– Et glass vann. Og lesebriller. Katten forsyner seg av vannet. Jeg har gitt opp. Jeg drikker av det samme glasset som katten. Og så har jeg masse bøker som ligger der. Det er mye rart der nå, nå for tiden leser jeg «Intet nytt fra Vestfronten».
– Selv om mange oppgir å ha lest klassikere tidligere, og noen oppgir et fromt ønske om å lese dem senere, er det nesten ingen som leser klassikere idet de ringes opp av denne spalten.
– Jeg har en bra boksamling som jeg kan plukke fra. Men ellers er det mye nytt jeg har lyst å lese. Som Kyrre Andreassens «For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges». Og Vigdis Hjorths «Arv og miljø» ligger der.
– Og det er vanlig, at det ligger en del nyere norsk fremme?
– Ja. Jeg er interessert i det som rører seg. Men jeg leser sent. Jeg bruker lang tid.
– Hvordan går det med konsentrasjonsevnen, Bjella? Nattbordet må kontinuerlig undersøke om det utøves terror eller om han hvis navn aldri må nevnes har sagt noe selvmotsigende igjen.
– Ja, herregud. Det stjeler tid. Jeg er ellers en sånn som sovner foran nyhetene på fjernsyn. Så går jeg for å lese på sengen.
– Dette høres ut som et eneste langt stafettløp mellom soveetapper.
– Haha, ja. Det er en seng i hjørnet av stugu, det er beste plassen å lese. Og på hytta og i fiskebua. På reise leser jeg sjelden, jeg må ha ro rundt meg. Jeg leste nylig «To søstre», den var flott å rase gjennom.
– Hva grep deg mest?
– Forfatterens arbeidsinnsats. Og hennes innsikt i en problemstilling jeg ikke har forstått mye av tidligere.
– En bok som har betydd mye for deg?
– Ingar Sletten Kolloens «Berre kjærleik og død» om Tor Jonsson, men så kjente jeg diktene hans først. Edgar Lee Masters «Spoon River Anthology».
– Hvordan kom du over «Spoon River»?
– Det var fordi Erlend Loe nevnte den en gang. Olav H. Hauges «Dikt i samling», selvfølgelig. Jeg glad i effektive korttekster.
– Da må du lese fjorårets «Um sakne springe blome» av Catherine Blaavinge Bjornevog.
– Jeg har den faktisk stående hjemme.

Stein Torleif Bjella