Abid Q. Raja.

Paradoksalt nok kan Raja bli Grandes sterkeste kort i kampen for å beholde ledervervet. Mange sentrale folk i partiet, inkludert Grande selv, vil gå langt for å unngå at Raja blir leder. Det er antagelig også en medvirkende årsak til at Unge Venstres favoritt Sveinung Rotevatn holder en lav profil. En svekkelse av Grande vil legge veien mer åpen for Raja.

Men Grande kunne kanskje unngått å havne i en situasjon der hun selv fremstår som den eneste som kan stå imot en stadig mer distriktspopulær Raja. Det er et stort mysterium hvorfor Terje Breivik og Ola Elvestuen fikk fornyelse i 2018 som nestledere etter henholdsvis fire og åtte år i posisjon, all den tid den ene neppe har fnugg av ambisjoner om å bli leder (Breivik), og den andre muligens har ambisjoner, men ikke fnugg av den karisma som må til for å bekle en slik politisk lederposisjon. Breivik er kjent som en lojal og ryddig mann, men ingen har noensinne pekt på ham som lederkandidat. Det samme gjelder Elvestuen.

Her kunne nestlederposisjonene med hell vært brukt annerledes. For eksempel kunne en mann som Sveinung Rotevatn og en kvinne som Guri Melby fått mulighet til å bygge opp sine langsiktige kandidaturer. Slikt er selvsagt ikke en leders avgjørelse alene, men en valgkomité vil typisk lytte svært oppmerksomt også til en leders signaler om nestledervervene.

Det er viktige forskjeller på ledelse av en bedrift og ledelse av et politisk parti. Men noe ligner, for eksempel behovet for kontinuerlig å ale opp etterfølgere. Uten en aktiv holdning til dette kan argumenter som at «jeg er den beste fordi jeg kan mest om partiet etter 20 år i toppen», få større gjennomslag enn det burde.