Det kan ikke være stor tvil om at Norges Bank, når den får muligheten, kommer til å be om at bankene skal øke sine buffere mot utlånstap ytterligere.
Da norske banker gikk overende på begynnelsen av 1990-tallet, var det som et resultat av en rekke uheldige omstendigheter: En klønete deregulering av kredittmarkedet der politikerne fortsatt insisterte på å styre renten selv om markedet forøvrig ble sluppet fri, bidro til å fyre opp en gjeldsdrevet ekspansjon i norsk økonomi. Da konjunkturene snudde ute, børsene falt og oljeprisen stupte, greide ikke norske bedrifter å betjene sine lån, og bankene måtte reddes av staten.
Som alle kriser kom også denne overraskende. Banksikringsfondet, som skulle brukes til å rekapitalisere banker i krise, var for eksempel altfor lite.
Å si at det ikke kunne ende bra er som alltid lettest i ettertid. På den annen side manglet det ikke på varsler om at noe var i emning.
Gjeldsveksten i bedrifter og husholdninger hadde vært uvanlig sterk, og mye sterkere enn veksten i økonomien, i flere år. Prisene på næringseiendom hadde steget ekstremt kraftig siden tidlig på 1980-tallet.
Veksten i boligprisene var mye sterkere enn inntektsveksten i husholdningene.
Dessuten var bankene sårbare. De hadde lånt ut mer enn det kundenes innskudd ga grunnlag for, hvilket gjorde dem avhengig av kortsiktige lån i internasjonale kapitalmarkeder.
Indikatorene som kunne advart myndighetene på 1980-tallet, er nettopp de indikatorene sentralbanksjef Øystein Olsen vil skjele mest til når han senere i år skal gi råd til myndighetene om bankene trenger mer egenkapital, såkalt motsykliske buffere.
Dette er kapitalkrav som kommer på toppen av de generelle kravene og som kan skrus på i gode tider og av i dårlige tider.
Tallmateriale som sentralbanken la frem igår sier en god del om hvorfor myndighetene er så oppsatt på å gjøre bankene mer solide.
Mange av kriselampene som blinket på 1980-tallet, blinker også i dag, om enn ikke like sterkt. Det eneste som synes usikkert, er hvor hardt Norges Bank vil anbefale myndighetene å tråkke på bremsen. Bankene er allerede i ferd med å øke sine kapitalreserver. Sånn sett har Olsens buffer begynt å gi resultater, selv om den formelt ikke er innført ennå.
I og med at bankene allerede har skjønt hvor det bærer, blir også behovet for å tråkke hardt på bremsen mindre. Det er fortsatt usikkert hvilke krav regjeringen vil stille til bankenes egenkapital, og Norges Bank understreker at de vil se det nye bufferkravet i sammenheng med øvrige krav.
Det er fornuftig. Selv om det er grunn til å tro at bankene overdramatiserer virkningen av strengere krav, har det utvilsomt noe for seg å gi dem tid på å tilpasse seg. Banker er lite glade i å kutte utbytte og enda mindre glade i å be sine eiere om mer penger. Derfor vil de antagelig tilpasse seg ved å låne ut mindre, særlig til bedrifter.
Strengere kapitalkrav gir også bankene både en anledning og en unnskyldning til å sette opp renten til kundene. Sett fra Norges Bank må de elektroniske brevene om renteøkninger som i disse dager dumper ned i nettbanken, være særdeles kjærkomne.
Selv om den friske veksten i gjeld og boligpriser taler for høyere rente, gjør lav prisstigning og ekstremt lave renter ute det plent umulig for Olsen å røre styringsrenten.
Da har han sikkert ingenting imot at bankene gjør jobben for ham.
Les også:
<b>Norges Bank snur: Kutter kraftig over alt</b>
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.